Linn pakket i pose og sekk og reiste på lang ferie

Hei, fine folka!

For første gang på flere år, har jeg nå hatt sommerferie..Og for første gang noensinne, har jeg vært på ferie med mestring, stolthet og frihet i bagasjen.

Jeg pakket i pose og sekk, Joachim likeså (det var så mye mestring, stolthet og frihet i min bagasje, så Joachim måtte lage plass til litt klær og sko for meg i sin bagasje, thihi) og så dro vi avsted til Spania. I 12 herlige dager skulle vi være der.

Jeg pakket absolutt alt stomiutstyret mitt i håndbagasjen og forberedte meg på litt motstand i sikkerhetskontrollen. Det var ikke første gang jeg skulle ut å fly med pose på magen dette her, ei heller utenlands, men jeg har alltid innstilt meg på at noen skal protestere på noe. Men ei heller denne gangen var det noen som løftet et eneste øyenbryn.

Jeg har pacemaker i ryggen og kan av den grunn ikke gå igjennom metallscanneren man vanligvis går igjennom i sikkerhetskontrollen. Jeg sier i fra at jeg har pacemaker, viser kortet som forteller det (ei heller det er det noen som gidder å kaste så mange blikk på) og blir så sluset utenom scanneren. Hver gang må jeg kroppsvisiteres og selv om de da alltid tar over magen min, og derfor ikke kan unngå å kjenne at det er noe der, er det ingen som bryr seg. Håndbagasjen min er full av rare ting og ingen bryr seg. INGEN BRYR SEG! Jeg står der proppfull av selvtillit, sterk som en bjørn, med knyttede never klar for en fight, klar til å rope ut om min fanesak, brette opp blusen og vise min skatt..men ingen ypper tilbake. Ikke så vidt en gang! Skuffende, men veldig bra på samme tid så klart!

Min kjære var reiseleder denne gangen og jeg hadde ikke sett et eneste reisedokument. Joachim visste når flyet skulle gå og alt jeg gjorde var å pakke og være klar til avreise kl 0430. For flyet skulle jo gå kl 7, sa Joachim. Og det trodde vi helt til vi glade og fornøyde hadde handlet i taxfree’en og var på vei til en ølkran. Fascinerende ble Joachim stående å kikke opp på monitoren, lenge, og jeg begynte å ane ugler i mosen. Åja, så flyet går 1135 og nå er klokken, ja, skal vi se, jo klokken er 0530! Vi valgte å gjøre det beste ut av det og for de neste seks timene flyttet vi inn i en sofa i nærheten av en tappekran, en kaffemaskin og en disk med mat og fordrev tiden med Geni, bøker og samtaler preget av lavt intelligensnivå pga lite søvn. Budskapet er; det er alltid fint å dobbeltsjekke 🙂

I Spania kunne jeg endelig nyte hvilke fordeler skatten på magen gir meg på ferie. Så og si hver dag var vi ute og spiste på restaurant. Jeg stekte min egen biff på en 350 graders stenplate, jeg spiste sverdfiskceviche, hare og skalldyr. Jeg spiste god mat, drakk god vin og hadde godt selskap. Jeg nøt alt med full fokus på måltidet, stedene vi var og menneskene jeg var sammen med. Et lite steg for menneskeheten, men et stort og rørende maraton inni denne frøkna 🙂

Jeg har alltid lurt på hvordan jeg kom til å klare meg dersom jeg måtte skifte pose på et sted der vasken ikke var inne på selve toalettet. Og det fikk jeg testet nå. Jeg var ikke nødt, jeg kunne drøyd det og lett etter et annet toalett, men jeg ville. Med min kjære søster som nestemann etter meg og dermed min klippe, heiagjeng og pådriver utenfor døren, skred jeg til verks. Fordi jeg måtte, det var på tide å ta denne utfordringen også syntes jeg! Jeg knota, skalv og var svett på ryggen da jeg var ferdig (kan også skyldes det faktum at vi var i varme Spania:)), men jeg fikk det til! Check!

Og så var det stranda da. Tankinien kom ikke en gang ut av kofferten på denne turen. I stedenfor brukte jeg vanlig bikinioverdel og en bikinitruse med høyt liv. Den dekket det meste av posen, bare en liten del var synlig helt øverst. Stort sett så lenge jeg var oppreist og da jeg badet, var trusa oppover magen (dette handler kun om disse kosekiloene og har ingenting med posen å gjøre så lenge den er flat, bare så det er sagt :)) Så snart jeg la meg ned, brettet jeg trusa nedover slik at hele posen syntes (jeg hadde ikke gjort det om det var mye innhold i posen altså). Jeg er jo superstolt av posen på magen og synes det er stor stas å vise den frem. Det her høres kanskje rart ut for dere som ikke lever mitt liv, men når jeg ligger der på ryggen og posen vises, så føler jeg meg som den fineste dama i verden! Og mens jeg lå der, kikket jeg spent på menneskene rundt meg. Er det noen som ser meg? Er det noen som stirrer? Er det et nysgjerrig blikk jeg kan møte med et smil og vise stoltheten min til? Er det en nedlatende blikk jeg kan geipe til og vise at jeg gir f?
Nei, ikke et eneste ett. Skuffende, men veldig bra på samme tid så klart!

Søster, svoger og samboer (de tre S’ene :)) lå ved siden av meg og jeg er fremdeles usikker hva de tenker om disse stuntene mine. Selv om de ikke har sagt noe, håper jeg de er stolte som f av meg. Jeg har mest lyst på en høylytt heiagjeng rundt meg hele tiden når jeg opplever slik mestring, men jeg forstår jeg jo at det ikke er slik det fungerer i praksis. Jeg lever vel litt i min egen boble og denne stoltheten er det kanskje vanskelig å forstå for andre, men er det noen som forstår den langt på vei, som kjenner til alt det triste som har vært og forstår litt om hvorfor jeg nå kjenner på det jeg gjør, så er det min nærmeste familie og mine nærmeste venner. De som alltid har vært der!

Sommeren 2014 ble en sommer jeg kan leve lenge på. Denne sommeren understreket og poengterte nok en gang at livet nå, er alt livet ikke var før. Og mere til!

Budskapet er; folk er rause, gi f og strut your stuff!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!

Peace and love <3

 

klemmer

 

 

 


For anledningen iført en sort stomipose

 


Når man skal røyke sigar og ikke har en sigarkutter tilgjengelig, da er det flaks man kjenner noen som har en saks i stomiutstyret sitt kan jeg fortelle!


Fordommer my ass!

Hei og hopp i sommersol!

Må bare kort innpå for å snakke litt om fordommer med dere.

Jeg aksepterer at vi alle er forskjellige, har forskjellig kunnskap, oppfatninger og erfaringer, at vi er og ser forskjellige ut hele gjengen og at vi alle møter og blir møtt av andre mennesker på ulik måte.
Siden februar 2012 har jeg skrevet denne bloggen, jeg har delt den på Facebook, i øst og vest og andre himmelretninger, andre har gjort det samme, jeg har vært åpen med så mange, vært i aviser og på Nettavisen og jeg har fremdeles til gode å oppleve fordommer. Jeg har jo sagt og skrevet så mange ganger at jeg er utrolig stolt av å ha en lykkepose på magen. Jeg håper å skape positiv bevissthet med det jeg gjør. At jeg omtaler dette som lykke er fordi jeg har valgt dette selv og fordi dette har gjort meg sterk og trygg. Samtidig forstår jeg og aksepterer hvis andre opplever det motsatte.

Uansett, på min vei, i to og et halvt år, har jeg enda til gode å oppleve noe negativt. Jeg opplever at mennesker, kjente som ukjente, er rause, interesserte, inkluderende og nysgjerrige. Mange møter åpenheten min med sin uvitenhet og mangelfulle kunnskap og jeg ser dermed gleden i å kunne opplyse. Men jeg har aldri opplevd noe negativt! Jeg har aldri hørt noen si noe om pose på magen som kan minne om fordommer. Ja, de kan tro at man har hele tarmen snurret rundt kroppen som en hageslange eller at noen tror at posen er kjempestor, men dette er mangelfull kunnskap, ikke fordommer. Og da kan jeg fortelle og vise hva alt handler om. Mange møter min åpenhet med å fortelle om andre de kjenner med pose på magen, andre de kjenner med en sykdom eller skade eller de forteller om sine egne utfordringer. Min erfaring er at åpenhet avler åpenhet og at mennesker generellt er rause og åpne for at andre ikke er eller må være som dem selv for å være bra nok. Anderledes er bra det!

Her forleden var jeg på stranda på Ulvøya med Joachim, søster, svoger og nevø. Endelig kan jeg være på stranda og samtidig være avslappet og jeg kosa meg helt enormt! Jeg badet i en tankini, men da jeg la meg ned for å sole meg, bretta jeg toppen opp og trusa, med høyt liv, nedover.
For jeg vil at alle skal se!
Jeg vil at alle skal se at jeg gir faen og stutter av stolthet!

Nå har jeg ferie og jeg akter å fortsette å være stolt. I dag har jeg kjøpt meg en helt vanlig bikini og den gleder jeg meg til å bruke! Og jeg vet at Joachim er stolt av meg der jeg kommer til å ligge å sole meg med posen i været som mitt symbol på hva min livskvalitet, min stolthet og min frihet handler om! Så da får kosekilo, cellulitter og faens oldemor bare være tenker jeg!
Livet er nå og ikke siden!

“Wanting to be someone else, is a waste of the person you are”  sa visst Kurt Cobain og det er så sant så sant!

Jeg er perfekt uperfekt og synes det er alldeles strålende!

Husk å gi faen da dere! Forsøk å fokusere på det dere kan gjøre noe med og ikke bry dere med alt det andre!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim ,skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!

 

God sommer <3

PS: En god ting kan ikke sies for ofte; merk dere at dette er MINE erfaringer og MINE synspunkter 😀

 

 

 

 


 

 

 

“Kjærlighet har ingenting med poser å gjøre!”

 

Hei i den varme sommerkvelden, fine folka!

 

“Kjærlighet har ingenting med poser å gjøre” siterte Per Fugelli i foredraget sitt “Kilde til helse i arbeid og fritid” 11.juni på Ullensaker Kulturhus.
Hans morsomme historie handlet om barnebarnet, posesaus og hvorvidt hun kom til å bli gift eller ikke.

Jeg tør freidig ydmykt påstå at det er mange og gode grunner til at jeg er et godt koneemne, men matlavning er ikke en av dem.
Så sånn sett er jeg sjeleglad for at kjærlighet ikke handler om poser.
Joachim har sagt til meg at jeg er flinkere til å lage mat enn han hadde trodd jeg var! Bevares, da tør jeg ikke en gang begynne å tenke på hva han hadde fryktet!

Men det er en annen og stor grunn til at jeg trykker denne setningen til mitt bryst og den kjenner dere til.
Før operasjonen, i den evige jakten på løsningen, med en rumpe som ikke virka, tenkte jeg hele tiden at “bare jeg får ordren på denne rumpa, skal jeg endelig starte å leve livet mitt.
Da skal jeg endelig finne Mannen jeg skal dele det med og da skal jeg skal endelig finne den jobben jeg skal trives i og utvikle meg i”

Bare, bare og bare.
Hele tiden var det å vente på at en løsning skulle dukke opp, vente på at gode ting skulle skje, vente på at livet kunne starte,
vente og håpe på at jeg en dag skulle kunne kjenne på frihet, stolthet, mestring, kontroll og verdighet!

Men så gikk det endelig opp for meg at dette måtte skje i omvendt rekkefølge av hva jeg hadde sett for meg i utgangspunktet.
Posen måtte komme først, deretter livsgleden, livskvaliteten, Mannen og jobben. ALT!

Det jeg ikke visste var at Mannen allerede var i livet mitt.
Trofast, god, tålmodig og lojal. Han visste om utfordringene mine den gangen. Han aksepterte alltid, han dømte aldri og han la hele tiden til rette så godt han kunne.
Og han så så godt hvor store utfordringer jeg hadde og hvor mye jeg lengtet etter å kunne leve som jeg ville og være den jeg visste jeg kunne være.

Så da jeg fortalte han at jeg kom til å be legene på Ahus om å operere meg, forstod han avgjørelsen min veldig godt.
Han var nysgjerrig og stilte spørsmål, han hjalp meg å belyse alle sider og å snakke det i hjel.

Og februar kom, jeg fikk pose på magen og jeg strålte i korrioderen på Ahus. Joachim kom på besøk og han så hvor glad jeg var!

Og tiden gikk litt til og så ble det oss! Joachim og jeg!

Joachim synes hver dag at jeg er den fineste dama. Det syntes han før og det synes han nå.
Han bryr seg ikke om posen, jeg tror til og med at han ofte glemmer at jeg har den.
Den er jo ikke til hinder for noe. Null, niks og nada!
Heller tvert om.
Med en sosial og omgjengelig musikerkjæreste, hender det seg at vi på kort varsel hiver oss rundt for å delta på et eller annet.
Kanskje en konsert, en gåtur, et restaurantbesøk, eller kanskje alt på en og samme kveld,
Helt spontant, helt avslappet, alldeles storartet! Posen representerer friheten for meg!

Slikt spontanitet var jo utenkelig før!
I alle fall uten å ha planlagt og sultet i mange dager, tatt på meg lag på lag med truser eller strømpebukser, spist masse Imodium, alliert meg med alle doer rundt omkring og laget utallige fluktplaner oppi hodet mitt allerede før kvelden hadde startet. Og da tror jeg faktisk ikke det kalles spontanitet lenger.
Slitsomt og gledesdrepende!

Så nei, på en måte har kjærlighet ingenting med poser å gjøre.  Kjærligheten bør absolutt ha rom for slikt, slikt som redder liv og gir livskvalitet og verdighet.

Men, på samme tid kan kjærlighet ha alt med poser å gjøre!
I alle fall for en som meg.
En som selv kunne velge seg bort fra livet slik det var og til livet slik det er nå.
For en som hadde en skade og ikke en sykdom.
For en som hadde muligheten til å ta roret og bli skipper på egen skute og dronninga i sitt eget liv.
For en som brukte å ha en rumpe som ikke virka, men som nå gir faen i det!

For en sånn en som meg, har kjærlighet alt med poser å gjøre.
Kjærlighet til meg selv, kjærlighet til et annet menneske, kjærlighet til de små tingene, hverdagene og livet!

Det er juli, det er klamt og varmt og jeg har bakoversveis av vifta ved siden av meg, men jeg får allikevel avslutte slik jeg pleier;

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til Joachim ,skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå!

Peace & love!

Husk å gi faen da dere! (men ikke i å bruke solkrem og redningsvest :))

God sommer!

 

klemmer <3

 

 

 

Fornyet resept

Hei, fine folka!

Jeg har mer på hjertet og denne gangen handler historien om annet enn meg og mitt.

Hei til deg som kjenner deg igjen, hei til deg som vil lære, hei til deg som er politiker og hei til alle dere andre 🙂

Jeg kjenner et veldig fint menneske.
Ei jente som er klok på kunnskap og på livet.
Ei jente som har et stort hjerte og mye omsorg.
Ei jente som også har en psykisk sykdom.
Ei jente jeg har veldig stor respekt for og som jeg er veldig glad i.

Jeg har kjent henne i ni år.
En av de første gangene jeg traff henne, sa hun noe til meg som jeg har tenkt mye på og forstått mer og mer av etterhvert som årene har gått.
Hun sa;
“Når man er psykisk syk, burde man fått et dyr på blå resept.”

For litt under en måned siden, måtte hun ta et valg.
Hun måtte la sin bestevenn dø.
Dyrlegen kunne fortelle at hunden hennes var veldig syk og at ingen operasjon kunne gi god livskvalitet videre.
Valget var hennes og hun tok det av stor og ubegrenset kjærlighet.
Hun satte egoisme og ensomhet til side og lot han få slippe å streve mer.

Og da forsvant alt.

Han var bakken under føttene hennes.
Han var middelet mot ensomheten.
Han var angstdemper.
Han var de livsviktige rutinene,
grunnen til å stå opp,
grunnen til å drive alt videre,
grunnen til å holde det gående.
Han var grunnen til å forte seg hjem.

De var gjensidig avhengig av hverandre.

Han var selskap, nærhet og omsorg.
Han var glede og oppmerksomhet.
Han var tryggheten og stoltheten.
Han var varme.

Han ønsket velkommen hjem.
Han ønsket god morgen og god natt.
Han var bestevenn.

Jeg var der den dagen det hadde skjedd.
Jeg kjenner henne godt, men denne dagen undertreket så mye.
Jeg ble vitne til hennes vanvittige ressurser og hennes enorme, ubetingede kjærlighet.
Hun visste at så mye ville opphøre ved å ta valget.
Da ville to bli til en og hun måtte dra hjem alene.
I sorg.
For øyeblikket litt ødelagt.
Allikevel tok hun valget. Fordi hun satte hans velferd og hans livskvalitet foran seg selv.
Av kjærlighet.

Vi snakket, vi mintes, vi lo.
Og vi gråt. Masse.
Hun ble veldig syk i løpet av kvelden.
Jeg var full av beundring, men fryktet også veien videre.
Jeg burde sikkert vært profesjonell, men jeg klarte ikke. Jeg var glad i han jeg også.
Det var så mye å være vitne til og hennes fortvilelse ble min fortvilelse.
Jeg så kampen og visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe.

For de som ikke forstår hvordan dette fungerer, kan det høres rart hun, men hun visste, hennes familie visste og jeg visste at det hastet å få en ny hund.
Det hastet veldig.

Et nytt alt. En ny bestevenn.

Og det har hun nå.
Ei lita, nydelig og elegant frøken ligger nå i fanget og gir og får kjærlighet.
Det største av alt.

Naturmedisin i sin reneste form.

