Det er ikke første gang jeg har stomi dette her, det er tredje gang faktisk! Historien er lang og tung, men her er den i korte drag (i så korte drag som det er mulig å skrive dette:)):
Da jeg var fire år fikk jeg diagnosen akutt lymfatisk leukemi, blodkreft. Jeg ble behandlet med cellegift og i tillegg til å ta livet av kreftceller, svekker behandlingen som kjent immunforsvaret også. Jeg fikk mange tilleggsykdommer og -virus og under operasjon for å fikse en av dem, ble jeg ødelagt i mage- og tarmområdene. Jeg fikk da stomi og hadde dette noen måneder for at andre sår skulle leges i fred og ro. Å leve med stomi i denne alderen var ikke noe problem. Jeg taklet det fint og syntes det var moro å være anderledes og kunne ha noe å vise frem til jevnaldrende. Men mye var ødelagt i kroppen min og dette måtte jeg leve videre med.
Problemene med mage/tarm har preget meg veldig i alle år. Jeg har vært mye redd, mye lei meg og mye mindre sosial enn jeg har ønsket å være. Sommeren -99 gjorde jeg et forsøk på en ny operasjon, men det endte, som magefølelsen (!) forutså, i katastrofe. Jeg fikk på nytt utlagt tarm og hadde dette i ti måneder. I disse ti månedene var jeg veldig deprimert. Jeg måtte starte på høyskolen med pose på magen og hatet den og meg selv. Jeg ønsket ikke å være sosial, jeg var enten fraværende eller forferdelig ukonsentrert i forelesningene og jeg hadde det absolutt ikke bra. Jeg hadde da en kjæreste og han støttet meg så godt han kunne. Han sa han var glad i meg uansett, men det hjalp ikke når jeg var så langt fra å være glad i meg selv. Jeg følte meg forferdelig i denne perioden og gav posen på magen skylden for alt som var galt! Når jeg ser tilbake nå, var det nok heller det faktum at operasjonen mislyktes jeg var lei meg for, men det tok noen år for meg å innse dette.
Uansett, jeg fortsatte å leve videre med disse problemene jeg ble påført som liten og jeg forsatte å være redd, lei meg, lite impulsiv, lite sosial osv. Jeg prøvde nye operasjoner, alternativ medisin, jeg spiste lite/ingenting før jeg skulle være sosial, jeg følte meg hele tiden på flukt og jeg ble så sliten, så ufattelig sliten av alt dette. Jeg så mørkt på fremtiden og forstod rett og slett ikke hvordan jeg skulle klare meg videre. Sommeren/høsten 2011 begynte familien min forsiktig å spørre meg om stomi kanskje kunne være løsningen for meg og mitt liv. Dette avslo jeg hardt og brutalt da jeg bare hadde vonde minner fra forrige gang noe slikt var på magen min.
Men, som denne bloggen handler om, har jeg stomi nå. Hvordan jeg forberedte meg, hvordan valget ble tatt osv, ja, det skal jeg skrive om neste gang!
Linn 🙂
