Hei igjen!
Min aller første reaksjon da familien min i fjor høst ymtet frempå at stomi tross alt måtte gi meg et bedre liv enn det jeg levde da, var at jeg var fullstendig uenig! Jeg husket med skrekk og gru tilbake på hvordan jeg hadde følt det i 1999/2000 med pose på magen. Så.. nei, stomi var ABSOLUTT ikke et alternativ, overhodet ikke!
Nedturen fortsatte og jeg var trist, veldig, veldig trist. Etterhvert innså jeg vel mer og mer at noe måtte skje. Jeg har alltid tenkt at “bare jeg finner mannen i mitt liv, så vil alt ordne seg. Og når han har blitt kjent med og blitt glad i meg for den jeg er, DA kan jeg få pose på magen”! og “bare jeg finner meg en jobb hvor jeg føler meg fullstendig trygg, da vil alt ordne seg!” Etter å ha levd etter denne filosofien i alle år uten spesielt gode resultater, gikk det opp for meg i fjor høst at jeg måtte snu på rekkefølgen. Jeg innså at mannen i mitt liv faktisk ikke kom til å ringe på døra mi av seg selv og at jeg måtte ut å vise meg frem slik at jeg ble lettere å finne! Jeg var fremdeles ikke overbevist om at stomi var løsningen på det hele, men jeg var i en prosess i alle fall.
Jeg hadde behov for å snakke temaet i hjel. Jeg trengte å belyse alle aspekter og fordi jeg er velsignet med en slik flott familie og nydelige venner, fikk jeg gjort nettopp det. Vi brukte timesvis på å snakke. De lyttet, de kom med innspill, vi diskuterte, vi lo, vi gråt og vi skrev ned utfordringene mine. Jeg satt igjen med tre A4-sider fulle av fiendene mine; fryktene og begrensningene. Nå ble alt veldig tydelig og konkret for meg. Jeg ble mer fokusert og prosessen fikk fart på seg. Jeg hadde mye igjen å sortere før jeg var klar!
Jeg søkte nettet opp og ned på jakt etter lykkelige mennesker med pose på magen, men jeg fant få. Jeg ble desperat og engstelig og spurte meg selv om slike mennesker rett og slett ikke fantes. Kunne man ikke både ha stomi og være lykkelig? Norilco ble redningen! Da jeg kontaktet besøkstjenesten til Norilco og spurte om de kunne finne en jente på min alder som levde godt med colostomi og som jeg kunne snakke med, gjorde det det! De fant engelen Elisabeth til meg! Elisabeth har hjulpet meg så mye og er i dag en veldig god venninne. Uten henne hadde denne prosessen vært veldig tung!
Videre oppsøkte jeg min tidligere stomisykepleier på Rikshospitalet, fantastiske Marianne, og spurte “Marianne, tror du jeg kommer til å fikse dette?” Og ja, det trodde hun absolutt!
Jeg dro til Ringen Apotek og Bandagist på Jessheim og der traff jeg Beryll. Hun satte seg ned med meg, hadde all verdens tid tid til meg og svarte tålmodig på alle spørsmålene mine. Jeg gikk hjem; gladere, klokere og med en bærepose full av prøver på stomiutstyr.
Jeg maste, grein og skrev meg til forståelse og en ny time på Ahus. Jeg diskuterte løsninger med kirurgene og hadde god støtte i stomisykepleier Anita. Jeg visste nå at dersom jeg bestemte meg for stomi, hadde jeg lagspillere også i stomisykepleier og bandagist. Prøvene jeg hadde fått på utstyr ble festet på magen og testet ut i hverdagen. Som en solidarisk, nydelig gest festet min beste venninne Therese resolutt en pose på sin egen mage og dro hjem til samboeren sin for å høre hva han tenkte om en slik anordning. Og han synes ikke det var ille i det hele tatt! Etter noen uker med utprøving, ble jeg klar på hva slags stomiutstyr jeg kom til å bruke dersom jeg opererte.
Etter timen med kirurgene 1.desember ble vi enige om at jeg skulle hjem å tenke og gi en tilbakemelding når jeg hadde tatt en beslutning. Ved beslutning før jul, kunne de love meg operasjon før påske. Men jeg var livredd og usikker og klarte ikke ta avgjørelsen. Jeg klarte i alle fall ikke si det høyt! Det som fikk meg til å ta den endelige avgjørelsen, var da jeg skulle på date 22.desember. Ingen mat i forkant, magevondt, den altoppslukende frykten og det at jeg nesten avlyste, fikk meg til å bestemme meg. Sinna og bestemt, men med gråten i halsen, ringte jeg Ahus og sa “nå har jeg bestemt meg, sett meg på venteliste!”
Og så startet ventetiden.. Når kom jeg til å få innkalling? Kirurgene hadde lovet meg operasjon før påske, men hva betydde det da? Skulle den skje i mars? Kom det kanskje til å bli forsinkelser slik at den ikke ville bli før i mai? Jeg angret meg litt hver dag og ble igjen usikker på valget jeg hadde tatt! På morningen 23.januar ringte telefonen og jeg forstod intuitivt at det var Ahus. “Du er satt opp til operasjon 1.februar!” sa damen i andre enden. Jeg begynte å strigråte og skalv ukontrollert. “Men kjære deg, det er jo bare ni dager til! Dere kan ikke gi meg bare ni dager!! Jeg vet ikke om jeg er klar jeg!” hørte jeg meg selv si. Stakkars damen som ringte, hun var ikke forberedt på en slik reaksjon og bad meg tenke litt og ringe tilbake om jeg ikke ville ha timen.
Og så skjedde noe rart! Jeg ble helt rolig, jeg følte at noen hadde tatt beslutningen for meg og det føltes som en enorm lettelse!
Jeg var klar, jeg var mentalt forberedt, dette skulle gjennomføres og det skulle gå bra!
Linn c”,)