Hei og hå, fine folka!

Forrige innlegg handlet om det jeg så på som et grusomt møte med gamle, teite spøkelser med kun onde hensikter.
Jeg syntes alt var fælt, så på det hele som nederlag og smisket etter klemmer og heiarop.
Og det fikk jeg! Og jeg fikk kloke ord på kjøpet også.
Og da så jeg det jo; mestringen!

I fire dager hadde jeg vært grinete og lei meg, men etter tilbakemeldingene så jeg alt med nye og klokere øyne!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Da jeg skjelvende og kvalm kom meg inn på do på Sentrum Scene og så inn i mine egne livredde øyne, hadde jeg egentlig to valg.
Jeg kunne sende melding til Joachim om at dette ble for mye å takle og at vi enten måtte dra hjem eller stå å henge bakerst i lokalet der det var luft, plass og fluktruter
ELLER 
jeg kunne ta meg sammen, stå i det og gå tilbake til plassen min.

Faktum var; jeg tenkte ikke en eneste gang at jeg hadde noe valg.
I mitt hode skulle jeg skifte pose, roe hjertet, gre hårene ned, jage elefanten fra brystet, krabbe ut av bomullen, ta meg sammen og gå tilbake til alle menneskene, til ølen min og til Joachim sin trygge hånd.

Og der ligger mestringen jeg ikke så uten hjelp.
Jeg tenkte ikke et sekund på å flykte!
Jeg tok en pause fra situasjonen, men så gikk jeg tilbake rett inn i den.
Før februar 2012  flyktet jeg hele tiden, da hadde jeg ikke noe valg, men nå slo det meg ikke i det hele tatt at å flykte var noe jeg kunne velge å gjøre.

Jeg skulle inn i lokalet igjen, ikke ut av det.
Jeg skulle sitte på stol nummer tre, ikke lene meg mot den bakerste veggen.
Jeg skulle få muligheten til å finne ut av at vi hadde felles kjente med paret ved siden av oss. Jeg kunne sittet her i dag og ikke visst det.
Jeg skulle senere kjenne på mestringen i den tøffe utfordringen, jeg visste det bare ikke akkurat der og da.

Jeg vant på stol nummer tre og jeg skjønte det ikke selv før det hadde gått fire dager.

Og da betyr det vel bare kort og greit at jeg allerede har laget nye fotspor over de gamle.
Instinkt er ikke lenger det det var før.
Jeg skynder meg langsomt, men har tydeligvis tilbakelagt større avstander enn jeg trodde.

Det er et stykke igjen, men jeg er på god vei!
Fort nok og godt nok!

Perfekt uperfekt og med rose på magen!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som fnisende og rakrygget stolt innser at hun leder godt i kampen mot spøkelsene!

Peace and love <3

klemmer 🙂