Hei, fine folka!
For første gang på flere år, har jeg nå hatt sommerferie..Og for første gang noensinne, har jeg vært på ferie med mestring, stolthet og frihet i bagasjen.
Jeg pakket i pose og sekk, Joachim likeså (det var så mye mestring, stolthet og frihet i min bagasje, så Joachim måtte lage plass til litt klær og sko for meg i sin bagasje, thihi) og så dro vi avsted til Spania. I 12 herlige dager skulle vi være der.
Jeg pakket absolutt alt stomiutstyret mitt i håndbagasjen og forberedte meg på litt motstand i sikkerhetskontrollen. Det var ikke første gang jeg skulle ut å fly med pose på magen dette her, ei heller utenlands, men jeg har alltid innstilt meg på at noen skal protestere på noe. Men ei heller denne gangen var det noen som løftet et eneste øyenbryn.
Jeg har pacemaker i ryggen og kan av den grunn ikke gå igjennom metallscanneren man vanligvis går igjennom i sikkerhetskontrollen. Jeg sier i fra at jeg har pacemaker, viser kortet som forteller det (ei heller det er det noen som gidder å kaste så mange blikk på) og blir så sluset utenom scanneren. Hver gang må jeg kroppsvisiteres og selv om de da alltid tar over magen min, og derfor ikke kan unngå å kjenne at det er noe der, er det ingen som bryr seg. Håndbagasjen min er full av rare ting og ingen bryr seg. INGEN BRYR SEG! Jeg står der proppfull av selvtillit, sterk som en bjørn, med knyttede never klar for en fight, klar til å rope ut om min fanesak, brette opp blusen og vise min skatt..men ingen ypper tilbake. Ikke så vidt en gang! Skuffende, men veldig bra på samme tid så klart!
Min kjære var reiseleder denne gangen og jeg hadde ikke sett et eneste reisedokument. Joachim visste når flyet skulle gå og alt jeg gjorde var å pakke og være klar til avreise kl 0430. For flyet skulle jo gå kl 7, sa Joachim. Og det trodde vi helt til vi glade og fornøyde hadde handlet i taxfree’en og var på vei til en ølkran. Fascinerende ble Joachim stående å kikke opp på monitoren, lenge, og jeg begynte å ane ugler i mosen. Åja, så flyet går 1135 og nå er klokken, ja, skal vi se, jo klokken er 0530! Vi valgte å gjøre det beste ut av det og for de neste seks timene flyttet vi inn i en sofa i nærheten av en tappekran, en kaffemaskin og en disk med mat og fordrev tiden med Geni, bøker og samtaler preget av lavt intelligensnivå pga lite søvn. Budskapet er; det er alltid fint å dobbeltsjekke 🙂
I Spania kunne jeg endelig nyte hvilke fordeler skatten på magen gir meg på ferie. Så og si hver dag var vi ute og spiste på restaurant. Jeg stekte min egen biff på en 350 graders stenplate, jeg spiste sverdfiskceviche, hare og skalldyr. Jeg spiste god mat, drakk god vin og hadde godt selskap. Jeg nøt alt med full fokus på måltidet, stedene vi var og menneskene jeg var sammen med. Et lite steg for menneskeheten, men et stort og rørende maraton inni denne frøkna 🙂
Jeg har alltid lurt på hvordan jeg kom til å klare meg dersom jeg måtte skifte pose på et sted der vasken ikke var inne på selve toalettet. Og det fikk jeg testet nå. Jeg var ikke nødt, jeg kunne drøyd det og lett etter et annet toalett, men jeg ville. Med min kjære søster som nestemann etter meg og dermed min klippe, heiagjeng og pådriver utenfor døren, skred jeg til verks. Fordi jeg måtte, det var på tide å ta denne utfordringen også syntes jeg! Jeg knota, skalv og var svett på ryggen da jeg var ferdig (kan også skyldes det faktum at vi var i varme Spania:)), men jeg fikk det til! Check!
Og så var det stranda da. Tankinien kom ikke en gang ut av kofferten på denne turen. I stedenfor brukte jeg vanlig bikinioverdel og en bikinitruse med høyt liv. Den dekket det meste av posen, bare en liten del var synlig helt øverst. Stort sett så lenge jeg var oppreist og da jeg badet, var trusa oppover magen (dette handler kun om disse kosekiloene og har ingenting med posen å gjøre så lenge den er flat, bare så det er sagt :)) Så snart jeg la meg ned, brettet jeg trusa nedover slik at hele posen syntes (jeg hadde ikke gjort det om det var mye innhold i posen altså). Jeg er jo superstolt av posen på magen og synes det er stor stas å vise den frem. Det her høres kanskje rart ut for dere som ikke lever mitt liv, men når jeg ligger der på ryggen og posen vises, så føler jeg meg som den fineste dama i verden! Og mens jeg lå der, kikket jeg spent på menneskene rundt meg. Er det noen som ser meg? Er det noen som stirrer? Er det et nysgjerrig blikk jeg kan møte med et smil og vise stoltheten min til? Er det en nedlatende blikk jeg kan geipe til og vise at jeg gir f?
Nei, ikke et eneste ett. Skuffende, men veldig bra på samme tid så klart!
Søster, svoger og samboer (de tre S’ene :)) lå ved siden av meg og jeg er fremdeles usikker hva de tenker om disse stuntene mine. Selv om de ikke har sagt noe, håper jeg de er stolte som f av meg. Jeg har mest lyst på en høylytt heiagjeng rundt meg hele tiden når jeg opplever slik mestring, men jeg forstår jeg jo at det ikke er slik det fungerer i praksis. Jeg lever vel litt i min egen boble og denne stoltheten er det kanskje vanskelig å forstå for andre, men er det noen som forstår den langt på vei, som kjenner til alt det triste som har vært og forstår litt om hvorfor jeg nå kjenner på det jeg gjør, så er det min nærmeste familie og mine nærmeste venner. De som alltid har vært der!
Sommeren 2014 ble en sommer jeg kan leve lenge på. Denne sommeren understreket og poengterte nok en gang at livet nå, er alt livet ikke var før. Og mere til!
Budskapet er; folk er rause, gi f og strut your stuff!
Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!
Peace and love <3
klemmer
For anledningen iført en sort stomipose
Når man skal røyke sigar og ikke har en sigarkutter tilgjengelig, da er det flaks man kjenner noen som har en saks i stomiutstyret sitt kan jeg fortelle!