Hei og hopp, flotte folk!

I går ettermiddag da jeg stod hjemme og gjorde meg klar til å dra på trening (Piloxing av alle ting!), kom de gamle redslene, fryktene og strategiene snikende innpå igjen. “Hva om..?” “Tenk om…?” “Hvordan skal jeg komme meg unna?” “Hvordan kan jeg be Therese redde meg under treningstimen?”

Men i hule heite, når skal dette gamle instinket gi slipp på det som en gang var og forstå at det er nye tider nå? Nye tider, gode tider, glade tider!

Tydeligvis skal det ta sin tid å omstille seg og et klokt hode sa til meg at det er noe som heter å skynde seg langsomt. Så det er det jeg nå holder på med, jeg skynder meg med babysteps, lave skuldre og pust som går godt ned i magen. Man blir ikke så trent av det, men man blir nok veldig avslappa og harmonisk!

Men, poenget er at samtidig som jeg skynder meg i dette, dersom man ser bort i fra utålmodigheten, behagelige tempoet, skal jeg gi mer faen! For ei jente som er opplært hjemmefra til ikke å banne, er ikke dette pent å si, men jeg tenker at opphavet tilgir meg når de ser at det brukes til en god sak. Målet helliger middelet!

Hver morgen fremover skal  jeg skule litt lurt på meg selv i speilet og si “Gi litt faen’a, Linn!” Jeg skal gjenta det inni meg mange ganger i løpet av dagen. Jeg skal gi faen i å bry meg om alt, jeg skal gi faen i å tenke situasjoner igjennom i forkant, jeg skal gi faen og ta meg selv mindre høytidelig, jeg skal gi faen og lære meg å trekke mer på skuldrene, jeg skal gi faen og le høyere, og snart, når jeg er klar for det, skal jeg gi faen i å drasse rundt på denne tunge, utdaterte bagasjen fra fortiden.

Min indre gudinne lusker fnisende, rakrygget og nonchalant rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri.

Dere, gi f’a 🙂 Jeg heier på dere!

Klem 🙂