Hei!

Tidligere, før stomioperasjonen, var jeg ekstremt opptatt av trygghet og forutsigbarhet. Jeg måtte ha disse to elementene tilstede i alt jeg foretok meg. Og dersom de ikke var representert i rommet, var mest trolig ikke jeg det heller. Var jeg bedt på fest, måtte jeg vite hvor mange og hvem som var der. Skulle jeg i et møte, måtte jeg vite varigheten og hvor mange som var der. Dersom jeg var bedt på hyttetur, måtte jeg vite hvordan sove- og toalettforholdene var. Før trening spiste jeg ikke mat, ei heller før jeg skulle ut på byen. Dersom venner utenom de nærmeste skulle komme på besøk, gjorde jeg mitt for at tiden for besøket skulle være avgrenset.

Å leve slikt var forferdelig slitsomt og det ble misforstått og tolket dithen at jeg var usikker, engstelig og lite modig. Komfortsonen min var liten og besto for det meste av leiligheten min, men jeg vet godt hvorfor det ble slik. Jeg har levd med mine plager siden jeg var fem år og da er det ikke til å unngå at det definerte meg. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært dersom jeg ikke hadde fått kreft og blitt ødelag, men det spiller jo egentlig ingen rolle heller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg synes det på mange måter er godt å ha fått stomi. Stomien har blitt en forklaring. Man ber ikke om stomi for moroskyld. Nå kan folk se at jeg ikke var hjemme fra jobb fordi jeg var lat eller hadde “litt vondt i magen”, at grunnen til at jeg stod over festen ikke var fordi jeg ikke hadde lyst, at min trygghetssøken ikke var fordi jeg var usikker og redd osv. Dette forklarer mye, både for meg selv og andre.

I alle fall, jeg må gang på gang ta meg i å ikke gjøre ting slik jeg gjorde de før. Jeg flere ganger tatt meg selv i nakken og latt være å sende sms’en som spør hvem som kommer i bursdagsselskapet, også den som skal til å spørre om det er langt til doen fra squashbanen. For jeg trenger ikke egentlig denne tryggheten lenger, men det tar tid å venne seg av med behovet.

Nå skal jeg avsted på zumba og jeg kjenner at jeg er spent. Jeg er spent fordi jeg nettopp har tvunget i meg mat og fordi jeg sitter her, under en time i forveien, skriver blogg  og ikke er nervøs slik som før.
Komfortsonen utvides sakte, men sikkert! Jeg klapper meg på skulderen jeg!

Ha en fin dag, mine venner 🙂

klem fra Linn

Hei igjen!

Forrige innlegg evnet ikke å engasjere slik jeg håpet. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg mistenker at noen kanskje tenker at man ved å kommentere mister sin anomymitet. Men, det er fullt mulig å kommentere under oppdiktet navn og man kan fint utelate mailadressen sin. Mailadressene blir uansett synlige for kun meg. Flere private meldinger på Facebook og mail har det blitt og jeg setter veldig stor pris på de også! Jeg ser at jeg kan gjøre en forskjell ved å fortelle min historie og slikt gjør meg såååå glad!

Da jeg var i prosessen med å bestemme meg for om jeg skulle operere eller ikke, sugde jeg til meg alle livsmotto, flotte ord og bra låter som kunne styrke meg på veien. Programmet “Ingen grenser” var en stor bidragsyter her. Jeg har skrevet om og tilpasset noe av det som ble sagt, langt til litt og dette ble setningene/spørsmålene som motiverte meg:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– Jeg er en komplett pakke – litt av hvert!

– Hva definerer meg som person?
Er det
kroppen min?
utseendet mitt?
personligheten min?
tankene mine?
verdiene mine?

– Jeg må ikke BLI “posen”. Det er ikke mitt liv som skal tilpasse seg DEN, det er DEN som skal tilpasse seg livet mitt!

– Sometimes you have to pick yourself up and carry on!

I tillegg spilte jeg “Titanium” av David Guetta om og om og om igjen og følte meg tilslutt så sterk og tøff!

Linn c”,)

Hei igjen!

Jeg har tenkt mye over at ordene “stomi” og “tabu” ofte er å finne i samme setning. Nettopp derfor har jeg lyst å dele noen tanker rundt dette og samtidig høre hva dere tenker om saken; både dere med og dere uten stomi.

Da jeg nevnte for min fastlege at jeg vurderte stomi, fikk jeg fort inntrykk av hva han tenkte om det. Ikke bare fikk jeg et inntrykk, men han sa tydelig at det var noe han ikke tenkte spesielt godt om. Hvorfor det? Kjente han mange som hadde det kanskje?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har også hørt fra andre at stomi ofte fra leger og kirurger lanseres som siste utvei. Hvorfor er det slik? Er det ikke bedre med en pose på magen enn trøbbel, smerter og et liv som opplevels som verdiløst og vanskelig?

Jeg var den som selv bad om stomi. Jeg gjorde det fordi mitt eget personlige regnestykket hadde gitt meg svar på at det kom til å bli bedre for meg.

Dersom det skal være slik at stomi lanseres som siste utvei, blir jo tabuet tredd nedover hodene våre allerede da. Og det hjelper jo ikke på noe som helst!

Jeg kjenner ofte på tabuet selv, men det er nå, etter litt erfaring, nesten utelukkende knyttet til frykten for at utstyret ikke skal sitte på. Jeg har en del andre tanker om hvorfor man ofte tenker på stomi som et tabu, men jeg har lyst til å høre hva dere tenker før jeg skriver noe mer om det.

Stor stas og nyttig med tilbakemelding:) Litt tankemyldring er av stor verdi!

Linn 🙂