Hei og hå, godtfolk!
11.november 2012 skrev jeg følgende:
“Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u’en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!”
31.januar 2013 og i anledning ettårsdagen for operasjonen skrev jeg dette:
“Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et “babystep” når jeg helst ville tatt et “giant leap”. Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter.”
Gamle spøkelser lar seg ikke drive ut så lett og dette er hva som skjedde meg på Valentinsdagen:
Denne fredagen skulle min kjære Joachim og jeg høre Melissa Horn på Sentrum Scene.
Jeg elsker denne deilige, svenske, melankolske stemmen og har gledet meg stort i lang tid! Og endelig var kvelden kommet!
Det var fryktelig mange andre som også ville se og høre Melissa skjønte jeg fort og køene var lange som bare det.
Lokalet fylte seg raskt opp og skulle man få en sitteplass måtte man være rask på labben. Den av oss to som har best greie på lyd, ønsket å sitte nederst og vi valgte oss ut en rad å sitte på.
Et hyggelig par flyttet seg og slapp oss inn på plass tre og fire innenfor dem.
Stolradene var plassert fryktelig tett og gjorde det umulig å passere noen som hadde rumpa si plassert på stolen. Skulle noen inn eller ut av raden, måtte alle opp og bevege seg ut i midtgangen.
Jeg ble rørt et øyeblikk og kjente på takknemlighet over å kunne sitte som nummer tre på en rad uten å få fullstendig noia og jeg takket nok en gang skatten på magen for dette. Jeg var glad for å være på konsert og glad for å være her med Joachim! Dette skulle bli en fin kveld!
Folk strømmet på og snart var midtgangen også fylt opp av mennesker, tett i tett. Og plutselig og helt uventet hogg det i. Den velkjente følelsen som sitter så godt i meg etter 28 år i helvete.
Panikk! Frykt! Vanvittig redsel!
Altfor mange mennesker, for tett, ingen fluktrute, for mange hindringer i veien, ingen trygghet!
Hjertet som raser avgårde i et voldsomt tempo. Elefanten som står på brystet og gjør det umulig å puste. Fokus som forsvinner. Stemmene rundt meg som blir som bomull. Hårene som reiser seg på kroppen. Svetteperlene som renner nedover ryggen. Magen som blir nervøs og setter i gang med å jobbe på høygir.
Prosessen inni meg er i gang. Kartlegging, forholdsregler, trusselmonitorering, krisehåndtering.
Hvor er do? Har de handikapptoalett her? Er det langt dit? Vil jeg rekke frem? Vil det gå til helvete nå også slik det gjorde da rumpa ikke virka? Hvordan kan vi komme oss raskest mulig hjem? Hvordan skal jeg få puste? Har jeg med nok ting for å begrense skaden? Har jeg snille mennesker rundt meg som vil forstå dersom dette går galt? Kan Joachim redde meg? Hvor stor ydmykelse må jeg takle denne gangen?
Alle disse spørsmålene. I 28 år har jeg levd med en rumpe som ikke virka. Jeg har tatt forholdsregler, jeg har dekket over og gjort mitt for å begrense skadeomfang. Jeg har fryktet, flyktet og vært livredd.
“Læring er varig endring av adferd” husker jeg at jeg lærte på skolen. I 28 år har jeg gjort erfaringer og fått min måte å tenke, handle og agere på. Alt dette har blitt mine instinkter, mine handlingsmønstre, min adferd. Alltid på vakt, alltid et steg foran. Og dette sitter så forbannet godt i altså. Kroppen vil reagere slik den alltid har gjort. Fordi den har dårlige erfaringer, så fryktelig mange og så fryktelig dårlige erfaringer.
Fordi jeg var i den livredde tilstanden jeg var i, begynte magen å jobbe og jeg kjente at jeg ville skifte pose. Jeg sa i fra til Joachim, paret ytterst slapp meg ut og jeg nærmest løp mot do og var overlykkelig da jeg fant et handikapptoalett (som jeg har lov å bruke siden jeg har pose på magen). Vell innenfor døren, møtte jeg blikket mitt i speilet. Jeg så desperat ut. Jeg skalv på hendene og pulsen var ute av kontroll. Jeg måtte virkelig jobbe for å ta meg sammen og få pusten ned i magen. Med ny pose på magen og noe gjenvunnet kontroll, gikk jeg tilbake på plassen min og rakk tilbake tidsnok til å få med meg de første tonene fra bandet på scenen. Jeg hadde en fin konsertopplevelse, men jeg klarte ikke slappe av og nyte slik jeg hadde forventet at jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke kvitte meg med den tunge pusten og redselen som satt som en isklump i magen. Selv ikke Joachims trygge hånd i min høyrehånd eller ølen i min venstrehånd fikk meg til å slappe av.
Når det skjer ting som dette blir jeg veldig lei meg i lang tid etterpå og ser på det som nederlag. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger på disse to årene og at jeg hadde fått større avstand til fortiden.
Alt som skjer handler om tiden før og har ingenting med posen på magen å gjøre. Den er jo min skatt og livredning! Alt handler om det som er så drilla og innøvd fra tiden som var og som ikke enda har sluppet taket.
Det tar visst lang tid å tråkke nye spor over de gamle, i alle fall når de gamle er så mange og dype som de er. Jeg skal prøve å være mer tålmodig og raus med meg selv. Jeg skylder meg selv det!
Jeg trenger litt heiarop og klemmer nå kjenner jeg!
Den indre gudinnen er ikke så fnisende og rakrygget etter fredagen, men jeg skal nok lokke henne ut med faenskap og fanteri snart igjen!
