Om makten man sitter på som helsepersonell

Hei, fine folka! 

Det er langt mellom mine innlegg for tiden. Jeg har følt at jeg har skrevet og sagt alt som kan sies om tiden som ligger i bakspeilet av livet mitt og i dag lever jeg et veldig fint og trygt liv med en fantastisk samboer og to nydelige jenter som alt har rukket å bli tre år.

Allikevel dukker det fra tid til annen opp ord jeg bare må få sagt. Fordi de river så innmari inni meg og i engasjementet mitt. 

Jeg har, i årenes løp, registrert at andre som blogger om stomi sier at de vil bekjempe tabuer og fordommer. Jeg har aldri gjort dette til en kamp på mine vegne. Jeg er nemlig i tvil om i hvor stor grad det finnes, men jeg har en formening om hvor det eventuelt starter.

Til tross for min store  åpenhet i de seks årene som har gått siden jeg fikk pose på magen, har jeg aldri møtt på hverken tabuer, fordommer eller fordømmelse, snarere raushet, nysgjerrighet og uvitenhet. Min åpenhet har blitt møtt av andres åpenhet. Jeg har fått høre historier om andres kamper og utfordringer. 

Fordi jeg har skrevet blogg og dermed antagelig dukker opp i både googlesøk og i samtaler mennesker i mellom, blir jeg ofte kontaktet av mennesker som behøver noen å snakke med. Noen trenger råd, andre trenger å føle at de ikke er alene. 

Og det gir meg så enormt mye å få lov å være noe for disse menneskene. Jeg har brukt utallige timer på telefon eller over tastaturet for å prøve å vise lys i tunnelen. 

Her forleden ble jeg kontaktet av et nydelig menneske som hadde en historie å fortelle, en historie om en vei som på mange måter er parallell med min egen. Det er et kort, men viktig og jeg velger å kalle det avskyelig, kapittel i denne historien som gjorde at jeg nok en gang kjente på et sinne og et engasjement som måtte føres i pennen. Jeg har brukt litt tid på å roe meg ned slik at det jeg skriver skal bli konstruktivt. 

Personen som kontaktet meg hadde i en konsultasjon hos en lege på sykehuset foreslått en avlastende stomi. Hun tenkte at det ville være en god løsning for henne. Og det er her det avskyelige skjer. Sykepleieren som er i rommet sammen ned kirurgen og pasienten uttaler: “Nei, stomi vil du ikke ha, da vil du heller miste et bein!” 

Jeg kjenner jeg blir rød i kinnene av å skrive ned denne setningen. 

Mener denne sykepleieren å si at å bytte et liv med smerter, inkontinens, enorm frykt, isolering, panikk og flukt med et liv med stomi skal være grusomt? Evner dette mennesket i det hele tatt å se hvor fortvilet denne pasienten er? Og skal en hverdag med stomi være så forferdelig at det ikke bør vurderes eller foreslås, ikke en gang snakket om? Eller bli fremsnakket for den sakens skyld! 

Jeg har tidligere sagt at at posen på magen har gitt meg kontroll, frihet, verdighet og livskvalitet. Og jeg vet om mange, mange som vil sette to streker under og si seg enige i dette. 

I tidligere innlegg har jeg sagt at holdningene til helsepersonell har enormt mye å si for mennesker som oppsøker dem. Og mitt budskap til alle er at det er så skrekkelig viktig at man er inneforstått med hvilken makt man da sitter på. Folk vil tro på det de hører, ser og leser. 

Jeg vet at det er mange bra mennesker med sunne og gode holdninger som jobber i helsevesenet, men det finnes dessverre noen som burde holde holdninget og tanker for seg selv og aldri la de bli uttalt. Det er her jeg mener skoen trykker aller mest. Slike uttalelser bidrar til å knuse håp. Slike uttalelser sår tanker om tabuer. Slike uttalelser blåser liv i noe som ikke eksisterer eller har sluttet å eksistere. 

Jeg mener at stomi, i enkelte situasjoner og for enkelte mennesker, kan og bør anbefales og fremsnakkes. Stomi lanseres ofte som aller siste utvei, når alt annet ikke har fungert. Leger, kirurger og annet helsepersonell har en stor jobb å gjøre. Når vi treffer dere er vi ofte sårbare og ekstremt mottakelige og formbare. Holdningene dere smitter over på oss pasienter. Vi er utrolige flinke til å fange opp slikt både i ord som blir sagt, i ord som ikke blir sagt og i ansiktuttrykk. Antagelig er det dere som sår de første frøene om tabuer og fordommer og bidrar til å opprettholde en formening om at de finnes. 

