Hei!

Mandag 5.november startet jeg opp i jobb igjen etter å ha vært halvannet år i prosessen min.

Jeg var veldig motivert og klar for jobb igjen, og selvfølgelig veldig, veldig spent! Sommerfuglene i magen formerte seg i dramatisk stor fart fra søndag kveld til mandag morgen.

Jeg hadde på forhånd fokusert på arbeidsoppgavene og -miljøet, men jeg hadde tydeligvis ikke forberedet meg på hvilke utfordringer jeg kom til å møte utover det. For de slo meg litt ut må jeg innrømme.
Jeg har surfet på en god bølge en stund og på mandag ble mye ukjent og uvant igjen. Og det skremte meg.

Plutselig visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle integrere Linn med pose på magen i en jobbhverdag allikevel. Og jeg som har vært så god på så mye i så lang tid nå. Hvor tok mestringsfølelsen veien da?

Det slo meg plutselig at jeg syntes det var letter å fortelle historien og vise bilder i avisen, på bloggen og på Facebook enn å fortelle om posen ansikt til ansikt med de jeg skulle jobbe med hver dag. For jeg hadde på forhånd bestemt meg for at ærligheten, åpenheten og stoltheten skulle fortsette og at jeg på denne måten ville kunne slappe mest mulig av og gjøre en best mulig jobb. Men ordene satt liksom fast i halsen og snubla seg ut. Og så rare de var da de endelig kom ut. Ikke kom de ut i den rekkefølgen jeg hadde planlagt og ikke var de så sterke og trygge heller.

Og utfordringene var flere. Ikke forstod jeg hvor jeg skulle skifte om jeg trengte det, ei heller hvor jeg skulle ha utstyret jeg trengte. Og hva skulle jeg gjøre eller si om jeg måtte ut av et møte for å skifte f.eks? Fra å ha sett muligheter i mange måneder, så jeg plutselig mange problemer i stedenfor.

Noe av det jeg har lært i disse månedene denne prosessen har vart, er å ikke krisemaksimere eller få panikk, men heller ta et skritt tilbake, puste godt og tenke seg om på nytt. Så jeg prøvde det da. Jeg gikk hjem, tenkte for meg selv, diskuterte med familie og gode venner. Og nå, søndag kveld, tror jeg jeg har funnet ut hvordan jeg skal møte tiden som kommer.

At det er litt startvansker i en slik stor overgang er vel noe jeg burde kunne fortutsett. Og ikke er det rart heller tenker jeg. Jeg skal gjøre alt for første gang på nytt. Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u’en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!

 

                                                                                               

Javisst er jeg sikker på det!

 

 

Ha en fin søndagskveld! Jeg heier på dere!

 

klem <3

 

PS: Hva vil DU legge i papirkurven?