Når rumpa ikke virker..

Hei alle 🙂

Når jeg er rundt folk som ikke kjenner meg og historien min, går jeg ofte rundt og kjenner på en stolthet over det som er på magen min, under klærne. Fordi jeg vet noe som ikke de vet! Posen på magen føles som en deilig hemmelighet og en dyrebar skatt. En skatt som har gitt meg livet og verdigheten.
Det er den enorme kontrasten mellom livet jeg lever nå og livet jeg levde før februar 2012 som er årsaken til at jeg kjenner på dette.

Jeg har aldri fortalt helt ærlig hvorfor jeg jeg selv valgte å få pose på magen. Jeg har skrevet at jeg hadde leukemi da jeg var liten, at jeg fikk en skade i mage-/tarmområdene, at jeg har vært mye stresset og lei meg og at livet har vært trist, lite impulsivt og preget av mye hemmelighold.

Jeg har skammet meg og det er grunnen til at ikke så mange kjenner til sannheten.
Jeg har skammet meg så forferdelig mye.
Jeg har skammet meg i alle år. Til og med etter stomioperasjonen har jeg skammet meg over det som var før.

Men jeg føler meg ferdig med det nå.

Fra tid til annen leser jeg artikler om mennesker som sliter med det samme som jeg gjorde.
Fine mennesker som jakter på et helt vanlig, enkelt og godt liv slik jeg også gjorde.
Fine mennesker som ønsker et A4-liv mer enn noe annet i hele verden.

Så for å gi disse plagene et ansikt, for å opplyse dere som ikke forstår og for å fortelle dere som sliter hvordan jeg fikk et godt liv å leve; her er sannheten.

Jeg fikk akutt lymfatisk leukemi (blodkreft) da jeg bare var fire år gammel. Jeg ble behandlet med cellegift og i tillegg til å ta livet av kreftceller,  svekker behandlingen som kjent immunforsvaret også. I tillegg til kreften fikk jeg også en del annet å kjempe mot. Noe var livstruende og måtte behandles umiddelbart. Cellegift ble satt på pause og annen behandling ble iverksatt. En av tingene som oppstod var en abcess, en kul, i endetarmen. Da denne ble fjernet ved operasjon, ble både indre (ikke viljestyrt) og ytre (den viljestyrte, den vi selv kan kontrollere) lukkemuskel ødelagt. Indre ble fullstendig ødelagt, men den ytre hadde jeg 25% igjen av. Og det er ikke mye å skryte av kan jeg fortelle.

Så i en alder av fire og et halvt år, ble jeg inkontinent. Anal inkontinent, Jeg hadde rett og slett ikke kontroll over noe.
Jeg kunne knipe bitte litt. Og kanskje bittelitt til om jeg stod eller satt helt i ro og flettet benene hardt sammen.

Jeg overlevde kreften og skulle få gleden av å leve videre, men i stedet for ubekymret lek og barnslig hverdag, måtte jeg forholde meg til inkontinens, Imodium, bind, mat, salve, grønnsåpebad, bekymring og skam. Jeg hatet gym, svømming, fellesgarderober og klasseturer.
Bindene sa jeg var mamma sine, det var enklere på den måten.
Og når det hadde gått galt, frøken ringte mamma og mamma kom inn på toalettet på skolen for å ta meg med hjem, ja, da var jeg utrøstelig!

Jeg har kommet med så mange forklaringer og unnskyldninger opp igjennom at jeg burde fått en utmerkelse i kreativitet, skuespill og hemmelighold. For alt annet føltes bedre enn sannheten.
Sannheten skammet jeg meg over. Jeg kunne ingenting for at jeg som fireåring fikk en rumpe som ikke virka, men like fullt skammet jeg meg og ville helst at ingen skulle vite.

