Hei alle dere fine folka 🙂
Har noen noen gang påstått om deg at “Du er..” etterfulgt av en eller annen karakteristikk denne personen måtte ha som sin subjektive mening om eller oppfatning av deg?
“Du er” er en sterk formulering og kan både provosere og såre dersom den brukes feil. “Du er” har stor makt og føles bastant, endelig og definerende.
Jeg blir både lei meg og sint når mennesker skal tillegge meg en personlighet eller væremåte av negativ art og påberoper seg retten til å mene at de kjenner meg godt nok til å starte dette med “Du er”.
I alle fall når dette kommer fra noen som ikke kjenner meg, historien min, kampene mine, seirene mine eller alle de mange, fine og stolte skrittene jeg har gått siden februar i fjor.
Jeg har tidligere skrevet at det å få pose på magen gav en slags forklaring. Det ble litt som å vise fingeren og rekke tunge til de som tvilte, undervurderte og bagateliserte meg, handlingene mine og intensjonene mine tidligere. Man velger ikke pose på magen for moro skyld, men fordi man ser at ser at man på denne måten kan leve videre, leve godt og leve stolt. Posen på magen ble mitt utropstegn!
Jeg avlyste ikke avtaler fordi jeg hadde ombestemt meg eller plutselig fant ut at jeg ikke hadde lyst.
Jeg var ikke hjemme fra jobb fordi jeg var lat eller hadde “litt vondt i magen”.
Jeg var ikke usikker og tok forholdsregler fordi jeg tvilte på at jeg egentlig kunne få det til.
Jeg var ikke utrygg fordi jeg hadde dårlig selvtillit.
Jeg lot ikke være å gripe mulighetene fordi jeg ikke ville ha dem.
Jeg takket ikke nei til date fordi jeg ikke hadde lyst på kjæreste.
Jeg ville ikke absolutt sove hjemme fordi min seng var bedre enn den du kunne tilby.
Jeg var og gjorde alt dette fordi alt bunnet i et fysisk handikap.
Et fysisk handikap som var tabubelagt og gav fatale og traumatiske opplevelser.
Jeg var livredd pga dette. Og når man er livredd blir man utrygg. Og når man er utrygg blir man usikker.
Og når man er usikker, utrygg og livredd, ja, da føles det godt da å kunne bli hjemme. Alene.
Men inni meg tvilte jeg aldri. Jeg visste jo at jeg kunne, turte, fikk til, ville, hadde det i meg osv.
Så bare si “Linn, du er så usikker du” eller “Linn, du er ikke så tøff du” for jeg vet at dette ikke stemmer.
Jeg er mye tøffere enn du tror og vet. Og jeg er mye tøffere enn du noen gang kommer til å være!
Så slutt og fortell meg hvem jeg er, det vet jeg, min nære familie og mine nærmeste venner mye bedre enn deg.
Jeg er mye mer enn jeg ser ut til å være:)
Det er DU også og la ingen få lov til å mene noe annet!
Ha en fin torsdagskveld!
Jeg heier på dere!
Peace & Love!
Stor klem <3 <3
