Er du sikker på at du vil legge Arbeidstaker versjon 1.0 i papirkurven?

Hei!

Mandag 5.november startet jeg opp i jobb igjen etter å ha vært halvannet år i prosessen min.

Jeg var veldig motivert og klar for jobb igjen, og selvfølgelig veldig, veldig spent! Sommerfuglene i magen formerte seg i dramatisk stor fart fra søndag kveld til mandag morgen.

Jeg hadde på forhånd fokusert på arbeidsoppgavene og -miljøet, men jeg hadde tydeligvis ikke forberedet meg på hvilke utfordringer jeg kom til å møte utover det. For de slo meg litt ut må jeg innrømme.
Jeg har surfet på en god bølge en stund og på mandag ble mye ukjent og uvant igjen. Og det skremte meg.

Plutselig visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle integrere Linn med pose på magen i en jobbhverdag allikevel. Og jeg som har vært så god på så mye i så lang tid nå. Hvor tok mestringsfølelsen veien da?

Det slo meg plutselig at jeg syntes det var letter å fortelle historien og vise bilder i avisen, på bloggen og på Facebook enn å fortelle om posen ansikt til ansikt med de jeg skulle jobbe med hver dag. For jeg hadde på forhånd bestemt meg for at ærligheten, åpenheten og stoltheten skulle fortsette og at jeg på denne måten ville kunne slappe mest mulig av og gjøre en best mulig jobb. Men ordene satt liksom fast i halsen og snubla seg ut. Og så rare de var da de endelig kom ut. Ikke kom de ut i den rekkefølgen jeg hadde planlagt og ikke var de så sterke og trygge heller.

Og utfordringene var flere. Ikke forstod jeg hvor jeg skulle skifte om jeg trengte det, ei heller hvor jeg skulle ha utstyret jeg trengte. Og hva skulle jeg gjøre eller si om jeg måtte ut av et møte for å skifte f.eks? Fra å ha sett muligheter i mange måneder, så jeg plutselig mange problemer i stedenfor.

Noe av det jeg har lært i disse månedene denne prosessen har vart, er å ikke krisemaksimere eller få panikk, men heller ta et skritt tilbake, puste godt og tenke seg om på nytt. Så jeg prøvde det da. Jeg gikk hjem, tenkte for meg selv, diskuterte med familie og gode venner. Og nå, søndag kveld, tror jeg jeg har funnet ut hvordan jeg skal møte tiden som kommer.

At det er litt startvansker i en slik stor overgang er vel noe jeg burde kunne fortutsett. Og ikke er det rart heller tenker jeg. Jeg skal gjøre alt for første gang på nytt. Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u’en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!

 

                                                                                               

Javisst er jeg sikker på det!

 

 

Ha en fin søndagskveld! Jeg heier på dere!

 

klem <3

 

PS: Hva vil DU legge i papirkurven?

 

 

 

 

 

 

 

 

17 kommentarer
    1. Gratulerer og lykke til i ny jobb!
      Å fjerne u’en i “umulig” er alltid en god start, selv om det kan virke vanskelig noen ganger.
      mario

    2. Hei Linn.
      Skjønner at d kom uforberedt på deg at d ble vanskelig. Men slik j leser d så er d nok mye bedre når du får på plass d praktiske. Kjempeflink er du. mestringsfølelsen håper j er på plass igjen idag. Stå på,lykke til :):):)

    3. Hei Linn ! Skjønner så godt frustrasjonen din, jeg har jo vært i nesten samme situasjon – jeg kom tilbake til min gamle jobb etter operasjonene, så det var nok litt enklere. Men, som du sier selv : ting tar tid. Ikke bare begynner du i ny jobb, men du har jo også fått en ” ny” kropp siden sist du var ute i arbeidslivet med de utfordringer som følger med dette. Du har fått nye arbeidskolleger som kanskje er litt usikre på hva Stomi er og hvordan de skal forholde seg overfor deg pga dette, og derfor er det jo flott at du har tenkt å være åpen om dette i forhold til kollegene. Et tips du kan bruke etterhvert er å tegne hvordan en Stomi ser ut, noen TROR faktisk at vi går med “halve tarmen” i en pose. Jeg gjorde dette på jobben min, dessuten tok jeg med en brosjyre og viste bilder – det syntes de var flott! En annen ting er – som du selv nevner alt det praktiske. Jeg er eneste jente på jobben min, og har egen garderobe med dusj og det jeg trenger. Men, ting kan jo skje utrolig raskt med stomi, så jeg har alltid en liten toalettmappe i nærheten med utstyr jeg trenger. Selv om jeg irrigerer så har jeg hatt en del uhell på jobb, har måttet kjøre hjem og bytte klær noen ganger, så nå har jeg alltid en bukse og undertøy liggende i garderobeskapet på jobben. Du vil helt sikkert etterhvert få rutiner på og finne smarte løsninger når uhellet er ute eller du bare må bytte pose. Jeg tror det er viktig å fortelle kollegene at det faktisk ER et handikap du må ta hensyn til det å ha Stomi, og jeg tror at etterhvert vil de ikke tenke over det når du må forlate et møte noen minutter for å bytte pose, det blir både du og de komfortable med etterhvert. Du har som du sier selv bare vært i jobben en uke, ting tar tid, og jeg er sikker på at når du skriver ditt neste blogginnlegg,så er det nok mye mer optimisme å spore Linn, det er jeg helt sikker på ! Lykke til videre, ta en uke om gangen, stå opp med hevet hode og vær stolt av den flotte kroppen din, Puffe og jeg har fått det til – dette fikser du også garantert !!!! P.S : Blir mer og mer nysgjerrig på å bli kjent med deg, kanskje vi kan få til et første treff før jul …..? Klem fra Puffe & meg, vi ønsker deg en flott, ny, ubrukt arbeidsuke, Linn !!!!

    4. linn bjerke: Hei Linn! Ja, jeg ble litt overrasket over utfordringene egentlig. Du har helt rett, bare jeg får ordnet det praktiske, så faller mye på plass. Har fått ordnet litt allerede, så dette blir bra det! Mestringsfølelsen kjennes god i dag! Takk for at du alltid heier, Linn! Stor klem 🙂

    5. Mario: Hello Mario! Jeg har fjernet mange u’er allerede, men kjenner det gjenstår noen. Historien må liksom skrives på nytt og da må jeg bare ta u’ene etterhvert som de melder sin ankomst 🙂

    6. Gry linås: Heeeiii 🙂 Ja, det er mange ting som spiller inn og som gjør dette til en utfordring 🙂 Ja, kanskje jeg etterhvert også skal tegne og forklare! Jeg har alltid en toalettmappe i veska mi jeg også, synes det gir en god trygghet 🙂 Jeg har nå fått et eget skap i garderoben og da har jeg et sted på jobben å ha utstyret mitt. Det hjalp godt og løste noen av utfordringene.Jeg orker ikke og vil ikke tenke på det som et handikap jeg da, men jeg forstår hva du mener. Livet mitt før har vært full av handikap, så denne posen er bare en god løsning. Meeen..det er en løsning som krever andre løsninger for å bli god 🙂 Takk for alle de fine ordene, de motiverer meg 🙂 Jeg vil også veldig gjerne treffe deg snart! Ja, vi får det til før jul. Må bare komme litt mer inn i jobb og rutiner først, så jeg blir nok asosial noen uker. Men det er da mange uker til jul 🙂 Jeg og …. (som enda ikke har fått noe navn) ønsker deg en fin uke også! Stoooooor klemmmmm <3 <3 <3

    7. Vi sier som vi har sagt så mange ganger før: Kjære Linn, du får til alt du vil. Klemmer fra mamma og Rolf Ingar.

    8. Synes du er tøff jeg Linn!! Vet ikke om jeg hadde klart å være like åpen som deg…
      Internet er en fin ting da. Lurer man på noe er det jo bare å google det. Så slipper du å tegne å forklare! Det har hvertfall jeg gjort 🙂 Litt ansvar kan vel dine kollegaer også ta eller?
      Klem til deg fra meg som HÅPER at det blir bedre snart! (og om du trenger noen å snakke med, på jobb, så vet du hvor jeg sitter… 🙂

    9. I’m possible – impossible does NOT exist!! 😉
      Syns du er superflink og tøff, vakre deg! Er så vanvittig imponert <3
      Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg