Nylig har jeg vært på rehabilitering. Tre uker med fokus kun på meg selv. Husmorferie vil noen kanskje kalle det, men tro meg, det er så mye mer enn det.
Jeg hadde barnekreft, leukemi, blodkreft, akutt lymfatisk leukemi i 1984. Jeg ble faktisk lagt inn på SIA, nå AHUS, fredag 13. januar 1984. Mine blodverdier ble konstant overvåket og siden de stadig vekk lå i et skille ble det bestemt å skru opp mengden cellegift. Brutalt for en fire år gammel kropp. Og med denne mengden cellegift som parallellt bryter ned immunforsvar, fikk min lille kropp mye å streve med.
I alle år har jeg kjent meg så sliten, så fort tappet for energi, at kroppen tar så lang tid å lade opp igjen. Hvorfor klarer jeg ikke det samme som andre på min egen alder klarer? Ei venninne sa “Jeg skjønner ikke hvordan det går ann å være sååå sliten som du er!”
Som i så mange andre kamper har jeg strevd alene for å finne løsninger og for å få mennesker rundt meg til å forstå at jeg ikke er lat.
Det var jeg selv som lanserte det for legen min. Jeg hadde kreft da jeg var liten og livet etter det har vært, mildt sagt, relativt strevsomt. Kan jeg ha fatigue? spurte jeg legen Fatigue var noe jeg kjente godt til, men det var ikke noe jeg tenkte kunne gjelde meg.