Og hva er det med å sammenligne dette med å miste et ben. Jeg har ingen erfaring med å miste et lem, min kropp er bare ommøblert, men jeg vil da tro, i aller høyeste grad, at det finnes mennesker som lever utmerkede liv med en arm eller et bein for lite. Og hvis dilemmaet er å velge et liv i smerte og begrensning, kanskje død, eller heller velge å leve med et ben mindre, da hadde i alle fall jeg valgt færre lemmer og forsøkt å gjøre det til mitt liv, min styrke, min mulighet. Akkurat slik jeg gjorde da jeg i stedenfor å velge å avslutte livet bestemte meg for å ta grep, investere, gjennomføre mitt livs prosess. 

Jeg blir så fryktelig sint når noen tråkker på et liv med pose på magen. Da vet de sannerlig ikke hvordan det er å føle på at hver dag tilbringes i et lite helvete og at, dersom man har muligheten til og kan velge å klatre opp derfra, ja, så ønsker man det. Og en stomi kan for mange være trappen og veien opp og ut. 

Min agenda er å få helsepersonell til å forstå ar det er mange grunner til at man får eller burde få en pose på magen. En pose på magen kan i mange tilfeller være det som skal til for å få kontroll, frihet, verdighet og god livskvalitet. Jeg representerer de som kan velge å få det og som kan velge seg et bedre liv. Jeg visste ikke selv at jeg satt på denne makten før jeg ble gammel nok, sint nok, lei nok, tøff nok eller deprimert nok. Først da var jeg moden nok til å våge å tenke i den retningen. Helsepersonell kan bidra til å hjelpe folk til å se denne muligheten tidligere enn det jeg gjorde, men da må de først klare å skille situasjoner, liv og mennesker fra hverandre. Og de må evne å se og forstå hvor mye positivt en stomi faktisk kan gjøre for mange liv. Nok en gang; kontroll, frihet, verdighet og god livskvalitet. 

Før eksisterte jeg bare og forsøkte så godt jeg kunne å holde meg flytende, nå lever jeg og har det godt. 

Jeg slår et slag for pose på magen og at anderledeshet er bra. 

Jeg vet jeg når ut litt og litt med både blogg og foredrag om holdninger og er glad for å ha fått denne viktige stemmen! 

Takk til alle som heier og bidrar til positiv bevissthet! 

Peace & Love ❤️

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer
    1. Fy fader.. jeg blir like provosert som deg Linn!! Jeg har jo mistet en legemsdel, dog ikke et ben men endetarm og 30 cm tykktarm. Puffe stomi ble resultatet av endetarmskreft for 9 år siden, og jeg lever rett og slett et supergodt liv med min Puffe stomi !! Mennesker som denne sykepleieren du nevner skulle ikke jobbet med mennesker, vedkommende må ha vært fraværende i alle psykologitimene i studietiden. Personen gjør jo skam på yrket !! Jeg har vært åpen fra dag 1 om min UTLAGTE TARM, jeg har aldri blitt møtt med noe negativt i den forbindelse, jeg har aldri følt skam. Jeg har derimot følt at folk er nysgjerrige, noen har spurt om de kan få se, andre vil,gjerne bare vite om hvordan en stomi ser ut, og da svarer jeg som mitt barnebarn Oliver sa en gang ; « Mormor du er heldig du som har en rose på magen»… Jeg er glad i min stomi, og anbefaler det på det sterkeste dersom valget står mellom « pest eller kolera»

    2. Selv har eg venta i snart ett år på å bli tatt seriøst på Ahus med crohns. Fikk beskjed i desember på Aleris at eg måtte fjerne deler av tynntarmen og at det burde gjøres snarest. Ahus har enda ikke gitt meg en lege å forholde meg til, og nå har dem rota bort alle resultater fra undersøkelsene på Aleris. Er så mye tull og rot, og eg får kontrabeskjeder hver gang eg snakker med de. Hvordan skal man stole på helsepersonell da?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg