En oppfordring om ikke å gi seg

Hei 🙂

Da jeg, i begynnelsen av juni, var på foredrag i regi av Norilco, sa stomisykepleieren der noe som festet seg hos meg. Jeg klarer ikke ordrett å gjengi hva hun sa, men hun gav en oppfordring til familie og venner om aldri å gi opp, aldri slutte å invitere selv om den inviterte ofte takker nei eller avlyser i siste liten. Dette rørte ved noe velkjent og selvopplevd og jeg ønsker med dette å sette fokus på noe viktig.

Kanskje har du selv opplevd å invitere noen som aldri kommer. Gang etter gang inviterer du og gang etter gang skjer det samme; personen uteblir. I siste liten får du en sms. Etterhvert tenker du kanskje at det ikke er noen vits i å invitere lenger og dropper det. Ikke gjør det er du snill, det er viktig at du fortsetter. Denne personen har kanskje nesten gitt opp seg selv, så ikke gjør det du også. Det å bli invitert gir en god følelse av å bli husket på, være ønsket og inkludert, selv om man innerst inne vet at det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å møte opp.

Jeg har selv kjent dette på kroppen og jeg kjenner nå på ettervirkningene. Det er nå jeg ville hatt alle invitasjonene til alt det morsomme og sosiale, men noen har gitt opp på veien. Det føles litt sårt, men på en måte forstår jeg også. Det har sikker utad sett ut som om jeg ikke har hatt lyst, at jeg har kommet med forklaringer, bortforklaringer og unnskyldninger uten hold i. Det var hold i alt, jeg turte bare aldri å fortelle den hele og fulle sannheten fordi jeg skammet meg sånn. 

Slik er det med mange andre også. Vi har alle vårt og noen mer enn andre. Og det er ikke alltid lett å delta når kroppen eller hodet sier stopp. Desto viktigere er det, som familie og venn til denne personen, og ikke utelate. Ikke ta avgjørelsen du, la personen selv få lov til å gjøre det.

Å klare og delta en gang nå og da, innimellom, kan både føles som en seier og gi stor og langvarig glede.Og håp, ikke minst!

Så send den invitasjonen, gjør det!

Ikke gi deg!

 

Klemmer 🙂

 

 

 

 

 

 

Nedskrevne, tenkte utfordringer vs. opplevde utfordringer

Hei!

Som en del av prosessen før jeg bestemte meg for operasjon, skrev jeg ned utfordringene jeg hadde da (og som jeg har skrevet før ble dette mange sider) og de utfordringene jeg tenkte et liv med pose på magen ville føre med seg.

På listen over utfordringer med stomi stod:

– problemer med å akseptere min egen kropp og å klare å se på meg selv i speilet

– lyd

– klær

– lekkasjer

– intimitet

– strand- og bassengsituasjoner

 

Nå, litt over fem måneder etter operasjon, er det lite igjen av denne listen. Jeg har av denne prosessen lært å ikke få panikk, men heller puste litt, tenke litt og prøve mer.

Jeg hadde i forkant av operasjonen festet poser på magen og sett meg selv i speilet. Siden jeg selv bestemte at jeg ville ha operasjonen, hadde jeg god tid til å gjøre slike ting og det har gitt avkastning.

Lyd er ikke noe stort problem for meg og jeg bruker ikke mye tid til å engste meg over dette. I begynnelsen var jeg litt bekymret  for lyd og spiste karve hver dag. Jeg har lest at karve skal ha beroligende effekt på magen og jeg opplevde at dette stemte. Nå er det lenge siden jeg har brukt dette og det går veldig fint uten også. Det er jo selvfølgelig situasjoner hvor jeg er mindre lysten på at det skal komme lyder, men det har gått bra foreløpig. Dersom det skulle komme noen lyder velger jeg å ikke gi det noen oppmerksomhet. Det er ikke alltid folk hører det engang og folk som ikke vet om poser vil antagelig ikke forstå hvor lyden stammet fra. Jeg har lovet meg selv en ting; jeg skal aldri, aldri, aldri be om unnskyldning. Forklare, kanskje ja, men aldri unnskylde! Jeg kan jo ikke noe for det jeg 🙂 Som pappa’n min foreslo så fint at jeg kunne si i forkant av f.eks et møte:  “Kommer det lyd er det meg, lukter det er det nabo’n!”

Når det kommer til klær, har jeg tilpasset noe. Av komfortgrunner har jeg kjøpt meg bukser med høyt liv. De strammer ikke over posen og gir i tillegg støtte og stabilitet. Da jeg fant ut dette løste det mye av klesproblematikken.

Store lekkasjer har jeg heldigvis vært forskånet fra, men jeg har opplevd at platene ikke alltid fester like godt på huden. Tetningsringer, konvekse plater og elastisk tape rundt plata (alt fra Coloplast) har hjulpet på dette og gitt en ny og god trygghet.

Når det kommer til intimitet er ikke posen på magen i seg selv til hinder for noe som helst. Der er det eventuelt eget hode, innstilling og selvfølelse man må jobbe med og det vet jeg ikke alltid er lett. Forrige gang jeg hadde stomi hadde jeg veldig store problemer med dette. Jeg forstod ikke at kjæresten min den gangen kunne orke å se på meg eller ta på meg. Denne gangen vet jeg at jeg har kommet lenger og at jeg har en modenhet jeg ikke hadde sist. Selvfølgelig ønsker jeg meg jo en mann som tydelig viser at han ikke bryr seg om stomien og jeg tenker at det er fint at han kommuniserer dette og inviterer til trygghet. Og jeg må være flink til å si i fra at jeg trenger nettopp det. Det er mange som ikke vet hva stomi, pose på magen eller utlagt tarm er og da trenger de informasjon for å forstå og kanskje få avkreftet noen myter. Det er greit nok, jeg har ingen problemer med å snakke om dette. Skulle det være slik at en mann allikevel ikke aksepterer meg i den versjonen jeg nå opptrer i, ja, da trenger jeg virkelig ikke han!