Jenta jeg har så stor respekt for, har fått fornyet resept.

-Linn-

 

 

 

 

Når gamle spøkelser bare er mestringen som utfordrer og spøkefullt har ikledd seg laken

Hei og hå, fine folka!

Forrige innlegg handlet om det jeg så på som et grusomt møte med gamle, teite spøkelser med kun onde hensikter.
Jeg syntes alt var fælt, så på det hele som nederlag og smisket etter klemmer og heiarop.
Og det fikk jeg! Og jeg fikk kloke ord på kjøpet også.
Og da så jeg det jo; mestringen!

I fire dager hadde jeg vært grinete og lei meg, men etter tilbakemeldingene så jeg alt med nye og klokere øyne!

Da jeg skjelvende og kvalm kom meg inn på do på Sentrum Scene og så inn i mine egne livredde øyne, hadde jeg egentlig to valg.
Jeg kunne sende melding til Joachim om at dette ble for mye å takle og at vi enten måtte dra hjem eller stå å henge bakerst i lokalet der det var luft, plass og fluktruter
ELLER 
jeg kunne ta meg sammen, stå i det og gå tilbake til plassen min.

Faktum var; jeg tenkte ikke en eneste gang at jeg hadde noe valg.
I mitt hode skulle jeg skifte pose, roe hjertet, gre hårene ned, jage elefanten fra brystet, krabbe ut av bomullen, ta meg sammen og gå tilbake til alle menneskene, til ølen min og til Joachim sin trygge hånd.

Og der ligger mestringen jeg ikke så uten hjelp.
Jeg tenkte ikke et sekund på å flykte!
Jeg tok en pause fra situasjonen, men så gikk jeg tilbake rett inn i den.
Før februar 2012  flyktet jeg hele tiden, da hadde jeg ikke noe valg, men nå slo det meg ikke i det hele tatt at å flykte var noe jeg kunne velge å gjøre.

Jeg skulle inn i lokalet igjen, ikke ut av det.
Jeg skulle sitte på stol nummer tre, ikke lene meg mot den bakerste veggen.
Jeg skulle få muligheten til å finne ut av at vi hadde felles kjente med paret ved siden av oss. Jeg kunne sittet her i dag og ikke visst det.
Jeg skulle senere kjenne på mestringen i den tøffe utfordringen, jeg visste det bare ikke akkurat der og da.

Jeg vant på stol nummer tre og jeg skjønte det ikke selv før det hadde gått fire dager.

Og da betyr det vel bare kort og greit at jeg allerede har laget nye fotspor over de gamle.
Instinkt er ikke lenger det det var før.
Jeg skynder meg langsomt, men har tydeligvis tilbakelagt større avstander enn jeg trodde.

Det er et stykke igjen, men jeg er på god vei!
Fort nok og godt nok!

Perfekt uperfekt og med rose på magen!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som fnisende og rakrygget stolt innser at hun leder godt i kampen mot spøkelsene!

 

Peace and love <3

klemmer 🙂

 

 

Når helvete banker på og sier “takk for sist, du er i trøbbel!”

Hei og hå, godtfolk!

11.november 2012 skrev jeg følgende:
“Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u’en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!”

31.januar 2013 og i anledning ettårsdagen for operasjonen skrev jeg dette:
“Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et “babystep” når jeg helst ville tatt et “giant leap”. Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter.”

 

Gamle spøkelser lar seg ikke drive ut så lett og dette er hva som skjedde meg på Valentinsdagen:

Denne fredagen skulle min kjære Joachim og jeg høre Melissa Horn på Sentrum Scene.
Jeg elsker denne deilige, svenske, melankolske stemmen og har gledet meg stort i lang tid! Og endelig var kvelden kommet!

Det var fryktelig mange andre som også ville se og høre Melissa skjønte jeg fort og køene var lange som bare det.
Lokalet fylte seg raskt opp og skulle man få en sitteplass måtte man være rask på labben. Den av oss to som har best greie på lyd, ønsket å sitte nederst og vi valgte oss ut en rad å sitte på.
Et hyggelig par flyttet seg og slapp oss inn på plass tre og fire innenfor dem.
Stolradene var plassert fryktelig tett og gjorde det umulig å passere noen som hadde rumpa si plassert på stolen. Skulle noen inn eller ut av raden, måtte alle opp og bevege seg ut i midtgangen.

Jeg ble rørt et øyeblikk og kjente på takknemlighet over å kunne sitte som nummer tre på en rad uten å få fullstendig noia og jeg takket nok en gang skatten på magen for dette. Jeg var glad for å være på konsert og glad for å være her med Joachim! Dette skulle bli en fin kveld!

Folk strømmet på og snart var midtgangen også fylt opp av mennesker, tett i tett. Og plutselig og helt uventet hogg det i. Den velkjente følelsen som sitter så godt i meg etter 28 år i helvete.
Panikk! Frykt! Vanvittig redsel!
Altfor mange mennesker, for tett, ingen fluktrute, for mange hindringer i veien, ingen trygghet!
Hjertet som raser avgårde i et voldsomt tempo. Elefanten som står på brystet og gjør det umulig å puste. Fokus som forsvinner. Stemmene rundt meg som blir som bomull. Hårene som reiser seg på kroppen. Svetteperlene som renner nedover ryggen. Magen som blir nervøs og setter i gang med å jobbe på høygir.

Prosessen inni meg er i gang. Kartlegging, forholdsregler, trusselmonitorering, krisehåndtering.
Hvor er do? Har de handikapptoalett her?  Er det langt dit? Vil jeg rekke frem? Vil det gå til helvete nå også slik det gjorde da rumpa ikke virka? Hvordan kan vi komme oss raskest mulig hjem? Hvordan skal jeg få puste? Har jeg med nok ting for å begrense skaden? Har jeg snille mennesker rundt meg som vil forstå dersom dette går galt? Kan Joachim redde meg? Hvor stor ydmykelse må jeg takle denne gangen?