Jeg har hatt liten tid på meg for å komme til toalettet tidsnok. Noen ganger har tiden ikke strukket til og avstanden vært altfor stor. Da går det galt da.
Til og med når jeg ikke har spist siden dagen i forveien og trodd at jeg har gjort alt riktig, har det gått galt. Og det er så skamfullt! Jeg har grått så mye, skammet meg så mye, unnskyldt meg så mye, prøvd å skjule så mye.

Noen har blitt innlemmet i hemmeligheten, de jeg stolte på og som jeg tenkte ville forstå. Og kjærestene opp igjennom har fått servert en enkel versjon av hemmeligheten på forskjellige vis; i brevform med meg tilstede, i brevform uten meg tilstede eller fortalt av meg sittende gråtende i passasjersetet i bil slik at jeg slapp å se vedkommende i øynene. Bare sånn at de kanskje kunne forstå litt av kampen jeg kjempet hver eneste dag.

Mine aller, aller nærmeste har vært mine allierte, mine alibier, mine fluktplanleggere,mine rådgivere, de som har dekket over for meg, tilrettelagt osv.. Men ei heller de har forstått fullt ut hvordan livet egentlig har vært og hvor mye jeg har kjempet. Ikke fordi de ikke evnet eller av betingelsesløs kjærlighet ville gjort hva som helst for å hjelpe meg, men fordi jeg har vært flink til å skjule, flink til å smile, flink til å stå på. Jeg har vært sterk, veldig, veldig sterk. Kanskje for sterk.

Som dere vet, orket jeg ikke mer til slutt.
Jeg ble lei nok, trist nok, sint nok, sterk nok og moden nok på høsten 2011 og startet da den mentale prosessen med å gjøre pose på magen til noe fint.
En fin forandring som ville gjøre det verdt å fortsette med livet.

Jeg fortalte min fastlege at jeg var i en prosess og antagelig kom til å be om pose på magen. Han uttrykte veldig tydelig at det ikke var noe han tenkte spesielt godt om. “Du vil ikke ha pose på magen!” påstod han. Jeg spurte meg selv hvorfor han var så negativ til det her, en mann som selv hadde jobbet mye med gastro.
Kjente han mange som hadde stomi kanskje? Kjente han mange med samme utgangspunkt som meg som hadde fått stomi? Og kjente han mange som selv hadde bedt om stomi fordi de tenkte at det ville gjøre livet verdt å leve videre? Mitt inntrykk er at stomi av leger og kirurger ofte lanseres som siste utvei og med negativt fortegn. Den aller siste løsningen når ingenting annet har fungert godt nok. Og det blir så ofte sagt og skrevet at “å få stomi oppleves som tap av kontroll”.

Ja, mange ganger stemmer nok dette, men la meg sette denne setningen opp mot mine kamper og livet mitt slik det artet seg:
Jeg har vært inkontinent i 28 år. Jeg har ikke hatt kontroll på hverken luft eller avføring. Jeg har vært så mye redd og levd et liv fylt med frykt, flukt og begrensning. Jeg har daglig kjent på enorm panikk mens jeg har kjempet mot tiden og avstanden, kjent at hårene reiser seg på hele kroppen, svetten som renner nedover ryggen, pusten som møter så mye motstand i brystet og tårene jeg ikke har mulighet til å holde igjen. Jeg har lagt ned så mye energi og tid i så mange år på leting etter redningen og løsningen. Jeg har prøvd alt av hjelpemidler, samtale, riktig mat, fravær av mat, skolemedisin, alternativ medisin. Jeg har elektroder og pacemaker i ryggen for stimulering av bekkenmuskelatur. Men jeg var for ødelagt til at noe av dette fungerte.

Dersom jeg ikke selv hadde bedt om å få pose på magen, hadde jeg nå enten vært ufør eller kanskje jeg ikke hadde vært her i det hele tatt. Jeg hadde uansett gått til grunne inni leiligheten min, enten direkte eller indirekte.
For meg oppleves det å ha pose på magen som at jeg har fått en kontroll jeg aldri har hatt. Jeg kan endelig gjøre det jeg vil gjøre og være den jeg vil være.

I 2011 var jeg på mestringskurs på bekkensenteret på Ahus sammen med ti andre damer og en mann som var inkontinente de også. Noen etter fødsel, andre etter kreft eller skader. De var triste, deprimerte, ensomme og usosiale de som meg. Noen måtte bruke bleier. Mange orket ikke utsette seg for mer ydmykelse enn nødvendig og sov ikke sammen med sin kjære. Alle kjente vi på skammen. Det var så mye tårer og vonde følelser i det rommet i de dagene kurset varte. En av kursdeltakerne ringte meg etter å ha lest om meg i Romerikes Blad i fjor. Hun vurderte nå selv å få stomi og trengte noen å snakke med om så mye. Jeg har så lyst til å ringe hver eneste en av de andre også og fortelle om den fine prosessen min og hvor fint og enkelt livet mitt er nå.

Jeg skulle ønske det ble fokusert mer på pasientgruppen jeg har tilhørt. En pose på magen vil redde livet og livskvaliteten til et slikt menneske. Jeg vet at en pose på magen vil gi de tilbake en kontroll og en verdighet det er lenge siden de har hatt. Stomien har gitt meg verdighet, livskvalitet og stolthet.

For når man har en rumpe som ikke virker, er det den som kontrollerer livet og alt man gjør. Det blir altoppslukende og man blir enormt opptatt av å begrense skadene. Derfor lever man i forkant, man planlegger, man uteblir, man utstyrer seg, man leter etter toalett som det første man gjør når man kommer på nye steder. Med inkontinens er man utsatt for et konstant mentalt stress og man er engstelig og stadig på flukt. Og man skammer seg og kjenner på ydmykelser. Selv når man kun er i sitt eget selskap.
Stomien har fritatt meg fra alt dette og erstattet det med kontroll og indre ro!

Jeg skulle ønske helsepersonell snakket om stomi med flere positive fortegn.
For det kan anbefales, stomi kan anbefales! Og jeg vil så gjerne kjempe for dette!
Stomi gir kontroll til de som ikke har det fra før.
Og den kontrollen er livreddende.

Jeg hadde en rumpe som ikke virka, men jeg ommøblerte og nå er jeg glad i den igjen!

Jeg trodde jeg fikk livet i gave da jeg overlevde kreftsykdommen, men det var først i februar i fjor at det ble et liv verdt å leve!
Nå har livet mitt også livskvalitet.
Og livskvalitet er livreddende.

Under klærne har jeg en skatt.
En skatt som reddet livet mitt og gav det verdighet.
Verdigheten er også livreddende.

Kontroll, livskvalitet, verdighet og stolthet!

Jeg har en lykkepose på magen og jeg vil vise det til hele verden!

Så jeg rister på rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i snart to år nå!

 

Store klemmer <3

57 kommentarer
    1. Tantehjertet banker for deg og din etterlengtede lykke! Takk for at du deler dette med oss og jeg håper andre skjønner at det går an å endre livet sitt sjøl! Jeg leste for noen dager siden i en avis at; Lykken kommer ikke av seg selv, man må skape den selv! Du har nok skapt in egen lykke, Linn og jeg tror alle rundt deg, familie og venner er glade på dine vegne! Stor klem

    2. Utrolig godt å lese om ” forvandlingen” som har gitt deg et nytt liv etter at du fikk skatten din på magen, Linn 🙂 ! Stomi er topp, skatten min Puffe har blitt en del av livet og personligheten min, ville faktisk blitt tomt om jeg ikke hadde henne …… Jeg skal faktisk treffe en dame på fredag som jeg ikke kjenner eller har truffet før – kun via FB. Hun har fått diagnostisert tarmkreft nå, er midt oppi utredningen før operasjonen, og ville gjerne treffe meg og høre litt om Stomi og utfordringer… Godt å kunne være til hjelp og støtte….. Vi er enige om en ting, Linn : Stomi er topp !!! You go girl !!!

    3. Jeg er stum av beundring over deg og din styrke, Linn! Sterk historie du har båret på og som du nå deler. Så glad at livet har snudd for deg, og at du nå har det bra. Det fortjener du!
      Klem, Guro.

    4. Guro: Tusen takk, Guro! Jeg kjente på at tiden nå var inne for å slutte å skamme seg og heller være helt ærlig om alt! Takk for at du la igjen fine ord til meg <3 stor klem!

    5. Hei Linn.
      Veldig glad på dine vegne, at du endelig har fått en pose på magen. Jeg har venner som har stomi. De har hatt det i mange år. Han ene er med i styret i stomiforeningen og er fra Jessheim. Setter deg gjerne i kontakt med han hvis du ønsker det.
      Ellers må du være veldig stolt av deg selv som fronter dette på denne måten! Du hjelper sikket mange andre ved å gjøre det til en positiv pose, slik som mine venner gjør. Du har en flott utstråling, vakkert utseende og et liv foran deg du må nyte <3 klem fra Unni (samboer til Jon)

    6. Unni Sætha: Hei, Unni! Så koselig å høre fra deg! Ja, jeg er veldig stolt over dette og at bloggen har levd snart i to år! Tusen takk for veldig fine ord, Unni, jeg setter veldig stor pris på dem! Hils Jon! klemmer 🙂

    7. Tusen takk for at du deler dette.
      Jeg fikk Ulcerøs Colitt når jeg var 10 år og hadde ett 20 år langt h….
      Så det er mye du beskriver her som er altfor kjent.
      Men når jeg ble 30, utviklet UC seg til kreft og jeg hadde ikke noe valg. Pose ble det.
      Selv om kreften nesten tok livet av meg, førte det til en positiv ting. Posen.
      Jeg har nå i 7 år hatt en frihet som jeg ikke har hatt tidligere. Jeg kan ta sjangser som jeg aldri ville tatt tidligere, og jeg har generellt et bedre liv.
      Alle kan ikke få både i pose og sekk, uten om oss 🙂

    8. Jeg setter så pris på at folk er dønn ærlige! Det er befriende å lese at du vil og tør dele med deg det som mange gjør sitt ytterste for å skjule, og i tillegg er glad for at du har endt opp med denne løsningen. Jeg tror åpenhet og saklighet omkring sykdommer som plager mange, kan hjelpe de som ennå er i skapet om denne eller andre “pinlige” lidelser. Kudos til deg 🙂

    9. Fantastisk❤️ Fantastisk på så mange måter, du, historien, lykken din og mestringsfølelsen du deler, med ett smil. Alt er fantastisk♥️ har ei jeg kjenner som ser på stomi som hakket over å dø, skal få henne til å lese dette. Hun har Morbus Cron, og har nok også mye følelsen av ingwn mestring, selv om jeg ikke tror hun er inkontinen…
      Du setter absolutt ett vakkert ansikt på en trist livs-situasjon. Og det er nok mange som lever med samme problem av forskjellige årsaker.
      Du er ett vakkert og sterkt menneske, takk for at jeg fikk ta del i din hemmelighet💕

    10. Fantastisk flott skrevet om noe som man skjelden hører om eller leser om. Om jeg eller noen av mine nære havner i en situasjon der stomi er et alternativ så vil det være mye lettere på grunn av ditt innlegg. Lykke til videre med posen og kjærligheten! xx

