Nei, det gjorde jo ikke det. Vannet gikk ikke natt til halv fire! Det er ingenting som heter “natt til halv fire”.
Vannet gikk halv fire natt til søndag 19.juli, men i halvsvime dagen etter fødsel, med veldig lav blodprosent, en herjet kropp, alt for mange opplevelser å fordøye og samvittighet og hjerte revet i stykker av to jenter på hver sin avdeling på sykehuset, klarte jeg ikke konsentrere meg nok til å fortelle sykepleieren som trillet rullestolen min tidspunktet for når vannet hadde gått og når jeg hadde født jentene mine. Flere ganger forsøkte jeg, men hver gang begynte jeg med “vannet gikk natt til halv fire”. Jeg hørte jo at det ble feil hver gang, men hode, munn og tunge hadde overhodet ikke noe samarbeid akkurat da. Etter tre forsøk gav jeg opp og forholdt meg taus resten av veien til nyfødtavdelingen for å besøke min lille Anna. Altfor mange tanker, altfor mange inntrykk, altfor sliten og altfor sårbar.
Fordi jeg hadde eneggede tvillinger i magen, skulle fødselen settes i gang tre-fire uker før termin og 20.juli ble datoen å forholde seg til. Men etter en helheltsvurdering på kontrollen 15.juli, ble det bestemt å fremskynde det hele til allerede dagen etter. Prosessen med igangsettelse er lang og kan ta tid fant jeg ut, men natt til 19.juli, cirka klokka 0330, våknet jeg av artig lyd og en rar følelse inni kroppen og jeg forstod raskt at vannet hadde gått. Yes, nå var vi i gang! Nå skulle Joachim og jeg snart få se babyene våre!
Vi visste at tvilling 1, Anna, lå i seteleie og lenge så det ut til at alt skulle gå helt fint. Men da Anna satt fast med hodet sitt, ble alt plutselig vedig dramatisk. Minuttene gikk og de ble mange. Stemningen endret seg og alle jobbet hektisk og stille. Det hele kunne endt veldig tragisk, men heldigvis, takk og lov, gikk alt bra med oss alle. Jentene hadde hatt det godt i magen og var derfor godt rustet til å tåle en tøff start på livet. Anna satt fast med hodet i 6,5 minutt, brakk begge kravebeina, fikk en Apgar-skår på 1 og måtte ha hjertekompresjon og pustehjelp, men prøver viste utrolig nok at hun hadde hatt oksygen hele tiden hun satt fast. Takk og pris for det! Evelyn sin puls økte veldig da det var hennes tur. Hun var stresset og gynekologene hjalp henne ut med tang. Anna ble født ca 1230 og Evelyn tre timer etterpå. Da Evelyn ble lagt på brystet mitt, kom endelig tårene! Det gikk bra! Vi hadde fått to fine jenter som viste oss alle at de er sterke og tåler en trøkk!
Til tross for dramatikk, sitter jeg igjen med en god følelse. Jeg er utrolig fascinert over hvordan kroppen er i stand til å jobbe og hva den i stand til å holde ut av smerte. Jeg er stolt over å ha født mine to vakre jenter og at jeg klarte å beholde roen da det stod på som verst. Vi er utrolig imponert over fødselsteamet som var med oss og vi er evig takknemlig for alt de gjorde for oss. De gravde veldig dypt i kunnskapen sin og løste den sjeldne situasjonen med “trafikkork” før det var for sent. De reddet liv. Takket være disse flotte, dyktige menneskene gikk alt heldigvis bra og vi følte oss trygge og ivaretatt både før, under og etter fødsel.
Evelyn og jeg, og etterhvert også Joachim, lå på barsel og Anna på nyfødt intensiv. Etter fem dager fikk vi familierom på nyfødt og alle ble vi ledsagerne til Anna. Endelig kunne vi være mer sammen alle sammen. Det var godt å kunne slippe den konstante dårlige samvittigheten vi kjente på da vi måtte dele på tiden vi var sammen med jentene våre.
Søndag 26.juli, på min egen bursdag, fikk vi lov å reise hjem! Jeg var forferdelig sliten og det føltes fryktelig skremmende å dra hjem med de to nye, små, skjøre og nydelige jentene, men samtidig var det godt å kunne starte på livet hjemme.
Jeg ble gravid da jeg var 35 år. Jeg fryktet at jeg ikke kunne få barn etter cellegiftbehandling og operasjoner, men så viste det seg at det gikk helt fint det! Og jeg skulle blir velsignet med to på en gang! Først skremte det vettet av meg, men så forstod jeg hvilken gave dette var!
Jeg fryktet at alderen min og kroppen min som har vært igjennom så mange tøffe kamper, skulle gjøre graviditet og fødsel vanskelig for meg. Og plutselig skulle jeg gå å bære på to mennesker også og det er jo heller ikke uten risiko. Så mange tanker og så mange bekymringer, men det viste seg jo at alt skulle gå helt fint!
Ja, jeg var utrolig sliten (tror ikke Joachim så meg oppe i stua hele januar), kvalm som bare f, gikk med kronisk halsbrann, sov aldri mer enn et par timer sammenhengende, gråt av alt og ingenting osv, men dette er ikke mer enn man må regne med som gravid. Kroppen min klarte det bra den! Kroppen min som, på så mange måter over så lang tid, har vært en fiende, viste endelig hva den er bygget av og hvor sterk den er. Jeg visste det forsåvidt fra før, det er en grunn til at jeg fysisk og mentalt har klart meg igjennom alt livet har servert av utfordringer, men nå fikk jeg et endelig og sterkt bevis!
Nå har jeg to friske, nydelige og blide jenter. Joachim og mine jenter! Én pluss én er fire for oss!
Livet er forunderlig og byr på mange overraskelser. At jeg skulle sitte her nå med en fantastisk samboer og to fine barn, hadde jeg aldri kunne sett for meg for bare noen få år tilbake. Jeg kan være sliten og frustrert som fy, men jeg er takknemlig og føler meg veldig heldig!
Jeg har mange ganger tenkt at dersom det er noe jeg angrer på her i livet, så er det at jeg ikke fikk posen på magen mange mange år tidligere, jeg har tenkt at det hadde gjort livet så mye bedre. Men min kjære, kloke Joachim sier det så fint: “Et lite steg i en annen retning, ville ført meg et annet sted.” Og det er jo så sant det han sier! Jeg er helt enig! Alle valg, gode som dårlige, alle opplevelser, erfaringer osv, har ført meg til det jeg har nå og jeg ville ikke byttet det ut for alt i verden!
Store klemmer <3
En skatt utenpå, to inni <3
Thihi!
Sommerkroppen 2015. Jeg har aldri vært så stolt og følt meg så fin som da jeg!
16.juli, dagen fødselen skal settes i gang, poseres det for å vise den store magen
Her står jeg påkledd og klar for å reise på sykehuset (legg merke til veldig hovne ankler!)
Og her er de vakre jentene våre
Vår fine firkløver <3
Awwww!! herligfred for noen nydelig bilder! To skjønne barn du har 😀
Utrolig å lese, da jeg kom innom bloggen din via felles kjente på facebook.
Synes det var tungt nok å bære på den store lille gutten min på slutten, så all ære til deg som har båret frem og fått to så skjønne og gode jenter!
Det har vært veldig hyggelig å være sammen med dere på babysangen denne våren 😄
Trine Grønvold: Hei, Trine! Så koselig med hilsning fra deg! Det var veldig hyggelig å være sammen med dere på babysang! Klem