Hei, fine folka!
Jeg har mer på hjertet og denne gangen handler historien om annet enn meg og mitt.
Hei til deg som kjenner deg igjen, hei til deg som vil lære, hei til deg som er politiker og hei til alle dere andre 🙂
Jeg kjenner et veldig fint menneske.
Ei jente som er klok på kunnskap og på livet.
Ei jente som har et stort hjerte og mye omsorg.
Ei jente som også har en psykisk sykdom.
Ei jente jeg har veldig stor respekt for og som jeg er veldig glad i.
Jeg har kjent henne i ni år.
En av de første gangene jeg traff henne, sa hun noe til meg som jeg har tenkt mye på og forstått mer og mer av etterhvert som årene har gått.
Hun sa;
“Når man er psykisk syk, burde man fått et dyr på blå resept.”
For litt under en måned siden, måtte hun ta et valg.
Hun måtte la sin bestevenn dø.
Dyrlegen kunne fortelle at hunden hennes var veldig syk og at ingen operasjon kunne gi god livskvalitet videre.
Valget var hennes og hun tok det av stor og ubegrenset kjærlighet.
Hun satte egoisme og ensomhet til side og lot han få slippe å streve mer.
Og da forsvant alt.
Han var bakken under føttene hennes.
Han var middelet mot ensomheten.
Han var angstdemper.
Han var de livsviktige rutinene,
grunnen til å stå opp,
grunnen til å drive alt videre,
grunnen til å holde det gående.
Han var grunnen til å forte seg hjem.
De var gjensidig avhengig av hverandre.
Han var selskap, nærhet og omsorg.
Han var glede og oppmerksomhet.
Han var tryggheten og stoltheten.
Han var varme.
Han ønsket velkommen hjem.
Han ønsket god morgen og god natt.
Han var bestevenn.
Jeg var der den dagen det hadde skjedd.
Jeg kjenner henne godt, men denne dagen undertreket så mye.
Jeg ble vitne til hennes vanvittige ressurser og hennes enorme, ubetingede kjærlighet.
Hun visste at så mye ville opphøre ved å ta valget.
Da ville to bli til en og hun måtte dra hjem alene.
I sorg.
For øyeblikket litt ødelagt.
Allikevel tok hun valget. Fordi hun satte hans velferd og hans livskvalitet foran seg selv.
Av kjærlighet.
Vi snakket, vi mintes, vi lo.
Og vi gråt. Masse.
Hun ble veldig syk i løpet av kvelden.
Jeg var full av beundring, men fryktet også veien videre.
Jeg burde sikkert vært profesjonell, men jeg klarte ikke. Jeg var glad i han jeg også.
Det var så mye å være vitne til og hennes fortvilelse ble min fortvilelse.
Jeg så kampen og visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe.
For de som ikke forstår hvordan dette fungerer, kan det høres rart hun, men hun visste, hennes familie visste og jeg visste at det hastet å få en ny hund.
Det hastet veldig.
Et nytt alt. En ny bestevenn.
Og det har hun nå.
Ei lita, nydelig og elegant frøken ligger nå i fanget og gir og får kjærlighet.
Det største av alt.
Naturmedisin i sin reneste form.
Jenta jeg har så stor respekt for, har fått fornyet resept.
-Linn-