Og sammen med Joachim skal vi rope “GI FAEN” til helvete fra fortiden!
Peace and love, people!
Gode klemmer <3
Du skriver så utrolig sterkt og levende! Jeg kjenner meg så godt igjen i den redselen du også kjente; for mange mennesker, trangt, elefanten….. Det er mange av oss der ute som har det sånn, med eller uten pose på magen!
Jeg sender 10.000 klemmer til deg – heier max på deg og Joachim – dere klarer det sammen!
Klem fra Gørill
Kjære Linn ! Dette var leit å lese, men samtidig så VET jeg at dette er en naturlig reaksjon, det kan ta laaaang tid før man blir ferdig med – hva skal jeg si – traumene man har hatt tidligere i livet. Jeg fikk panikkangst i 1992 da faren min bare brådøde av akutt, traumatisk hjerteinfarkt inne hos legen ! Jeg slet med akkurat de samme tingene du skriver om her, slet med dette i 4-5 år før jeg på egenhånd klarte å komme meg på fote igjen… Men : jeg har hatt to episoder etter dette, første gang da jeg satt på restaurant på Hamar med kolleger og spiste middag, og plutselig bare ” eksploderte” Puffe, posen hennes revna og det var ikke HC toalett der… Da måtte jeg bare løpe ut, bæsjelukten var grusom, jeg fikk panikkanfall så det holdt…. Siste gang var faktisk i romjulen, jeg satt i bilen, fikk akutt magevondt og ble lammet av redsel- vet ikke hvorfor. Klarte å roe meg ned, men etter sånne anfall er jeg totalt utslitt, og Puffe blir ugrei noen timer i etterkant. Så Linn : du vil nok kanskje oppleve sånne episoder senere også, mulig dette er noe man må leve med når visse situasjoner oppstår …. Jeg tror du er så sterk og flink til å mestre det meste og ikke minst : du VIL mestre livet med pose på magen og leve livet for hva det er verdt, så disse utfordringene tror jeg du vil takle bedre og bedre for hver episode som evt måtte oppstå ! Jeg heier på deg Linn, forstår at du er lykkelig forelsket og livet bare venter på deg, YOU GO GIRL :D) !!!!!
Kanskje du kan se på alt det som faktisk gikk bra på denne dagen, istedet for det som gikk annerledes enn det ideelle bildet du hadde i hodet? Du møtte opp og tok sjansen. Du fant frem til toalettet. Du gjennomførte! Det skjedde egentlig ingen krise, sånn rent fysisk. Emosjonelle kriser inntreffer nesten alltid på mest upassende og kanskje mest uventet tidspunkt. Dette taklet du også med glans. Å trekke seg tilbake for en pust og skift, er ikke en flukt. Du fikset det som måtte fikses, og gikk tilbake. Du fullførte! Neste gang dette inntreffer har du allerede en ny erfaring, en erfaring om en godt håndtert krise. Gi deg selv en klapp på skulderen, og ta imot en stor klem fra meg 🙂 Å være tøff og sterk handler ikke om å takle ting nøyaktig slik vi har planlagt det, det handler om å klare å ta ting på sparket, om å være tilpasningsdyktig. Og det klarte du helt perfekt! Lykke til, du er tøff, Linn! 🙂
Du klarte det Linn, du gjennomførte selv om det ble kaos og de gamle traumene banket på. Det er en god erfaring å ta med videre når du uventet kjenner på gamle forsvarsmekanismer. Har akkurat lest om emosjonell smitte og selv om det muligens er i en annen kontekst, skiller de opplevelsen vi får med gamle emosjoner og følelser. Når vi blir trigget er det de gamle opplevelsene som banker på og jammen må det dypdykkes for å mestre å stå i en vanskelig situasjon. En samtalepartner sa en gang til meg at for hver gang jeg snakket om det som var vanskelig ville det bli litt mindre vondt, men jammen tar det tid og i tillegg blir vi vel litt “tatt på senga” når noe oppstår som vi ikke tenker vil skje. Synes du er sterk og tøff som ikke rømmer ut av det vanskelige, men våger å stå i situasjonen. Stor varm klem sendes deg sammen med ønsker om masse glede og kjærlighet. det fortjener du. Anita
Du klarte det, til tross for at gamle spøkelser gjorde alt for å ødelegge for deg. Mamma heier på deg.
anne holter larsen: Ja, johooo 🙂 Glad du heier og heier tilbake!
Hei Linn. Jeg har vært innom bloggen din før og leste nettopp artikkelen på side2 om deg. Da jeg leste dette innlegget var det akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Jeg er 34 år og fikk stomi for 4 år siden etter mange år med frykt og selvforakt. Kroppen glemmer ikke så lett alle de årene der man er redd og har planlagte fluktruter. Jeg gjør det selv enda. Og det er litt vanskelig for andre å forstå, tror jeg. Jeg vil vise dette innlegget til mannen min fordi det var så bra skrevet, så kanskje han forstår hvorfor jeg fortsatt leter etter doen på handlesenteret og må sitte på ytterste sete på kinoen.
Jeg lever et fint liv med stomien, har blitt gift, fått 1 barn og nummer 2 er på veg. Jeg syns du er så god til å fokusere på det positive og du får meg til å huske hvor langt jeg har kommet på 4 år. Jeg er ikke lenger sengeliggende! Jeg gleder meg sammen med deg i seieren og selv om det er babysteps så er det 100 ganger bedre enn å ikke kunne gå en tur på butikken. Du klarer dette! Heia deg!
Klem fra en som vet hvordan du har det 🙂