Alle disse spørsmålene. I 28 år har jeg levd med en rumpe som ikke virka. Jeg har tatt forholdsregler, jeg har dekket over og gjort mitt for å begrense skadeomfang. Jeg har fryktet, flyktet og vært livredd.
Læring er varig endring av adferd” husker jeg at jeg lærte på skolen. I 28 år har jeg gjort erfaringer og fått min måte å tenke, handle og agere på. Alt dette har blitt mine instinkter, mine handlingsmønstre, min adferd. Alltid på vakt, alltid et steg foran. Og dette sitter så forbannet godt i altså. Kroppen vil reagere slik den alltid har gjort. Fordi den har dårlige erfaringer, så fryktelig mange og så fryktelig dårlige erfaringer.

Fordi jeg var i den livredde tilstanden jeg var i, begynte magen å jobbe og jeg kjente at jeg ville skifte pose. Jeg sa i fra til Joachim, paret ytterst slapp meg ut og jeg nærmest løp mot do og var overlykkelig da jeg fant et handikapptoalett (som jeg har lov å bruke siden jeg har pose på magen). Vell innenfor døren, møtte jeg blikket mitt i speilet. Jeg så desperat ut. Jeg skalv på hendene og pulsen var ute av kontroll. Jeg måtte virkelig jobbe for å ta meg sammen og få pusten ned i magen. Med ny pose på magen og noe gjenvunnet kontroll, gikk jeg tilbake på plassen min og rakk tilbake tidsnok til å få med meg de første tonene fra bandet på scenen. Jeg hadde en fin konsertopplevelse, men jeg klarte ikke slappe av og nyte slik jeg hadde forventet at jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke kvitte meg med den tunge pusten og redselen som satt som en isklump i magen. Selv ikke Joachims trygge hånd i min høyrehånd eller ølen i min venstrehånd fikk meg til å slappe av.

Når det skjer ting som dette blir jeg veldig lei meg i lang tid etterpå og ser på det som nederlag. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger på disse to årene og at jeg hadde fått større avstand til fortiden. 
Alt som skjer handler om tiden før og har ingenting med posen på magen å gjøre. Den er jo min skatt og livredning! Alt handler om det som er så drilla og innøvd fra tiden som var og som ikke enda har sluppet taket.

Det tar visst lang tid å tråkke nye spor over de gamle, i alle fall når de gamle er så mange og dype som de er. Jeg skal prøve å være mer tålmodig og raus med meg selv. Jeg skylder meg selv det!

Jeg trenger litt heiarop og klemmer nå kjenner jeg!
Den indre gudinnen er ikke så fnisende og rakrygget etter fredagen, men jeg skal nok lokke henne ut med faenskap og fanteri snart igjen!
Og sammen med Joachim skal vi rope “GI FAEN” til helvete fra fortiden!

Peace and love, people!

Gode klemmer <3

 

 

 

 

 

 

Med livet i gave i to år, jippi!!

Hei og hå, godtfolk!

I dag er det to år siden Linn versjon 2.0 ble født og jeg for alvor fikk livet i gave!
1.februar 2012 vinket jeg et hjertelig farvell og see-you-never-again til tiden som hadde vært og en rumpe som ikke virka!

Jeg våknet i dag med en god klump i halsen og en stor stolthet i hjertet. Dagen i dag er bedre enn bursdag og skal feires som en merkedag hvert år!
Dagen i dag er en fin og stor dag!
Dagen i dag markerer livet da det fikk en ny start! Jeg er glad jeg ikke gav opp på veien, men at jeg tok styringen og gav meg selv muligheten til å være stolt, leken, glad og fri!

Lykken for meg startet med en pose på magen, en lykkepose! Og den lykkeposen er min deilige stolthet og dyrebare skatt!

Jeg hadde aldri klart å ta det valget jeg gjorde uten trofaste støttespillere i gode venner og nær familie. Dere hjalp meg å snakke ting i hjel og belyse alle sider ved livet slik det var og livet slik det kunne bli. Vi skrev lister over fordeler, ulemper, begrensninger og muligheter. I timesvis, dagesvis, ukesvis og månedsvis. Takk! Uten dere hadde jeg vært hjelpeløs. Så i dag feirer jeg dere også!

I dag skal jeg skåle med min kjære for hva denne dagen betyr for meg og for oss, for huset vi kjøpte for to dager siden og for kapitellet vi nå skal starte på sammen!
Jeg er ydmyk, lettere rørt og veldig glad!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være perfekt uperfekt, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i to år nå!

Peace and love!

Husk å gi faen da dere!

 

God klemmer <3

Og jeg så mitt snitt til å være stolt og fin og kastet håndkleet!

Hei og hå i søndagsluka!

Jeg er jo ikke lengre ufortjent singel jeg nå. Nå har jeg fått meg en så fin kjæreste. Og denne fine kjæresten trives godt med å behandle meg som en dronning.
Men, i fare for å bli for godt vant, høy på pære og storforlangende, har jeg sagt til han at jeg nok ikke kan være dronning hver dag. Dette har han godtatt bare sånn delvis.

For denne januarhelgen hadde han planlagt en overraskelse.
“Du må nok belage deg på å være dronninga mi for en helg” skrev han til meg i SMS.
Jeg fniste litt, pakket tiaraen og gledet meg stort.

Turen gikk til Kiel med flotte Color Fantasy!
Lørdag kl 10 ankom vi Kiel og det var grått og regntungt på den andre siden av vinduet i lugaren. Da vi antok at veldig mange kom til å gå i land for shopping i Kiel, bestemte vi oss for å nyte en mindre folksom båt og tilbringe noen timer i spa- og fitnessenteret. Vi ville trene med utsikt over Kiel, nyte bobler i boblebad, teste om massasjestoler er noe tess og bare nyte å være på tur.

Før vi tuslet avgårde sa jeg til Joachim at det å dusje i en fellesdusj har vært en opplevelse jeg har ønsket å dele med noen og at jeg derfor ikke var sikker på at jeg ville noe mer enn å trene her nå. Dusjing kunne jeg gjøre på lugaren. 

Først misforstod han meg og trodde det skyldes at jeg var utrygg og redd. Han begynte å tenkte praktisk for å  finne løsninger på hvordan jeg kunne slippe å vise meg frem dersom jeg ikke ville.
Jeg skjønte at han ikke skjønte og jeg forklarte hva jeg tenkte om at delt glede er dobbelt glede, at mestring for meg er større når noen ser den osv.

Min beste venninne Therese sa til meg før operasjonen at hun gledet seg til å stå sammen med meg i en fellesdusj, se meg holde hodet stolt hevet og la nysgjerrige blikk være akkurat det de er.

Og det var det jeg visste at jeg ikke kom til å få oppleve i garderoben på båten. Jeg gledet meg, men fikk ikke delt det med noen! Uten å ha spurt tok jeg det nemlig for gitt at det ikke hadde blitt godt mottatt om jeg dro med meg Joachim inn i jentegarderoben for å bevitne mestringen min.

Så da bestemte jeg meg for at det fikk holde meg meg. Selveste meg alene! Selveste dronninga! Jeg fikk være vitne min egen stolthet og heller gjenfortelle den til andre.

Så etter trening gikk jeg spent inn i garderoben for å dusje og ta på meg badetøy. Men hva ser jeg? Ingen andre! Stemmer det, alle andre hadde jo gått i land! Jaja, siden jeg var så godt i gang med å inngå kompromisser med meg selv, bestemte jeg meg for at jeg fikk dusje alene og ha hodet stolt hevet i mitt eget selskap. Jeg var jo i alle fall i en fellesgarderobe og kanskje noen kom etterhvert!

Så da gjorde jeg det; dusjet alene i all min prakt! Men ingen kom, skuffende nok, og jeg tuslet ut igjen med kroppen inntullet i et håndkle.

Men så! Plutselig kommer det en godt voksen, bikibikledt dame inn! Hun skulle overlevere badekåpe og badeslippers fra Joachim til “hun med kort hår”. Og det var jo bare meg der, så jeg var lett å finne. Hun tuslet videre mot dusjen og jeg så mitt snitt til å være stolt og fin og kastet håndkleet! 

Og da stod jeg der da! Tattaaaaaa! Naken, med lykkepose på magen og med mine +6 kosenytelevelivetkiloer ervervet etter operasjonen (forsåvidt velfortjent, men dog ganske irriterende)!

Stolt var jeg og stolt var min indre gudinne der hun skålte med meg i champagne og boblet over av latter og faenskap! Og begge hadde vi tiaraen på selvfølgelig!

Damen skulle ikke annet enn å skylle hender og snudde seg snart mot meg igjen. Jeg så ikke på henne, det skal jeg innrømme at jeg ikke turte, men hun ble nok nysgjerrig på meg.
“Det er fint å kunne dusje på lugaren synes jeg” sa hun. Hva hun mente med det vet jeg ikke. Kanskje hun skulle unnskylde hvorfor ikke hun selv dusjet. Kanskje hun rett og slett ikke likte fellesgarderober.
“Jeg synes det er fint å gjøre det her jeg!” kunne jeg svare. Og hun skulle snakke mer; om både spasenter, massasjetilbudet, Kiel osv.
Hva hun tenkte om meg aner jeg ikke. Om hun i det hele tatt forstod hva som traff henne, får jeg heller aldri vite.
Jeg er fornøyd med hva jeg gjorde og jeg håper hun så mestringen, gleden og stoltheten min!

Det hører også med til historien at vi boblet og drakk cava til hender og føtter  var lyserosa og skrukkete, hodet var fylt med berusende bobler og vi var varme og godt fornøyd.
Deretter okkuperte vi massasjestoler til skuldre var litt mindre stive, til vi hadde overhørt nok fagprat om barnevern fra høytsnakkende og tungthørende damer i boblebadet ved siden av og til magen ropte etter påfyll av annet enn cava.

Det er snart to år siden operasjonen som er roten til så mye godt, men jeg nyter fremdeles å kjenne på at jeg ikke er redd, at jeg nå kan kose meg, ha skuldrene nede og ha god tid! Det er så deilig!!

Neste spaopplevelse blir med min kjære søster om noen måneder og da har jeg henne å dele stoltheten og mestringen i garderoben med! Det skal bli bra og jeg klarer nesten ikke vente!
Og frem til det skal jeg og min indre gudinne løpe noen timer på tredemølle slik at +6 kosekilo blir litt færre.

Jeg rister på rumpa og sier nok en gang hipp hurra for å være perfekt uperfekt, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv (men ikke hver dag da :)) og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå.

Peace and love!

Husk å gi faen da dere!

klemmer <3

 

Når rumpa ikke virker..

Hei alle 🙂

Når jeg er rundt folk som ikke kjenner meg og historien min, går jeg ofte rundt og kjenner på en stolthet over det som er på magen min, under klærne. Fordi jeg vet noe som ikke de vet! Posen på magen føles som en deilig hemmelighet og en dyrebar skatt. En skatt som har gitt meg livet og verdigheten.
Det er den enorme kontrasten mellom livet jeg lever nå og livet jeg levde før februar 2012 som er årsaken til at jeg kjenner på dette.

Jeg har aldri fortalt helt ærlig hvorfor jeg jeg selv valgte å få pose på magen. Jeg har skrevet at jeg hadde leukemi da jeg var liten, at jeg fikk en skade i mage-/tarmområdene, at jeg har vært mye stresset og lei meg og at livet har vært trist, lite impulsivt og preget av mye hemmelighold.

Jeg har skammet meg og det er grunnen til at ikke så mange kjenner til sannheten.
Jeg har skammet meg så forferdelig mye.
Jeg har skammet meg i alle år. Til og med etter stomioperasjonen har jeg skammet meg over det som var før.

Men jeg føler meg ferdig med det nå.

Fra tid til annen leser jeg artikler om mennesker som sliter med det samme som jeg gjorde.
Fine mennesker som jakter på et helt vanlig, enkelt og godt liv slik jeg også gjorde.
Fine mennesker som ønsker et A4-liv mer enn noe annet i hele verden.

Så for å gi disse plagene et ansikt, for å opplyse dere som ikke forstår og for å fortelle dere som sliter hvordan jeg fikk et godt liv å leve; her er sannheten.

Jeg fikk akutt lymfatisk leukemi (blodkreft) da jeg bare var fire år gammel. Jeg ble behandlet med cellegift og i tillegg til å ta livet av kreftceller,  svekker behandlingen som kjent immunforsvaret også. I tillegg til kreften fikk jeg også en del annet å kjempe mot. Noe var livstruende og måtte behandles umiddelbart. Cellegift ble satt på pause og annen behandling ble iverksatt. En av tingene som oppstod var en abcess, en kul, i endetarmen. Da denne ble fjernet ved operasjon, ble både indre (ikke viljestyrt) og ytre (den viljestyrte, den vi selv kan kontrollere) lukkemuskel ødelagt. Indre ble fullstendig ødelagt, men den ytre hadde jeg 25% igjen av. Og det er ikke mye å skryte av kan jeg fortelle.

Så i en alder av fire og et halvt år, ble jeg inkontinent. Anal inkontinent, Jeg hadde rett og slett ikke kontroll over noe.
Jeg kunne knipe bitte litt. Og kanskje bittelitt til om jeg stod eller satt helt i ro og flettet benene hardt sammen.

Jeg overlevde kreften og skulle få gleden av å leve videre, men i stedet for ubekymret lek og barnslig hverdag, måtte jeg forholde meg til inkontinens, Imodium, bind, mat, salve, grønnsåpebad, bekymring og skam. Jeg hatet gym, svømming, fellesgarderober og klasseturer.
Bindene sa jeg var mamma sine, det var enklere på den måten.
Og når det hadde gått galt, frøken ringte mamma og mamma kom inn på toalettet på skolen for å ta meg med hjem, ja, da var jeg utrøstelig!

Jeg har kommet med så mange forklaringer og unnskyldninger opp igjennom at jeg burde fått en utmerkelse i kreativitet, skuespill og hemmelighold. For alt annet føltes bedre enn sannheten.
Sannheten skammet jeg meg over. Jeg kunne ingenting for at jeg som fireåring fikk en rumpe som ikke virka, men like fullt skammet jeg meg og ville helst at ingen skulle vite.

Jeg har hatt liten tid på meg for å komme til toalettet tidsnok. Noen ganger har tiden ikke strukket til og avstanden vært altfor stor. Da går det galt da.
Til og med når jeg ikke har spist siden dagen i forveien og trodd at jeg har gjort alt riktig, har det gått galt. Og det er så skamfullt! Jeg har grått så mye, skammet meg så mye, unnskyldt meg så mye, prøvd å skjule så mye.

Noen har blitt innlemmet i hemmeligheten, de jeg stolte på og som jeg tenkte ville forstå. Og kjærestene opp igjennom har fått servert en enkel versjon av hemmeligheten på forskjellige vis; i brevform med meg tilstede, i brevform uten meg tilstede eller fortalt av meg sittende gråtende i passasjersetet i bil slik at jeg slapp å se vedkommende i øynene. Bare sånn at de kanskje kunne forstå litt av kampen jeg kjempet hver eneste dag.

Mine aller, aller nærmeste har vært mine allierte, mine alibier, mine fluktplanleggere,mine rådgivere, de som har dekket over for meg, tilrettelagt osv.. Men ei heller de har forstått fullt ut hvordan livet egentlig har vært og hvor mye jeg har kjempet. Ikke fordi de ikke evnet eller av betingelsesløs kjærlighet ville gjort hva som helst for å hjelpe meg, men fordi jeg har vært flink til å skjule, flink til å smile, flink til å stå på. Jeg har vært sterk, veldig, veldig sterk. Kanskje for sterk.

Som dere vet, orket jeg ikke mer til slutt.
Jeg ble lei nok, trist nok, sint nok, sterk nok og moden nok på høsten 2011 og startet da den mentale prosessen med å gjøre pose på magen til noe fint.
En fin forandring som ville gjøre det verdt å fortsette med livet.

Jeg fortalte min fastlege at jeg var i en prosess og antagelig kom til å be om pose på magen. Han uttrykte veldig tydelig at det ikke var noe han tenkte spesielt godt om. “Du vil ikke ha pose på magen!” påstod han. Jeg spurte meg selv hvorfor han var så negativ til det her, en mann som selv hadde jobbet mye med gastro.
Kjente han mange som hadde stomi kanskje? Kjente han mange med samme utgangspunkt som meg som hadde fått stomi? Og kjente han mange som selv hadde bedt om stomi fordi de tenkte at det ville gjøre livet verdt å leve videre? Mitt inntrykk er at stomi av leger og kirurger ofte lanseres som siste utvei og med negativt fortegn. Den aller siste løsningen når ingenting annet har fungert godt nok. Og det blir så ofte sagt og skrevet at “å få stomi oppleves som tap av kontroll”.

Ja, mange ganger stemmer nok dette, men la meg sette denne setningen opp mot mine kamper og livet mitt slik det artet seg:
Jeg har vært inkontinent i 28 år. Jeg har ikke hatt kontroll på hverken luft eller avføring. Jeg har vært så mye redd og levd et liv fylt med frykt, flukt og begrensning. Jeg har daglig kjent på enorm panikk mens jeg har kjempet mot tiden og avstanden, kjent at hårene reiser seg på hele kroppen, svetten som renner nedover ryggen, pusten som møter så mye motstand i brystet og tårene jeg ikke har mulighet til å holde igjen. Jeg har lagt ned så mye energi og tid i så mange år på leting etter redningen og løsningen. Jeg har prøvd alt av hjelpemidler, samtale, riktig mat, fravær av mat, skolemedisin, alternativ medisin. Jeg har elektroder og pacemaker i ryggen for stimulering av bekkenmuskelatur. Men jeg var for ødelagt til at noe av dette fungerte.

Dersom jeg ikke selv hadde bedt om å få pose på magen, hadde jeg nå enten vært ufør eller kanskje jeg ikke hadde vært her i det hele tatt. Jeg hadde uansett gått til grunne inni leiligheten min, enten direkte eller indirekte.
For meg oppleves det å ha pose på magen som at jeg har fått en kontroll jeg aldri har hatt. Jeg kan endelig gjøre det jeg vil gjøre og være den jeg vil være.

I 2011 var jeg på mestringskurs på bekkensenteret på Ahus sammen med ti andre damer og en mann som var inkontinente de også. Noen etter fødsel, andre etter kreft eller skader. De var triste, deprimerte, ensomme og usosiale de som meg. Noen måtte bruke bleier. Mange orket ikke utsette seg for mer ydmykelse enn nødvendig og sov ikke sammen med sin kjære. Alle kjente vi på skammen. Det var så mye tårer og vonde følelser i det rommet i de dagene kurset varte. En av kursdeltakerne ringte meg etter å ha lest om meg i Romerikes Blad i fjor. Hun vurderte nå selv å få stomi og trengte noen å snakke med om så mye. Jeg har så lyst til å ringe hver eneste en av de andre også og fortelle om den fine prosessen min og hvor fint og enkelt livet mitt er nå.

Jeg skulle ønske det ble fokusert mer på pasientgruppen jeg har tilhørt. En pose på magen vil redde livet og livskvaliteten til et slikt menneske. Jeg vet at en pose på magen vil gi de tilbake en kontroll og en verdighet det er lenge siden de har hatt. Stomien har gitt meg verdighet, livskvalitet og stolthet.

For når man har en rumpe som ikke virker, er det den som kontrollerer livet og alt man gjør. Det blir altoppslukende og man blir enormt opptatt av å begrense skadene. Derfor lever man i forkant, man planlegger, man uteblir, man utstyrer seg, man leter etter toalett som det første man gjør når man kommer på nye steder. Med inkontinens er man utsatt for et konstant mentalt stress og man er engstelig og stadig på flukt. Og man skammer seg og kjenner på ydmykelser. Selv når man kun er i sitt eget selskap.
Stomien har fritatt meg fra alt dette og erstattet det med kontroll og indre ro!

Jeg skulle ønske helsepersonell snakket om stomi med flere positive fortegn.
For det kan anbefales, stomi kan anbefales! Og jeg vil så gjerne kjempe for dette!
Stomi gir kontroll til de som ikke har det fra før.
Og den kontrollen er livreddende.

Jeg hadde en rumpe som ikke virka, men jeg ommøblerte og nå er jeg glad i den igjen!

Jeg trodde jeg fikk livet i gave da jeg overlevde kreftsykdommen, men det var først i februar i fjor at det ble et liv verdt å leve!
Nå har livet mitt også livskvalitet.
Og livskvalitet er livreddende.

Under klærne har jeg en skatt.
En skatt som reddet livet mitt og gav det verdighet.
Verdigheten er også livreddende.

Kontroll, livskvalitet, verdighet og stolthet!

Jeg har en lykkepose på magen og jeg vil vise det til hele verden!

Så jeg rister på rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i snart to år nå!

 

Store klemmer <3

Slutt og fortell meg hvem jeg er!

Hei alle dere fine folka 🙂

Har noen noen gang påstått om deg at  “Du er..” etterfulgt av en eller annen karakteristikk denne personen måtte ha som sin subjektive mening om eller oppfatning av deg?

“Du er” er en sterk formulering og kan både provosere og såre dersom den brukes feil. “Du er” har stor makt og føles bastant, endelig og definerende.

Jeg blir både lei meg og sint når mennesker skal tillegge meg en personlighet eller væremåte av negativ art og påberoper seg retten til å mene at de kjenner meg godt nok til å starte dette med “Du er”.
I alle fall når dette kommer fra noen som ikke kjenner meg, historien min, kampene mine, seirene mine eller alle de mange, fine og stolte skrittene jeg har gått siden februar i fjor.

Jeg har tidligere skrevet at det å få pose på magen gav en slags forklaring. Det ble litt som å vise fingeren og rekke tunge til de som tvilte, undervurderte og bagateliserte meg, handlingene mine og intensjonene mine tidligere. Man velger ikke pose på magen for moro skyld, men fordi man ser at ser at man på denne måten kan leve videre, leve godt og leve stolt. Posen på magen ble mitt utropstegn!

Jeg avlyste ikke avtaler fordi jeg hadde ombestemt meg eller plutselig fant ut at jeg ikke hadde lyst.
Jeg var ikke hjemme fra jobb fordi jeg var lat eller hadde “litt vondt i magen”.
Jeg var ikke usikker og tok forholdsregler fordi jeg tvilte på at jeg egentlig kunne få det til.
Jeg var ikke utrygg fordi jeg hadde dårlig selvtillit.
Jeg lot ikke være å gripe mulighetene fordi jeg ikke ville ha dem.
Jeg takket ikke nei til date fordi jeg ikke hadde lyst på kjæreste.
Jeg ville ikke absolutt sove hjemme fordi min seng var bedre enn den du kunne tilby.

Jeg var og gjorde alt dette fordi alt bunnet i et fysisk handikap.
Et fysisk handikap som var tabubelagt og gav fatale og traumatiske opplevelser.

Jeg var livredd pga dette. Og når man er livredd blir man utrygg. Og når man er utrygg blir man usikker.
Og når man er usikker, utrygg og livredd, ja, da føles det godt da å kunne bli hjemme. Alene.
Men inni meg tvilte jeg aldri. Jeg visste jo at jeg kunne, turte, fikk til, ville, hadde det i meg osv.

Så bare si “Linn, du er så usikker du” eller “Linn, du er ikke så tøff du” for jeg vet at dette ikke stemmer.
Jeg er mye tøffere enn du tror og vet. Og jeg er mye tøffere enn du noen gang kommer til å være!

Så slutt og fortell meg hvem jeg er, det vet jeg, min nære familie og mine nærmeste venner mye bedre enn deg.

Jeg er mye mer enn jeg ser ut til å være:)
Det er DU også og la ingen få lov til å mene noe annet!

Ha en fin torsdagskveld!

Jeg heier på dere!

Peace & Love!

Stor klem <3 <3