Smil til meg, medmenneske!

 
Jeg har et brennende engasjement for hvordan mennesker møter andre mennesker.

Jeg er glad i å møte mennesker med et smil og jeg blir glad når andre smiler til meg.

Jeg er glad i å møte mennesker med vennlighet og jeg blir glad når andre møter meg på samme måte.

 

I løpet av en dag, krysser vi veier med veldig mange andre mennesker. Noen kjente, noen fremmede.
Og lite vet vi om disse fremmede menneskene vi møter. Vi kjenner ikke til hvilke tanker, hvilke historier, hvilke kamper eller hvilke gleder disse menneskene har i sine liv. Noe kan vi kanskje lese av ansiktene, noe kan vi gjette oss til, men det meste aner vi ingenting om.

Hos meg strekker dette engasjementet seg til å gjelde alt fra hvordan jeg blir møtt på telefon, til hvordan jeg blir møtt av ansatte i en butikk og til, som dette innlegget skal handle mest om, hvordan jeg blir møtt av ansatte på sykehus.

Nå om dagen er jeg på sykehus av lykkelige omstendigheter og jeg er veldig ydmyk og glad for dette, men opp igjennom livet mitt har jeg trasket langt tyngre, langt seigere og langt flere skritt opp og ned gangene på sykehus.

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått i kø foran en en luke,en resepsjon, på en eller annen avdeling på et eller annet sykehus, Når det blir min tur stiller jeg meg rett foran luka og jeg møter ofte et ansikt som stirret rett inn i en skjerm foran seg, travelt opptatt med å fullføre noe der som er langt viktigere enn å fortelle meg at jeg har blitt lagt merke til.

Og jeg står der og har behov for å bli sett og anerkjent. Alt jeg trenger er et blikk, et smil, et “hei, bare to sekunder, så er jeg klar”.

Som så ofte, er kanskje også denne avtalen noe jeg har gruet meg veldig for. Og det har jeg kanskje gjort i dagesvis. Jeg har kanskje gjort forberedelser dagen i forveien eller morningen før jeg dro avgårde. Jeg skulle gjerne sett at veien inn til sykehuset hadde vært enda lenger og knærne mine skjelver på vei fra bilen og inn dit jeg har en avtale. Kanskje har jeg vært på gråten fra jeg stod opp og kjemper nå for ikke å bryte sammen der jeg står foran personen som ikke har viet meg stort til oppmerksomhet enda og som derfor ikke engang hadde lagt merke til om øynene mine hadde vært fulle av tårer. Jeg vet at jeg antegelig må sitte på venterommet en stund. Og jeg vet at jeg ikke vil komme til å være der alene. Jeg vet også at denne rumpa mi som ikke virker er min verste fiende og at den vil yppe til kamp all den tid jeg sitter der. Uhellet og ydmykelsen kan være rett rundt hjørnet når som helst, så jeg vet at jeg, i tillegg til å hanskes med alt det andre, også må opprettholde fluktmodus.

Jeg føler meg liten, avkledd, nervøs, alene, sårbar og oversett der jeg står. Kan du ikke løfte blikket ditt og møte mitt? Kan du ikke møte meg med vennlighet? Det er alt jeg trenger for å få det litt bedre nå. Jeg trenger at du ser meg og anerkjenner meg. Jeg trenger at du er et medmenneske og at du ser meg som et menneske og ikke bare som enda en til i køen som aldri tar slutt. Ditt smil ville beroliget meg og gjort meg godt.

Min historie er ikke unik. Ei heller følelsene og tankene mine rundt det å være pasient.

Dette handlet om meg slik det var før, men dette innlegget skriver jeg for langt flere enn meg selv. Jeg skriver for og til deg som føler deg berørt.

Kanskje er du den som utgjør forskjellen den dagen for pasienten du møter. Kanskje er ditt smil og din vennlighet det aller vakreste som skjer for denne pasienten i løpet av denne dagen.

Jeg mener absolutt ikke å tråkke på tærne dine og jeg ber om unnskyldning hvis du føler det slik. Jeg er overbevist om at du er flink i jobben din, tvil ikke på det.

Jeg ønsker bare å minne deg på det du aldri må glemme; at du alltid må tenke på, at du hele tiden må være deg bevisst, at mennesker, som som oftest ikke er på sykehus fordi de har lyst, men fordi det er nødvendig, fordi de må, er veldig sårbare og fortjener å bli møtt og sett av et medmenneske.
Som et menneske.
Som et menneske som kanskje ikke har det så godt akkurat nå.
Som et menneske du kan gjøre noe for.

Så til deg som jobber på sykehus; løft blikket!
Så slipper du kanskje også å gå glipp av at noen har lyst, akkurat i dag, akkurat nå, til å gi av sine smil og sin vennlighet til akkurat deg.

Smil avler smil og vennlighet avler vennlighet.
Smil til en fremmed..
Vær et medmenneske!