Hei i den varme sommerkvelden, fine folka!
“Kjærlighet har ingenting med poser å gjøre” siterte Per Fugelli i foredraget sitt “Kilde til helse i arbeid og fritid” 11.juni på Ullensaker Kulturhus.
Hans morsomme historie handlet om barnebarnet, posesaus og hvorvidt hun kom til å bli gift eller ikke.
Jeg tør freidig ydmykt påstå at det er mange og gode grunner til at jeg er et godt koneemne, men matlavning er ikke en av dem.
Så sånn sett er jeg sjeleglad for at kjærlighet ikke handler om poser.
Joachim har sagt til meg at jeg er flinkere til å lage mat enn han hadde trodd jeg var! Bevares, da tør jeg ikke en gang begynne å tenke på hva han hadde fryktet!
Men det er en annen og stor grunn til at jeg trykker denne setningen til mitt bryst og den kjenner dere til.
Før operasjonen, i den evige jakten på løsningen, med en rumpe som ikke virka, tenkte jeg hele tiden at “bare jeg får ordren på denne rumpa, skal jeg endelig starte å leve livet mitt.
Da skal jeg endelig finne Mannen jeg skal dele det med og da skal jeg skal endelig finne den jobben jeg skal trives i og utvikle meg i”
Bare, bare og bare.
Hele tiden var det å vente på at en løsning skulle dukke opp, vente på at gode ting skulle skje, vente på at livet kunne starte,
vente og håpe på at jeg en dag skulle kunne kjenne på frihet, stolthet, mestring, kontroll og verdighet!
Men så gikk det endelig opp for meg at dette måtte skje i omvendt rekkefølge av hva jeg hadde sett for meg i utgangspunktet.
Posen måtte komme først, deretter livsgleden, livskvaliteten, Mannen og jobben. ALT!
Det jeg ikke visste var at Mannen allerede var i livet mitt.
Trofast, god, tålmodig og lojal. Han visste om utfordringene mine den gangen. Han aksepterte alltid, han dømte aldri og han la hele tiden til rette så godt han kunne.
Og han så så godt hvor store utfordringer jeg hadde og hvor mye jeg lengtet etter å kunne leve som jeg ville og være den jeg visste jeg kunne være.
Så da jeg fortalte han at jeg kom til å be legene på Ahus om å operere meg, forstod han avgjørelsen min veldig godt.
Han var nysgjerrig og stilte spørsmål, han hjalp meg å belyse alle sider og å snakke det i hjel.
Og februar kom, jeg fikk pose på magen og jeg strålte i korrioderen på Ahus. Joachim kom på besøk og han så hvor glad jeg var!
Og tiden gikk litt til og så ble det oss! Joachim og jeg!
Joachim synes hver dag at jeg er den fineste dama. Det syntes han før og det synes han nå.
Han bryr seg ikke om posen, jeg tror til og med at han ofte glemmer at jeg har den.
Den er jo ikke til hinder for noe. Null, niks og nada!
Heller tvert om.
Med en sosial og omgjengelig musikerkjæreste, hender det seg at vi på kort varsel hiver oss rundt for å delta på et eller annet.
Kanskje en konsert, en gåtur, et restaurantbesøk, eller kanskje alt på en og samme kveld,
Helt spontant, helt avslappet, alldeles storartet! Posen representerer friheten for meg!
Slikt spontanitet var jo utenkelig før!
I alle fall uten å ha planlagt og sultet i mange dager, tatt på meg lag på lag med truser eller strømpebukser, spist masse Imodium, alliert meg med alle doer rundt omkring og laget utallige fluktplaner oppi hodet mitt allerede før kvelden hadde startet. Og da tror jeg faktisk ikke det kalles spontanitet lenger.
Slitsomt og gledesdrepende!
Så nei, på en måte har kjærlighet ingenting med poser å gjøre. Kjærligheten bør absolutt ha rom for slikt, slikt som redder liv og gir livskvalitet og verdighet.
Men, på samme tid kan kjærlighet ha alt med poser å gjøre!
I alle fall for en som meg.
En som selv kunne velge seg bort fra livet slik det var og til livet slik det er nå.
For en som hadde en skade og ikke en sykdom.
For en som hadde muligheten til å ta roret og bli skipper på egen skute og dronninga i sitt eget liv.
For en som brukte å ha en rumpe som ikke virka, men som nå gir faen i det!
For en sånn en som meg, har kjærlighet alt med poser å gjøre.
Kjærlighet til meg selv, kjærlighet til et annet menneske, kjærlighet til de små tingene, hverdagene og livet!
Det er juli, det er klamt og varmt og jeg har bakoversveis av vifta ved siden av meg, men jeg får allikevel avslutte slik jeg pleier;
Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til Joachim ,skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå!
Peace & love!
Husk å gi faen da dere! (men ikke i å bruke solkrem og redningsvest :))
God sommer!
klemmer <3
Takk og pris for at kjærligheten til posen, ble din vei til frihet og et nytt liv.
Er så glad for det, Linnemor.:)
Mammahjerte
Anne Evelyn Holter Larse: Takk, mammamor 🙂 <3 <3
Er så stolt av å kjenne deg. Du skriver fantastisk og ved å tørre å dele, ufarliggjør du gamle tabuer og tar eierskap til egne utfordringer. Du gir håp til andre med lignende utfordringer og raust deler du av din egenopplevde kunnskap.
Ønsker deg, Joachim og posen gode dager i sommersola, brått kommer vi innom en tur:)
Anonym: Hei og hå! Du skriver ikke hvem du er, men jeg har en liten anelse ut i fra hvordan du skriver 🙂 Tusen takk for veldig fin tilbakemelding, jeg setter veldig stor pris på det! Ønsker dere fine dager i sommersola også og vi gleder oss til dere kommer innom 🙂 Kaffe’n er alltid klar! klem <3
Som alltid Linn : Dine blogginnlegg gjør noe med meg, klumpen i halsen kommer som vanlig og gjenkjennelsen av mye av det du skriver nikker jeg bekreftende til for meg selv.. 20.juli er det 5 år siden jeg fikk Puffe stomi, i den anledning sa jeg til Ulf mannen min : DEN dagen skal vi feire det lille rosa bæret på magen min ! Han spurte – som den mest naturlige ting i verden : Hva ønsker Puffe seg til 5 års dagen- det er tross alt et rundt tall 🙂 ! Det er ikke noe man IKKE KAN GJØRE med stomi, det finnes ingen hindringer-bare utfordringer, og det vokser man jo bare på !!! Jeg syns det er så topp å lese om livet ditt slik du har det nå : lykkelig forelsket, ingen problemer som ikke kan løses – det er sånn livet skal være Linn !!! Jeg er like glad i min Ulf som da vi traff hverandre i 1981, han har vært støtten, kjæresten, tryggheten, innimellom den jordnære og fornuftig tenkende når ting har skjedd ukontrollert ute blant folk – sikkert sånn som din Joachim er 🙂 Kos deg OG NYT SOMMEREN LINN, vi kan kanskje treffes etter ferien da 🙂 !? Klem fra meg, Puffe sender et lite puff til deg og bæret du har i posen din 🙂 ! P.S: Må jo sende en hlsen til mannen i ditt liv også, som jeg skjønner at er verdens flotteste gutt !
Jeg digger deg og heier på deg Linn. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. 23. Mai i år var det 1 år siden jeg fikk stomi. Det feiret jeg med flagget til topps. Jeg hadde da tilbakelagt over 20 år med begrensninger, smerter, ydmykelser og alt som følger med når rumpa ikke virker. Jeg elsker posen og det livet den har gitt meg. Jeg lever og nyter livet og kjenner en utrolig glede over at alt det andre er tilbakelagt. Det føles nå som det var en annen person og et annet liv. Men jeg er jo den samme, men nå kan jeg gjøre det jeg ønsker. Det er jeg som har styringen, og kroppen er ikke lenger mitt fengsel. Posen har gitt meg frihet til å leve det livet jeg ønsker og er evig takknemlig. Takk for at du deler. Du er en inspirasjon for meg og mange flere. Som jeg har skrevet til deg før. Det at du deler din erfaring hjalp meg til å forstå at jeg kunne leve godt med pose på magen. Og det gjør jeg virkelig. Jeg har også en kjæreste som elsker meg for den jeg er. Vi er ikke posene våre. Vi er 2 flotte mennesker som fortjener det beste <3 god sommer til deg og din kjæreste . Sommerklem fra Anita
Jeg skal ikke være dårligere enn å si at jeg faktisk syntes du er flink til å lage mat! Som vanlig.. du er jo flink til alt du gjør. Tatt i betraktning den noe dvaske pizzaen jeg serverte i går, som egentlig skulle være verdens enkleste ting å «lage» har kanskje komplimentet litt lite tyngde 😉 Men du spiste den, like blid. Kjærlighet har ingenting med dårlig frossenpizza å gjøre. Jo tiden gikk litt Linn, så ble du och jag. Brikkene falt på plass og det er det beste som kunne skje! Du nyter solen med meg når den skinner og holder paraplyen når det regner. Du har helt rett i at jeg ofte glemmer at du har posen! For meg er den ikke noe pes og du er nøyaktig like flott som før. Ved å ta avgjørelsen med å få den løste du ikke bare problemene, du gjorde også en av de viktigste og klokeste ting et menneske kan gjøre med seg selv: Snu svakhet til styrke! Fra å leve begrenset gikk du til å leve fullt ut, samt hjelpe maaange andre! Jeg får jo med meg at så mange kontakter deg og takker. Tenk om alle kunne finne en måte å snu sine svakheter til styrke..Jeg tror at de aller fleste gutter har null problem med at dama har pose på magen. Skulle noen oppleve noe annet, vil jeg faktisk påstå at den kjæresten ikke er noe å spare på. Den er ikke god nok. Finn dere heller en annen, med empati! De finnes i hopetall. Stomien kan jo være et fint barometer for å finne ut om det er noe å spare på 😉 Det er flott at vi kan gjøre alt vi vil sammen nå Linn og jeg er alltid så stolt av deg når jeg tar deg med til noen eller jeg er med deg til noen. Go Linn go! Du gjør noe viktig, og jeg syntes du belyser dette mer riktig enn mange andre! Mange prater om at det er så mye fordommer og negativt, men vi opplever da bare gode tilbakemeldinger og rause folk vi! Ingen bør være redd for dette i livet! Dyrk gode ting og gode ting gror. Hjertetegn 😉