Når det gjelder strand- og bassengsituasjoner har jeg ikke enda fått testet ut dette. På en måte gleder jeg meg til å gå i bikini med posen full synlig, men hodet høyt hevet og stolthet i blikket. Det at jeg bestemte meg for å få pose på magen reddet livet mitt. Ikke fordi jeg hadde en livstruende sykdom som krevde en slik forandring, men fordi livet jeg hadde før til slutt ble umulig å leve videre. Så jeg har all grunn til å være stolt og det skal jeg jammen vise!

 

Klem fra Linn – versjon 2.0

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utfordringer

Hei igjen!

Det er et par ting jeg funderer litt på og som jeg håper at dere andre med stomi (og gjerne dere andre også om dere har noen kreative forslag!) kan hjelpe meg med.
Jeg bruker endelt utstyr og tenker at det kan gi meg noen utfordringer innimellom hva gjelder skifting og ingen tilgang på vann.

 

Utfordring 1: Skifting av pose inne på en trang bås uten vann

Utfordring 2: Skifting av pose på vanlig toalett (f.eks på restaurant) hvor vasken er utenfor toalettet og jeg dermed ikke har tilgang på vann

Utfordring 3: Skifting av pose når man er på besøk

 

Det gjør meg overhodet ingenting at “alle” vet at jeg har stomi, men jeg kjenner litt på en dårlig følelse ved å måtte gå ut av badet, kanskje forbi folk og ut i søpla. Vet at dette er noe jeg bare må akseptere og jobbe med (og det går bedre nå enn f.eks for 4 mnd siden), men er åpen for noen gode strategier.

Utfordring 1 og 2 tror jeg jeg bare skal utsette meg for en dag slik at jeg får øvd meg. Eksponeringsterapi må vel være bra! Og jeg tenker at det er fint å ha testet og fått prøvd seg litt i kontrollerte former før jeg virkelig må. Her gjør det gamle kontrollbehovet seg gjeldende, men det skal det få lov til. Det er fint å føle på trygghet.

 

Hører gjerne fra dere!

 

Linn

c”,)

 

 

 

 

 

Linn gjør ting hun ikke gjorde før

Hei igjen!

Jeg gjør stadig vekk oppdagelser som forbauser, forundrer og gleder meg!

For de fleste er dette små ting som faller seg naturlig å foreta seg, men for meg er dette stort, nytt og så utrolig, utrolig fint!

Jeg stresser ikke lenger rundt i butikken og løper til kassa med en gang det ikke er noen der. Nå stiller jeg med i kø.
Jeg slår av en lang og god prat med han i butikken som skal selge meg maling og gjerne vil fortelle meg alle tipsene i boka.
Jeg takker ja til å spise ute med venner.
Jeg spiser lunsj med dugnadsgjengen i sameiet selv om vi etterpå skal fortsette dugnaden.
Jeg hiver meg med på spontane, sosiale samlinger.
Jeg åpner døren når det ringer på selv om jeg ikke vet hvem som står utenfor.
Jeg slår av en prat med snekkeren som kommer tidlig på morningen og skal fikse på huset.
Jeg setter meg ned på venterommet hos legen tidligere enn ett minutt etter at jeg egentlig burde sittet der.
Jeg sitter gjerne i en sofa med folk på begge sider av meg og ikke i utkanten på en stol slik jeg som regel gjorde før.
Jeg går i postkassa uten å være redd for å møte på noen som skal snakke og dermed hindrer meg i å komme fort inn igjen.

Og jeg kunne fortsatt oppramsingen en god stund til! Alt dette gjør jeg selv om jeg spiste dagen før, til og med selv om jeg spiste frokost samme dag og til og med selv om jeg akkurat har spist middag!

Det har gått litt over fem måneder siden operasjon og selv om jeg har jobbet litt med å finne riktig stomiutstyr (jeg tror jeg har gjort det nå!), ser jeg at jeg har vunnet så mye på å ta denne avgjørelsen. Jeg gleder meg over ting jeg før hatet, unngikk eller gruet meg så voldsomt til. Jeg har skuldrene nede, jeg har god tid og jeg slipper det enorme stresset all planleggingen jeg gjorde tidligere medførte. Jeg slipper å bære på en hemmelighet og jeg trenger ikke lenger rote rundt med dumme unnskyldninger og bortforklaringer. Nå trenger jeg ikke lenger være på søken etter løsningen, redningen eller utveien. Jeg har funnet en stolthet, en verdighet og en ro jeg tror jeg aldri før har hatt.

Selvfølgelig har jeg utfordringer nå også, men sammenlignet med tidligere er det småtteri! Og de utfordringene jeg har nå, de vet jeg at jeg snart finner ut av!

De fire ordene “mine” som jeg har båret med meg i mange år og som jeg har strevet etter å bli, kan jeg nå si at jeg er. Jeg er STOLT, LEKEN, GLAD og FRI!

Natti natt, mine venner!