Vil du holde hånda mi?

For en stund tilbake skrev jeg et blogginnlegg som jeg kalte “Smil til meg, medmenneske” (http://linniposeogsekk.blogg.no/1432209506_smil_til_meg_medmenne.html) og dette kan vel anses for å være oppfølgeren.

 

En god ting kan ikke sies for ofte. Som en påminnelse. Jeg har sett mange mennesker i dag som trenger denne påminnelsen.
Eller kanskje er det en oppvekker de trenger. Ikke vet jeg. Uansett skader det ikke å repetere.

En av grunnene til at jeg har lyst på rope ut om smil og hjertevarme igjen akkurat i dag, er at jeg fikk et så tydelig bevis på at det fremdeles mangler.
Hos noen mennesker. Noen steder.

Etter en rutineundersøkelse på et av landets universitetssykehus i dag, satte jeg meg i bilen med klump i halsen og tårer i øynene. Hele veien hjem kjempet jeg med tårene og da jeg kom hjem og fortalte Joachim hva som hadde opprørt og rørt meg, gjorde jeg ikke lenger noe forsøk på å holde de tilbake.

Jeg har et iboende ønske om og behov for å hjelpe og å utgjøre en forskjell og derfor er jeg alltid oppmerksom på både mennesker rundt meg og situasjoner rundt meg som oppstår eller kan oppstå. Mens jeg i dag etter undersøkelsen står og venter på min tur i ekspedisjonen, blir jeg oppmerksom på en eldre dame som leies av en dame i hvitt, tydeligvis ansatt på sykehuset. Den eldre damen kunne nesten ikke hverken se eller høre og hun var helt avhengig av å bli tatt vare på. Damen som leier henne finner en plass til henne og overlater ansvaret til den unge damen i skranken. Det var tydelig at den eldre damen var redd for å bli overlatt til seg selv, men damen som følger henne forsikrer henne om at stafettpinnen er gitt videre til en annen ansatt ved sykehuset.

Selv om jeg var ferdig med mitt og kunne gått der i fra og reist hjem til mitt og mine, ventet jeg. Magefølelsen sa meg at denne eldre damen ville kunne trenge noen og at jeg kunne være denne noen for henne.

Jeg trenger ikke utdype i detalj hva som videre skjedde, men det den eldre damen fryktet, ble virkelighet. Inne på dette store rommet ved ekspedisjonen ble hun overlatt til seg selv. Blant stoler, andre mennesker, kølappsystem og alt annet som hører et slikt rom til, tar hun usikre skritt bort fra skranken for å finne et sted hun kan sette seg ned og vente på taxien som nettopp er bestilt til henne. Hun holder hendene foran seg for å la de gjøre oppgaven øynene ikke lenger klarer så godt. Dette orket jeg ikke å se på og jeg gjorde det jeg mener alle andre i det rommet også burde gjort. Jeg gikk bort til henne og spurte om hun ville holde hånda mi slik at jeg kunne leie henne trygt til en sitteplass.  Hun takket så inderlig og gav meg hånda si. En myk og god hånd slik bare eldre mennesker har. En myk hånd som umiddelbart åpnet skattekisten i hjertet mitt med gode minner om min egen bestemors myke, trygge hånd.

Hun takket igjen da hun hadde fått satt seg og jeg både sa og mente det fra innerst i hjertet mitt da jeg svarte “Bare hyggelig, det skulle bare mangle! Ha det så godt.”

Da jeg snur meg, møter jeg flere øyne,
En dame smiler mildt og nikker til meg. En annen har tårer i øynene og hun smiler hun også.
Kanskje var de takknemlige og glade for at jeg gjorde det de ikke selv turte.
Kanskje var de takknemlige for at noen andre brydde seg når de selv lot være.

Da jeg satte meg i bilen var jeg både rørt og opprørt.
Jeg var rørt over å ha fått mulighet til å holde i denne gode hånda og jeg var opprørt over at ingen andre gjorde noe.
Det var ikke mye som skulle til.
En hånd var alt hun trengte.

På veien hjem angret jeg på to ting. Aller først angret jeg på at jeg ikke spurte om det var noe annet jeg kunne hjelpe henne med.
Kanskje kunne jeg ventet med henne slik at jeg var sikker på at hun hørte taxisjåføren si navnet hennes når det var hennes tur.
Dernest angret jeg på at jeg ikke gikk til skranken og sa de noen alvorsord om hvordan man bryr seg og tar vare på.
Selv i en hektisk hverdag med kølapper om venter på sin tur.

Jeg skjelver fremdeles inni meg og hjertet mitt er fremdeles varmt etter å ha holdt denne myke hånda.

Jeg skriver ikke dette for å opphøye meg selv på noen måte, men som en påminner og oppvekker om at vi alle må strekke ut en hånd når noen trenger den.
Vi må ikke være redd for å bry oss. Vi kan ikke gjøre noe feil ved å være et medmenneske og vi kan ikke basere oss på at andre tar ansvar når vi selv ikke gjør det.

Dagens moral og oppfordring fra meg er denne:
Kanskje er du den som utgjør forskjellen i dag for et menneske du møter.
Kanskje er ditt smil, din vennlighet og din hånd det aller vakreste og tryggeste som skjer for et menneske i dag.

Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å holde ei hand og for å ha tilbudt trygghet med min i dag. Jeg er glad for at jeg brydde meg. Det var ikke skummelt.

 

– Linn –

 

 

 

 

1 kommentar
    1. Flotte Linn : Du er rett og slett min definisjon på et MEDMENNESKE…..❤️ Tenk om vi alle var som deg og brydde oss litt mer….. Sterk, rørende og god lesning….🌸🌹

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg