For noen uker siden hadde jeg to dager med avtaler på Ahus.
Allerede utenfor sykehus strømmer inntrykkene på. Så går jeg inn og oppover glassgata.
Jeg tar meg i å studere mennesker, deres ansikter, jeg tolker følelser og lager meg bilder av livene som passerer meg, er og lever, NÅ, i samme glassgata som jeg går i.
En spasertur igjennom glassgata er nærmest en spasertur igjennom livet. Det rører meg enormt å se ansikter, trekk, følelser, glede, håp, tårer, åpenbare lidelser og alt annet i mellom jeg bare kan tenke meg til og ane konturene av.
Jeg fikk ikke bare mulighet til å spasere oppover glassgata, jeg fikk også anledningen til å besøke et venterom som var plassert nettopp her; i glassgata. Og da får man jo, om man tar seg tid og lar sansene få virke slik de er ment å gjøre, virkelig tatt inn alle disse menneskelivene. Så mange menneskers liv, så mange levde liv, i så mange og forskjellige avtrykk, levd i denne gaten. Jeg observerer og røres. Her er glade mennesker som triller på små liv, andre som triller eller eller støtter et gammelt, godt levd liv. Det er mennesker som forlater det de trodde skulle være et nytt, friskt liv og andre som støtter ett menneske som trodde livet enda hadde mange flere år å by på.
Det er nyvunnet glede, det er gammel sorg, ny sorg, det er ønske som nytt liv, lengre liv, bedre liv, ønske som å fortsette å leve, det er håp, svunnet håp, det er trøst, glede og sorg. Det er mennesker som sørger over de som ikke lenger ønsket å leve. Det er fellesskap og ensomhet. Det er klemmer og der er fravær av dem. Og alt dette, om man virkelig ser etter, kan man ane noe om i de passerende menneskers fotspor. Fotspor som du må bruke hjertet for å se.
Jeg er et menneske som sanser enormt mye og tar inn store mengder inntrykk. Og midt oppi dette, som fra før av er et overveldende sanseinntrykk, tar jeg inn de ansatte og mitt samspill med dem også. De ansatte tusler rundt i sine hvite, grønne frakker, sandaler, sko og crocs. Jeg forsøker å fange et blikk, et smil, men lykkes særdeles sjeldent. Kanskje er de for opptatt av å ha sin pustepause, rekke sitt pusterom, hvilket jeg forstår godt. Kanskje er de kun innstilt på å rekke kantina eller kjøpe det de skal på Narvesen før pliktene, klokka, vaktenene, tidspress, pasientene, kollegaene kaller på dem igjen. Ikke vet jeg. Den eneste jeg vet er at jeg, meg, som sitter i venterommet til S301, henvist til venterom i glassgata, er sårbar, mottakelig, redd, alene og lei meg.
Jeg jobber ikke selv i helsetjenesten og jeg kan ane, men har egentlig ingen oversikt over, hva disse flotte menneskene står i av belastning og oppgaver hver dag. Men fra meg da, som har vært pasient nærmest hele livet, så vet jeg at det eneste jeg søker som pasient, sårbar, redd og utrygg, er smil og trygghet. Og de gangene jeg møter det, polinkinisk i alle fall, blir jeg helt blåst av banen når noen ser MEG. Jeg føler det tilhører sjeldenhetene. Dessverre.
Og det hele starter i mottaket på avdelingene, disse menneskene som antagelig er pasientens første møte til denne avtalen. Jeg savner å være mennesket bak kølappen; “Hei, jeg heter Linn” og få et smil tilbake. Jeg ønsker absolutt ikke å føle meg som en pakke på et samlebånd. Jeg ønsker at du skal løfte blikket ditt fra skjermen, se på meg og si “Hei, Linn!”
Jeg jobber selv i Forsvaret og er opptatt av offentlig forvaltning. Forvaltning, når det gjelder helsesektoren, tenker jeg også handler om å forvalte menneskers forventinger, tanker og følelser. Det handler om å få pasienter til å føle seg trygget fra man går inn, til man går ut. Jeg har mange tanker om alt før og etter også, men det får bli et nytt innlegg.
Unike menneskemøter fascinerer meg enormt. Denne dagen da jeg satt i glassgaten og venter, ble jeg oppringt da det var min tur. En varm, vennlig stemme møtte meg og fulgte meg inn dit jeg skulle. “Jeg kan se deg nå” sier den stemmen med aksent og jeg ser henne allerede smile mot meg noen meter foran meg. Et vakkert, varmt, smilende, nydelig menneske holder hånda si ut og sier “Hei, Linn, velkommen, jeg heter Emma! Du stråler! Elsker håret ditt!” Akkurat sånn, akkurat sånn som Emma gjør det, vil jeg at vi skal bli møtt som pasienter i norsk helsevesen! Jeg har noen helter fra før, Emma på GYN er min nyeste! Jeg takket Emma og sa “Keep on smiling, girl!” ❤️🤩😍💪