    11. Kirsten Nylund: Tusen takk, Kirsten! Ja, jeg håper åpenheten min kan gjøre det litt lettere for noen.
      Det er uansett viktig for meg å påpeke at jeg ser alt i sammenheng med hvordan livet mitt var før. Jeg valgte selv, jeg kunne styre prosessen selv, bruke all verdens tid osv. Det er anderledes med de som får stomi akutt etter sykdom, skade osv. Siden det skjedde med meg en gang også, vet jeg at det er tøft å takle. Da kan det oppleves som tap av kontroll osv. Og det er utfordringer å takle med stomi også, både fysiske og mentalte. Men som sagt, jeg ser alt i sammenheng med livet jeg hadde før og med mine utgangspunkt, så jeg håper ingen føler at jeg romantiserer dette eller bagatelliserer de som eventuelt tenker at det å ha fått pose på magen er hardt å takle.
      Takk for at du la igjen fine ord, Kirsten! xx

    12. Christin:
      Hei Christin! Takk for at du leste og la igjen disse fine ordene til meg 🙂 Det betyr mye! Bare hyggelig å la deg ta del 😉
      Ja, jeg håper åpenheten min kan gjøre det litt lettere for noen.
      Det er uansett viktig for meg å påpeke at jeg ser alt i sammenheng med hvordan livet mitt var før. Jeg valgte selv, jeg kunne styre prosessen selv, bruke all verdens tid osv. Det er anderledes med de som får stomi akutt etter sykdom, skade osv. Siden det skjedde med meg en gang også, vet jeg at det er tøft å takle. Da kan det oppleves som tap av kontroll osv. Og det er utfordringer å takle med stomi også, både fysiske og mentalte. Men som sagt, jeg ser alt i sammenheng med livet jeg hadde før og med mine utgangspunkt, så jeg håper ingen føler at jeg romantiserer dette eller bagatelliserer de som eventuelt tenker at det å ha fått pose på magen er hardt å takle.
      Takk igjen, Christin! klem <3

    13. Jan:
      Hei Jan! Takk for at du leste det jeg hadde skrevet og la igjen så fin tilbakemelding! Så godt å høre at det gikk bra med deg!! Jeg er glad du tenker på posen som positiv selv om den kom uten at du fikk velge det selv. Det at du hadde hatt UC først gjorde vel sitt til at du så fordelene ved posen. Det er fint å lese at du har mer frihet og et bedre liv nå!

      Jeg håper ikke jeg blir oppfattet som at jeg bagatelliserer de som synes stomi er vanskelig å takle. Vi ser jo alt i vår egen sammenheng og sammenligner med våre forskjellige utgangspunkt. Jeg kunne velge dette selv styre prosessen selv, bruke all verdens tid osv.
      Det er jo utfordringer å takle med stomi også, både fysiske og mentalte. Og de varierer i antall, størrelse og omfang fra person til person. Så jeg mener ikke å romantisere, jeg ser bare stomien med fortiden min i bakspeilet.

      Du skjønte jo alt dette og deler mine erfaringer, men jeg hadde behov for å forklare meg litt til andre 🙂

      Tusen takk igjen, Jan! Jeg heier på deg og at vi får i pose og sekk! Klem 🙂

    14. Kjære Linn. Du kjempet og vant, mange års smerte og fortvilelse er historie. Er helt sikker på at din historie kan hjelpe andre til å se lys i tunnelen. ” En forandring åpner døren, også for andre”, vet du. Beundrer deg så veldig.:) mammahjerte.

    15. Kjære deg !!
      Jeg ønsker deg all den lykke du trenger på din vei! Du er modig, og JA, det kan være mye smerte og pine bak et smil. 😉
      Smil til livet med ditt vakre åsyn 🙂
      Jeg heier på deg !!!!

    16. Flotte, sterke og modige Linn. Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Så utrolig kjekt og lese at du har fått en kjæreste som er glad i deg fordi du er Linn 🙂 Jeg har også kjæreste som sier at det ikke har noe å si at jeg har pose på magen. Han er like glad i meg for det.Vi er så mye mer en posen vår 🙂 Det er så ufattelig viktig at du deler historien din med oss andre. Åpenhet er viktig også når det gjelder stomi. På den måten blir det kanskje ikke så mystisk og skremmende som det tross alt er for mange enda. På lik linje med deg har posen gitt meg et godt liv, og jeg er så takknemlig for at jeg bestemte meg for å gjennomføre stomioperasjon i mai i år. Endelig kan jeg leve livet og ikke bare eksistere. Takk snille deg for at du er den du er. Masse lykke til med livet og kjærligheten. Varm klem fra Anita

    17. Flott skrevet, berikene og lese. Jeg er selv en coloplast kunde, men på uri siden. Ikke pose, kateter 8 ganger pr dag, rikmetoden.

    18. Anita: Hei, kjære, vakre du! De tilbakemeldingene fra deg er så fine og treffer mitt i hjertet! Jeg er glad for å høre at du har sånn en fin kjæreste også! Posen er jo ikke en big deal å takle egentlig og vi vet, siden vi har de erfaringene vi har, at den gjør oss til mye bedre utgaver av oss selv! Som jeg har skrevet som svar til andre kommentarer, håper jeg ikke andre oppfatter det som at jeg romantiserer det å ha pose på magen eller bagatelliserer at andre kjenner på at det er tøft. Det er fullt lov! At jeg synes det er så bra med pose på magen er jo fordi jeg hadde det helt pyton før. Jeg ser på stomien med fortiden min i bakspeilet mitt. Og du kjenner jo så godt til det siden du også har slitt med det samme som meg. Jeg er så glad for å høre at posen har gitt deg et godt liv og at du nå kan leve og gjøre alt det du før bare måtte drømme om. Takk selv, Anita, for at du er den du er! Jeg ønsker deg alt godt og dersom det er noe, så vet du hvor du finner meg 🙂 Og bare legg meg til på FB om du vil også. God klem til deg <3 <3

    19. Selv med ulik sykdom i bunn, kjenner jeg meg veldig godt igjen i det du skriver: at stomi GIR kontroll – og dermed gir deg livet tilbake! Mange med Ulcerøs Colitt opplever ekstrem dotrang – og innretter livet sitt etter å orientere seg om hvor hver bidige toalett befinner seg og alt det der…. Jeg fløy over 35 ganger på do i døgnet før jeg ble operert, og da har man heller hverken kontroll, frihet, trygghet eller livskvalitet…. Så for meg også var stomien en befrielse. Den ga meg kontroll & livet tilbake❤️ Trist at stomi (vel, alt som har med avføring å gjøre, egentlig!) er så tabubelagt i samfunnet vårt. Tusen takk for at du står frem og forteller i klare, fine ordlag hvor fantastisk en stomi kan være!

    20. Så herlig flink du er til å uttrykke deg! Jeg har en annen grunn til at rompa ikke fungerer og kan underskrive på det du skriver: stomi er gull. Stomi er frihet og stomi har gitt meg denne delen av livet tilbake. Hadde jeg bare tatt mot til meg før 🙂

    21. Hei Linn! Utrolig sterkt å lese din historie, virkelig flott at du tør å dele den med alle! Jeg ble anal inkontinent våren 2011, gradvis, pga. ulcerøs kolitt. Det var en helvete, hver dag. Bare det å dra ut for å handle mat ble vanskelig, satt inne i leiligheten min i over ett år, før jeg ble operert høsten 2012. Angrer ikke ett sekund på at jeg fikk stomi på magen. Det var kortversjonen min 🙂 Klem!

    22. Linn..min kjære Linn..Jeg må bare innrømme at jeg beundrer kjæresten min så mye..Bare noen dager siden du viste meg en artikkel på nettet og du så engasjert fortalte at du ville by på ditt innerste i håp om å hjelpe andre med dine erfaringer, fordi det finnes løsninger og synsvinkler som andre ikke har kunnskap om osv. Også spør du meg med bambiøynene om hva jeg syntes om at du gjør det. Plutselig har du skrevet en så utrolig velformulert tekst som er det mest ærlige jeg har lest. Du er symbolet på å snu svakhet til styrke for meg. Veldig veldig stolt av deg 🙂 For ikke å virke for myk; håper du setter et par kalde øl i kjøleskapet til i morgen 😉

    23. For ei jente, sier jeg! Uten å kjenne deg, kjenner jeg bare en bitte liten del av din historie fra da du var ei lita lita jente. Din mor var min tidligere kollega. Din artikkel fikk jeg se via henne. Jeg gratulerer deg med den veien du har gått, og for at du klarer å dele den med oss. Jeg var ifjor på reise i India og sammen med meg reiste en flott dame på noe over 40. Hun hadde gjort det samme som du nå har gjort, og også hun var utrolig fornøyd med sitt valg. Så også reiser i land som India er mulig. Nok en gang gratulerer med valget og lykke til videre!

    24. Du er bare fantastisk!!! Ikke bare at du setter ord på noe, men for noen ord!!!! Vakkert skrevet….
      Glad for å ha blitt litt kjent med deg og dine verdier… Joachim er en svært så heldig mann….

    25. Joachim Svendsen: Joachim, min kjære Joachim! Ja, den siste prosessen der gikk fort unna den! Og da bambiøynene fikk “kjør på, jeg er stolt av deg og deler gjerne historien din på min Facebook”, ja, da ble det enda lettere å bestemme seg. Hadde nok skrevet innlegget uansett, men det blir enda bedre med en stor fan som heier på meg! Jeg er glad jeg har deg med på laget med alle de rollene du har for meg:) Ølen står kald i kjøleskapet nå 🙂

    26. Øystein: Hei, Øystein! Ja, nå var jeg endelig tøff nok og gav nok faen til å dele! Jeg får vondt inni meg når jeg leser det du skriver og jeg kjenner meg så godt igjen. Alt blir et mareritt og selv den minste, lille ting blir verdens største hinder å forsere. Jeg er glad at du også ble operert og er fornøyd med sånn du er nå! Jeg heier på deg! klem 🙂

    27. Brita: Hei, Brita! Jeg er så glad for at så mange av dere er enig med meg i budskapet mitt! Nei, du hadde hverken kontroll, frihet, trygghet eller livskvalitet.35 ganger i døgnet er mye! Jeg er glad du ble operert og at du nå har det fint! Ja, det er veldig trist at det er sånn, men det er jo det man bli opplært til som barn. Jeg har mange ganger tenkt at når jeg får barn, så skal jeg aldri si at bæsj, promp osv er æsj eller ekkelt, men de vil vel uansett høre det andre steder vil jeg tro. Tusen takk for at du leste og la igjen fine ord til meg, Brita! Jeg heier på deg! klem 🙂

    28. Hei Linn, jeg sitter med tårer på kinnet og absorberer denne historien din! Du imponerer meg så til de grader! Ikke fordi du valgte å få pose på magen, ikke fordi du forteller historien. Nei, jeg blir rett og slett rørende imponert over at den vesle jenta som uforskyldt og urettferdig måtte leve med den redsel, frykt, skam og fortvilelse det er å ha så nært som null kontroll over rumpa si! En ting er å tisse på seg, en annen og myyye værre ting er å bæsje på seg! At du i ALLE de årene levde med dette, ja, jeg applauderer for hvilke person du er! Det er rett og slett traumatisk å få en slik påkjenning – konstant! Ti røde roser til deg, vakre kvinne!!

    29. Anna: Hei, Anna! Tusen takk for de fine ordene duhar gitt meg! Ja, det har vært mange tøffe år. Synes fremdeles det er vanskelig å kvitte meg med gamle spøkelser i form av godt innarbeidede instinkter, handlingsmønstre, taktikker, forsvarsmekanismer osv. Men jeg merker at tiden erstatter gammelt med nytt. Jeg er i alle fall glad dette tilhører fortiden og at jeg selv, i så mye større grad enn tidligere, kan prege og være bidragsyter til min egen hverdag. Ti røde roser til vakre du også! Takk for at du skrev til meg <3 klem

    30. Tørker tårer samtidig som jeg smiler og er skikkelig imponert over hvor tøff du er som går ut offentlig med dette! Det var vondt å lese om hvordan barndommen din ble preget av ei rumpe som ikke virket (liker den forklaringen utrolig godt!), og er så glad på dine vegne at det nå har ordnet seg for deg! Flott at det finnes mennesker som deg som tør å være åpne om tabubelagte emner!

    31. Flott å lese!! En stomi er ikke nødvendigvis verdens undergang! Har selv vært igjennom den prosessen i 2010-11 og er glad over å ha fått livet i gave. Det hender jo noen ganger at jeg skulle ønske jeg kunne slenge posen langt bort, men jeg ender alltid opp med å være glad for livet jeg har fått i etterkant. Alt er bedre enn en råtten tarm og endetarm, der avføringen til slutt kom sivende ut av fistler, pga endetarmen var tett av betennelse. Heia stomien!! Jeg var og ufrivillig singel lenge, men den store kjærligheten kom etter posen, og gleder meg nå til bryllup i sommer. Det er viktig at folk som deg står frem og fjerner noe av tabuene rundt dette, uskadeliggjør/synliggjør stomien. Jeg har selv vært åpen i min vennekrets om tilstanden når det stod på som verst, men nå når jeg føler meg normal (JA, normal!) så er det ikke det store samtaleemne lenger. Jeg har heller fått større muligheter enn begrensninger etter stomien kom for 3 år siden. Jeg heier på deg og alle oss som ser mulighetene i livet og hverdagen, til tross for utfordringer som de fleste heldigvis slipper unna. Vi er ikke nødvendigvis sterke, men man blir sterk fordi man må! Lykke til videre. 🙂

    32. Min beste venninne ble stomioperert for snart 25 år siden. Endelig kunne hun leve normalt! Endelig kunne vi reise på shopping, hyttetur med venner, i slalombakken og på diskotek UTEN å hele tiden vite hvor nærmeste toalett var – og hvor lang tid det tok å nå det! Kommer aldri til å glemme første gangen vi var i en svømmehall!! Endelig turte hun få seg kjæreste!! Hun ble gift og har to flotte tenåringer i huset! Hurra for henne, og hurra for deg! Lev livet! 😀

    33. Tusen takk for at du dela historia di, og at du e me på å ufarliggjere stomi! Du e knalltøff!! Stå på å lykke til me kjærleiken! Helsing ei me Ulserøs Kolitt, snart ferdig utdanna sjukepleiar som he blitt litt mindre redd for å få stomi 🙂

    34. Utrolig flott skrevet , dette likte jeg veldig godt!! Stå på og spre budskapet ditt videre . Du er jo ikke alene .

    35. WOW!!!! For ei sterk dame du er! Dette innlegget inspirerer meg og jeg må si du er et forbilde for SÅ mange der ute! Takk for at du tar opp et slikt tema og ufarliggjør det. Som helsepersonell tar jeg det med meg videre!
      Takk for at du gir så mye håp!

    36. Takk for at du dele di historie. Har sjøl ei historie men
      D ulcerøs colitt som endte me ileostomi. Kort sakt: før styrte æ familien fra do, nu kan æ styre den fra der Æ vil 🙂
      Har hatt stomi i 5 år nu og har en yngstesønn på snart 2 🙂

    37. Gratulerer med stomi og nytt liv! Fantastisk godt skrevet! Send artikkelen til “Sykepleien”, den bør leses av alle sykepleiere og sykepleierstudenter, gjerne av legestudenter også. Lykke til videre!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg