Hei!
Det var blitt fredag 21. september og det skulle bære avsted til mitt første Norilco-arrangement. Samlivskurs på Tjøme. Og før du lurer for mye på det; ja, jeg dro alene.
Og om du slår deg på lårene, ler og synes det var skrekkelig festlig, skal du få lov til det!
Kan man dra på samlivskurs alene? Ja, såvisst kan man det! Man skal da ikke være alene for alltid, skal man vel? Og da er det vel fint å suge til seg så mye kunnskap på forhånd som man kan klare.
Og denne helgen var fin på mange måter. Ikke bare lærte jeg om åpenhet, konstruktiv dialog og sårbarhet, men jeg lærte å kjenne mange andre flotte, unge mennesker med pose på magen eller reservoar. Fra før hadde jeg jo mailet med flere, men i “virkeligheten” kjente jeg ingen andre enn Elisabeth. Nå kjenner jeg mange og de er så fine alle sammen!
Det ligger så mye positivt i det å være del av en støttegruppe. Og da snakker jeg generelt, ikke bare om oss som er stomi- eller reservoaropererte og som er en del av Norilco. Det er støttende, alminneliggjørende, ufarliggjørende, opplysende og sosialiserende å tilhøre en slik gruppe. Det er godt ikke å være alene. Det er godt å være i et fora hvor man er ganske så lik de andre. Det gir stor verdi å kunne føle seg som del av noe.
Så etter denne helgen er jeg beriket med nye vennskap, ny kunnskap, nytt pågangsmot og fornyet tro på at jeg snart skal finne meg en flott mann og skape et godt samliv med ham!
Heia heia støttegrupper, nye vennskap og jakten på kjærligheten!
Klem 🙂
Hei 🙂
I dag har bloggen min eksistrert i syv måneder!
På disse månedene har mange delt sine historier med meg privat. Jeg har ofte tenkt at disse historiene burde være tilgjengelig for andre også da jeg vet at de vil være med på å utgjøre en forskjell.
Min erfaring, som jeg har sagt tidligere, er at åpenhet avler åpenhet. Og når noen har fortalt en historie man kjenner seg igjen i, føles det kanskje ikke så ensomt eller skummelt lenger og man henter motivasjon og inspirasjon til å jobbe videre med egne utfordringer.
Min oppfordring til dere, er å skrive deres historie som en kommentar eller i en privat mail til meg slik at jeg kan videreformidle de i et blogginnlegg. Selvfølgelig anonymt dersom dere ønsker det.
Jeg har lyst å høre deres historier om mestring og åpenhet, uavhengig av type utfordringer og bakgrunn. Jeg vil høre hvordan dere fokuserer på det dere kan gjøre noe med og hvordan dere ikke bry dere med alt det andre!
Målet mitt med denne oppfordringen er å nå enda flere mennesker, skape enda mer positivitet, enda mer mestring og enda mer stolthet! Og jeg vil at flere med dette skal oppleve at man er absolutt bra nok slik man er og at det ikke er noe mål å strebe etter “det perfekte”. Det perfekte er sjeldent i virkeligheten det det oppfattes eller kommuniseres å være utad.
Kom igjen, del med meg slik at jeg kan videreformidle historiene i et blogginnlegg dedikert dere!
Jeg heier på dere!
Stor mandagsklem <3
Hei alle!
Jeg har lyst til å vie et innlegg til dere som følger meg.
Selv om jeg allerede før operasjon hadde bestemt meg for å starte en dønn ærlig og forhåpentligvis noe revlusjonerende åpen blogg, var jeg spent. Spent på mottakelsen og tilbakemeldingene den ville få. Jeg var litt redd for at jeg gjorde noe mindre lurt ved å være så åpen, men det var absolutt ingen grunn til bekymring. Jeg er overveldet og ydmyk takknemlig!
Tusen takk alle sammen for at dere leser, liker, kommenterer og deler bloggen min! Jeg vil så gjerne at den skal nå ut til flest mulig og at statistikken viser at den følges av fler og fler, gleder mitt hjerte stort!
Jeg får flotte kommentarer og mailer. Jeg har fått lov til å gi råd, trøste, spille ball og motivere andre. Mennesker som har vært i gamet lenger enn meg, har delt av seg selv og sine tanker og fått meg til å endre noen av mine. Jeg har fått nye venner og blitt bedre kjent med de jeg allerede hadde. Mennesker jeg ikke hadde regnet med, har vist seg å være blant de som heier mest. Plutselig har jeg kontakt med i utgangspunktet perifere Facebook-venner nesten daglig. Noen stanser meg på butikken og forteller at de er trofaste lesere av bloggen. Etter artikler i fagblad og lokalavis har flere tatt kontakt og jeg har fått kjennskap til mange historier, utfordringer og gleder.
Er det noe rart man blir glad, spør jeg! Det er dere som inspirerer og motiverer meg!
Jeg har alltid hatt lyst til å utgjøre en forskjell og jeg tror jeg nå har funnet en måte å gjøre det på.
Og jeg er så glad for at det jeg håpet og trodde skulle skje, skjedde; åpenhet avler åpenhet! Åpenhet fører til gode samtaler og nye vennskap!
Jeg heier på dere og håper dere fortsetter å lese, kommentere og dele!
Stor søndagsklem 🙂
