Når helvete banker på og sier “takk for sist, du er i trøbbel!”

Hei og hå, godtfolk!

11.november 2012 skrev jeg følgende:
“Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u’en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!”

31.januar 2013 og i anledning ettårsdagen for operasjonen skrev jeg dette:
“Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et “babystep” når jeg helst ville tatt et “giant leap”. Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter.”

 

Gamle spøkelser lar seg ikke drive ut så lett og dette er hva som skjedde meg på Valentinsdagen:

Denne fredagen skulle min kjære Joachim og jeg høre Melissa Horn på Sentrum Scene.
Jeg elsker denne deilige, svenske, melankolske stemmen og har gledet meg stort i lang tid! Og endelig var kvelden kommet!

Det var fryktelig mange andre som også ville se og høre Melissa skjønte jeg fort og køene var lange som bare det.
Lokalet fylte seg raskt opp og skulle man få en sitteplass måtte man være rask på labben. Den av oss to som har best greie på lyd, ønsket å sitte nederst og vi valgte oss ut en rad å sitte på.
Et hyggelig par flyttet seg og slapp oss inn på plass tre og fire innenfor dem.
Stolradene var plassert fryktelig tett og gjorde det umulig å passere noen som hadde rumpa si plassert på stolen. Skulle noen inn eller ut av raden, måtte alle opp og bevege seg ut i midtgangen.

Jeg ble rørt et øyeblikk og kjente på takknemlighet over å kunne sitte som nummer tre på en rad uten å få fullstendig noia og jeg takket nok en gang skatten på magen for dette. Jeg var glad for å være på konsert og glad for å være her med Joachim! Dette skulle bli en fin kveld!

Folk strømmet på og snart var midtgangen også fylt opp av mennesker, tett i tett. Og plutselig og helt uventet hogg det i. Den velkjente følelsen som sitter så godt i meg etter 28 år i helvete.
Panikk! Frykt! Vanvittig redsel!
Altfor mange mennesker, for tett, ingen fluktrute, for mange hindringer i veien, ingen trygghet!
Hjertet som raser avgårde i et voldsomt tempo. Elefanten som står på brystet og gjør det umulig å puste. Fokus som forsvinner. Stemmene rundt meg som blir som bomull. Hårene som reiser seg på kroppen. Svetteperlene som renner nedover ryggen. Magen som blir nervøs og setter i gang med å jobbe på høygir.

Prosessen inni meg er i gang. Kartlegging, forholdsregler, trusselmonitorering, krisehåndtering.
Hvor er do? Har de handikapptoalett her?  Er det langt dit? Vil jeg rekke frem? Vil det gå til helvete nå også slik det gjorde da rumpa ikke virka? Hvordan kan vi komme oss raskest mulig hjem? Hvordan skal jeg få puste? Har jeg med nok ting for å begrense skaden? Har jeg snille mennesker rundt meg som vil forstå dersom dette går galt? Kan Joachim redde meg? Hvor stor ydmykelse må jeg takle denne gangen?

Alle disse spørsmålene. I 28 år har jeg levd med en rumpe som ikke virka. Jeg har tatt forholdsregler, jeg har dekket over og gjort mitt for å begrense skadeomfang. Jeg har fryktet, flyktet og vært livredd.
Læring er varig endring av adferd” husker jeg at jeg lærte på skolen. I 28 år har jeg gjort erfaringer og fått min måte å tenke, handle og agere på. Alt dette har blitt mine instinkter, mine handlingsmønstre, min adferd. Alltid på vakt, alltid et steg foran. Og dette sitter så forbannet godt i altså. Kroppen vil reagere slik den alltid har gjort. Fordi den har dårlige erfaringer, så fryktelig mange og så fryktelig dårlige erfaringer.

Fordi jeg var i den livredde tilstanden jeg var i, begynte magen å jobbe og jeg kjente at jeg ville skifte pose. Jeg sa i fra til Joachim, paret ytterst slapp meg ut og jeg nærmest løp mot do og var overlykkelig da jeg fant et handikapptoalett (som jeg har lov å bruke siden jeg har pose på magen). Vell innenfor døren, møtte jeg blikket mitt i speilet. Jeg så desperat ut. Jeg skalv på hendene og pulsen var ute av kontroll. Jeg måtte virkelig jobbe for å ta meg sammen og få pusten ned i magen. Med ny pose på magen og noe gjenvunnet kontroll, gikk jeg tilbake på plassen min og rakk tilbake tidsnok til å få med meg de første tonene fra bandet på scenen. Jeg hadde en fin konsertopplevelse, men jeg klarte ikke slappe av og nyte slik jeg hadde forventet at jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke kvitte meg med den tunge pusten og redselen som satt som en isklump i magen. Selv ikke Joachims trygge hånd i min høyrehånd eller ølen i min venstrehånd fikk meg til å slappe av.

Når det skjer ting som dette blir jeg veldig lei meg i lang tid etterpå og ser på det som nederlag. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger på disse to årene og at jeg hadde fått større avstand til fortiden. 
Alt som skjer handler om tiden før og har ingenting med posen på magen å gjøre. Den er jo min skatt og livredning! Alt handler om det som er så drilla og innøvd fra tiden som var og som ikke enda har sluppet taket.

Det tar visst lang tid å tråkke nye spor over de gamle, i alle fall når de gamle er så mange og dype som de er. Jeg skal prøve å være mer tålmodig og raus med meg selv. Jeg skylder meg selv det!

Jeg trenger litt heiarop og klemmer nå kjenner jeg!
Den indre gudinnen er ikke så fnisende og rakrygget etter fredagen, men jeg skal nok lokke henne ut med faenskap og fanteri snart igjen!
Og sammen med Joachim skal vi rope “GI FAEN” til helvete fra fortiden!

Peace and love, people!

Gode klemmer <3

 

 

 

 

 

 

Med livet i gave i to år, jippi!!

Hei og hå, godtfolk!

I dag er det to år siden Linn versjon 2.0 ble født og jeg for alvor fikk livet i gave!
1.februar 2012 vinket jeg et hjertelig farvell og see-you-never-again til tiden som hadde vært og en rumpe som ikke virka!

Jeg våknet i dag med en god klump i halsen og en stor stolthet i hjertet. Dagen i dag er bedre enn bursdag og skal feires som en merkedag hvert år!
Dagen i dag er en fin og stor dag!
Dagen i dag markerer livet da det fikk en ny start! Jeg er glad jeg ikke gav opp på veien, men at jeg tok styringen og gav meg selv muligheten til å være stolt, leken, glad og fri!

Lykken for meg startet med en pose på magen, en lykkepose! Og den lykkeposen er min deilige stolthet og dyrebare skatt!

Jeg hadde aldri klart å ta det valget jeg gjorde uten trofaste støttespillere i gode venner og nær familie. Dere hjalp meg å snakke ting i hjel og belyse alle sider ved livet slik det var og livet slik det kunne bli. Vi skrev lister over fordeler, ulemper, begrensninger og muligheter. I timesvis, dagesvis, ukesvis og månedsvis. Takk! Uten dere hadde jeg vært hjelpeløs. Så i dag feirer jeg dere også!

I dag skal jeg skåle med min kjære for hva denne dagen betyr for meg og for oss, for huset vi kjøpte for to dager siden og for kapitellet vi nå skal starte på sammen!
Jeg er ydmyk, lettere rørt og veldig glad!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være perfekt uperfekt, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i to år nå!

Peace and love!

Husk å gi faen da dere!

 

God klemmer <3