Når rumpa ikke virker..

Hei alle 🙂

Når jeg er rundt folk som ikke kjenner meg og historien min, går jeg ofte rundt og kjenner på en stolthet over det som er på magen min, under klærne. Fordi jeg vet noe som ikke de vet! Posen på magen føles som en deilig hemmelighet og en dyrebar skatt. En skatt som har gitt meg livet og verdigheten.
Det er den enorme kontrasten mellom livet jeg lever nå og livet jeg levde før februar 2012 som er årsaken til at jeg kjenner på dette.

Jeg har aldri fortalt helt ærlig hvorfor jeg jeg selv valgte å få pose på magen. Jeg har skrevet at jeg hadde leukemi da jeg var liten, at jeg fikk en skade i mage-/tarmområdene, at jeg har vært mye stresset og lei meg og at livet har vært trist, lite impulsivt og preget av mye hemmelighold.

Jeg har skammet meg og det er grunnen til at ikke så mange kjenner til sannheten.
Jeg har skammet meg så forferdelig mye.
Jeg har skammet meg i alle år. Til og med etter stomioperasjonen har jeg skammet meg over det som var før.

Men jeg føler meg ferdig med det nå.

Fra tid til annen leser jeg artikler om mennesker som sliter med det samme som jeg gjorde.
Fine mennesker som jakter på et helt vanlig, enkelt og godt liv slik jeg også gjorde.
Fine mennesker som ønsker et A4-liv mer enn noe annet i hele verden.

Så for å gi disse plagene et ansikt, for å opplyse dere som ikke forstår og for å fortelle dere som sliter hvordan jeg fikk et godt liv å leve; her er sannheten.

Jeg fikk akutt lymfatisk leukemi (blodkreft) da jeg bare var fire år gammel. Jeg ble behandlet med cellegift og i tillegg til å ta livet av kreftceller,  svekker behandlingen som kjent immunforsvaret også. I tillegg til kreften fikk jeg også en del annet å kjempe mot. Noe var livstruende og måtte behandles umiddelbart. Cellegift ble satt på pause og annen behandling ble iverksatt. En av tingene som oppstod var en abcess, en kul, i endetarmen. Da denne ble fjernet ved operasjon, ble både indre (ikke viljestyrt) og ytre (den viljestyrte, den vi selv kan kontrollere) lukkemuskel ødelagt. Indre ble fullstendig ødelagt, men den ytre hadde jeg 25% igjen av. Og det er ikke mye å skryte av kan jeg fortelle.

Så i en alder av fire og et halvt år, ble jeg inkontinent. Anal inkontinent, Jeg hadde rett og slett ikke kontroll over noe.
Jeg kunne knipe bitte litt. Og kanskje bittelitt til om jeg stod eller satt helt i ro og flettet benene hardt sammen.

Jeg overlevde kreften og skulle få gleden av å leve videre, men i stedet for ubekymret lek og barnslig hverdag, måtte jeg forholde meg til inkontinens, Imodium, bind, mat, salve, grønnsåpebad, bekymring og skam. Jeg hatet gym, svømming, fellesgarderober og klasseturer.
Bindene sa jeg var mamma sine, det var enklere på den måten.
Og når det hadde gått galt, frøken ringte mamma og mamma kom inn på toalettet på skolen for å ta meg med hjem, ja, da var jeg utrøstelig!

Jeg har kommet med så mange forklaringer og unnskyldninger opp igjennom at jeg burde fått en utmerkelse i kreativitet, skuespill og hemmelighold. For alt annet føltes bedre enn sannheten.
Sannheten skammet jeg meg over. Jeg kunne ingenting for at jeg som fireåring fikk en rumpe som ikke virka, men like fullt skammet jeg meg og ville helst at ingen skulle vite.

Jeg har hatt liten tid på meg for å komme til toalettet tidsnok. Noen ganger har tiden ikke strukket til og avstanden vært altfor stor. Da går det galt da.
Til og med når jeg ikke har spist siden dagen i forveien og trodd at jeg har gjort alt riktig, har det gått galt. Og det er så skamfullt! Jeg har grått så mye, skammet meg så mye, unnskyldt meg så mye, prøvd å skjule så mye.

Noen har blitt innlemmet i hemmeligheten, de jeg stolte på og som jeg tenkte ville forstå. Og kjærestene opp igjennom har fått servert en enkel versjon av hemmeligheten på forskjellige vis; i brevform med meg tilstede, i brevform uten meg tilstede eller fortalt av meg sittende gråtende i passasjersetet i bil slik at jeg slapp å se vedkommende i øynene. Bare sånn at de kanskje kunne forstå litt av kampen jeg kjempet hver eneste dag.

Mine aller, aller nærmeste har vært mine allierte, mine alibier, mine fluktplanleggere,mine rådgivere, de som har dekket over for meg, tilrettelagt osv.. Men ei heller de har forstått fullt ut hvordan livet egentlig har vært og hvor mye jeg har kjempet. Ikke fordi de ikke evnet eller av betingelsesløs kjærlighet ville gjort hva som helst for å hjelpe meg, men fordi jeg har vært flink til å skjule, flink til å smile, flink til å stå på. Jeg har vært sterk, veldig, veldig sterk. Kanskje for sterk.

Som dere vet, orket jeg ikke mer til slutt.
Jeg ble lei nok, trist nok, sint nok, sterk nok og moden nok på høsten 2011 og startet da den mentale prosessen med å gjøre pose på magen til noe fint.
En fin forandring som ville gjøre det verdt å fortsette med livet.

Jeg fortalte min fastlege at jeg var i en prosess og antagelig kom til å be om pose på magen. Han uttrykte veldig tydelig at det ikke var noe han tenkte spesielt godt om. “Du vil ikke ha pose på magen!” påstod han. Jeg spurte meg selv hvorfor han var så negativ til det her, en mann som selv hadde jobbet mye med gastro.
Kjente han mange som hadde stomi kanskje? Kjente han mange med samme utgangspunkt som meg som hadde fått stomi? Og kjente han mange som selv hadde bedt om stomi fordi de tenkte at det ville gjøre livet verdt å leve videre? Mitt inntrykk er at stomi av leger og kirurger ofte lanseres som siste utvei og med negativt fortegn. Den aller siste løsningen når ingenting annet har fungert godt nok. Og det blir så ofte sagt og skrevet at “å få stomi oppleves som tap av kontroll”.

Ja, mange ganger stemmer nok dette, men la meg sette denne setningen opp mot mine kamper og livet mitt slik det artet seg:
Jeg har vært inkontinent i 28 år. Jeg har ikke hatt kontroll på hverken luft eller avføring. Jeg har vært så mye redd og levd et liv fylt med frykt, flukt og begrensning. Jeg har daglig kjent på enorm panikk mens jeg har kjempet mot tiden og avstanden, kjent at hårene reiser seg på hele kroppen, svetten som renner nedover ryggen, pusten som møter så mye motstand i brystet og tårene jeg ikke har mulighet til å holde igjen. Jeg har lagt ned så mye energi og tid i så mange år på leting etter redningen og løsningen. Jeg har prøvd alt av hjelpemidler, samtale, riktig mat, fravær av mat, skolemedisin, alternativ medisin. Jeg har elektroder og pacemaker i ryggen for stimulering av bekkenmuskelatur. Men jeg var for ødelagt til at noe av dette fungerte.

Dersom jeg ikke selv hadde bedt om å få pose på magen, hadde jeg nå enten vært ufør eller kanskje jeg ikke hadde vært her i det hele tatt. Jeg hadde uansett gått til grunne inni leiligheten min, enten direkte eller indirekte.
For meg oppleves det å ha pose på magen som at jeg har fått en kontroll jeg aldri har hatt. Jeg kan endelig gjøre det jeg vil gjøre og være den jeg vil være.

I 2011 var jeg på mestringskurs på bekkensenteret på Ahus sammen med ti andre damer og en mann som var inkontinente de også. Noen etter fødsel, andre etter kreft eller skader. De var triste, deprimerte, ensomme og usosiale de som meg. Noen måtte bruke bleier. Mange orket ikke utsette seg for mer ydmykelse enn nødvendig og sov ikke sammen med sin kjære. Alle kjente vi på skammen. Det var så mye tårer og vonde følelser i det rommet i de dagene kurset varte. En av kursdeltakerne ringte meg etter å ha lest om meg i Romerikes Blad i fjor. Hun vurderte nå selv å få stomi og trengte noen å snakke med om så mye. Jeg har så lyst til å ringe hver eneste en av de andre også og fortelle om den fine prosessen min og hvor fint og enkelt livet mitt er nå.

Jeg skulle ønske det ble fokusert mer på pasientgruppen jeg har tilhørt. En pose på magen vil redde livet og livskvaliteten til et slikt menneske. Jeg vet at en pose på magen vil gi de tilbake en kontroll og en verdighet det er lenge siden de har hatt. Stomien har gitt meg verdighet, livskvalitet og stolthet.

For når man har en rumpe som ikke virker, er det den som kontrollerer livet og alt man gjør. Det blir altoppslukende og man blir enormt opptatt av å begrense skadene. Derfor lever man i forkant, man planlegger, man uteblir, man utstyrer seg, man leter etter toalett som det første man gjør når man kommer på nye steder. Med inkontinens er man utsatt for et konstant mentalt stress og man er engstelig og stadig på flukt. Og man skammer seg og kjenner på ydmykelser. Selv når man kun er i sitt eget selskap.
Stomien har fritatt meg fra alt dette og erstattet det med kontroll og indre ro!

Jeg skulle ønske helsepersonell snakket om stomi med flere positive fortegn.
For det kan anbefales, stomi kan anbefales! Og jeg vil så gjerne kjempe for dette!
Stomi gir kontroll til de som ikke har det fra før.
Og den kontrollen er livreddende.

Jeg hadde en rumpe som ikke virka, men jeg ommøblerte og nå er jeg glad i den igjen!

Jeg trodde jeg fikk livet i gave da jeg overlevde kreftsykdommen, men det var først i februar i fjor at det ble et liv verdt å leve!
Nå har livet mitt også livskvalitet.
Og livskvalitet er livreddende.

Under klærne har jeg en skatt.
En skatt som reddet livet mitt og gav det verdighet.
Verdigheten er også livreddende.

Kontroll, livskvalitet, verdighet og stolthet!

Jeg har en lykkepose på magen og jeg vil vise det til hele verden!

Så jeg rister på rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i snart to år nå!

 

Store klemmer <3

Slutt og fortell meg hvem jeg er!

Hei alle dere fine folka 🙂

Har noen noen gang påstått om deg at  “Du er..” etterfulgt av en eller annen karakteristikk denne personen måtte ha som sin subjektive mening om eller oppfatning av deg?

“Du er” er en sterk formulering og kan både provosere og såre dersom den brukes feil. “Du er” har stor makt og føles bastant, endelig og definerende.

Jeg blir både lei meg og sint når mennesker skal tillegge meg en personlighet eller væremåte av negativ art og påberoper seg retten til å mene at de kjenner meg godt nok til å starte dette med “Du er”.
I alle fall når dette kommer fra noen som ikke kjenner meg, historien min, kampene mine, seirene mine eller alle de mange, fine og stolte skrittene jeg har gått siden februar i fjor.

Jeg har tidligere skrevet at det å få pose på magen gav en slags forklaring. Det ble litt som å vise fingeren og rekke tunge til de som tvilte, undervurderte og bagateliserte meg, handlingene mine og intensjonene mine tidligere. Man velger ikke pose på magen for moro skyld, men fordi man ser at ser at man på denne måten kan leve videre, leve godt og leve stolt. Posen på magen ble mitt utropstegn!

Jeg avlyste ikke avtaler fordi jeg hadde ombestemt meg eller plutselig fant ut at jeg ikke hadde lyst.
Jeg var ikke hjemme fra jobb fordi jeg var lat eller hadde “litt vondt i magen”.
Jeg var ikke usikker og tok forholdsregler fordi jeg tvilte på at jeg egentlig kunne få det til.
Jeg var ikke utrygg fordi jeg hadde dårlig selvtillit.
Jeg lot ikke være å gripe mulighetene fordi jeg ikke ville ha dem.
Jeg takket ikke nei til date fordi jeg ikke hadde lyst på kjæreste.
Jeg ville ikke absolutt sove hjemme fordi min seng var bedre enn den du kunne tilby.

Jeg var og gjorde alt dette fordi alt bunnet i et fysisk handikap.
Et fysisk handikap som var tabubelagt og gav fatale og traumatiske opplevelser.

Jeg var livredd pga dette. Og når man er livredd blir man utrygg. Og når man er utrygg blir man usikker.
Og når man er usikker, utrygg og livredd, ja, da føles det godt da å kunne bli hjemme. Alene.
Men inni meg tvilte jeg aldri. Jeg visste jo at jeg kunne, turte, fikk til, ville, hadde det i meg osv.

Så bare si “Linn, du er så usikker du” eller “Linn, du er ikke så tøff du” for jeg vet at dette ikke stemmer.
Jeg er mye tøffere enn du tror og vet. Og jeg er mye tøffere enn du noen gang kommer til å være!

Så slutt og fortell meg hvem jeg er, det vet jeg, min nære familie og mine nærmeste venner mye bedre enn deg.

Jeg er mye mer enn jeg ser ut til å være:)
Det er DU også og la ingen få lov til å mene noe annet!

Ha en fin torsdagskveld!

Jeg heier på dere!

Peace & Love!

Stor klem <3 <3

 

 

 

Gi faen og gjør det! Gjør det, gjør det, GJENNOMFØR DET!

Hei, fine folka!

For noen uker siden fikk jeg meg en påminnelse da jeg leste blogginnlegget “Du dør bare en gang” på www.christineotterstad.com.
Jeg siterer:
“Du DØR bare èn gang – men du lever hele tiden! Hver dag – om og om igjen! Hver dag, når du våkner opp om morgenen, så lever du. På nytt og på nytt.”

Ja, jammen lever vi ikke hver dag, dere! Hver eneste dag lever vi faktisk!
Vi lever NÅ! I dag! Akkurat NU!!

Jeg kjenner meg så godt igjen i det hun skriver om å leve i fremtiden.
Jeg har gjort det jeg også. I nesten hele livet mitt har jeg gjort nettopp det.

“Bare jeg får kontroll på denne magen, så..”
“Bare forskningen kommer så langt at den kan hjelpe meg, så…”
“Bare jeg får den tryggheten jeg trenger, så…”
“Bare jeg orker å holde ut dette “livet”, så…”

Helt frem til februar 2012 ventet livet mitt på fremtiden.
Det var alt det gjorde; ventet..
Jeg fikk ikke vært den jeg ville være eller gjort det jeg ville gjøre.
Kanskje i fremtiden.
Kanskje.
Hvis jeg orket å holde ut da.
Det fikk fremtiden vise.

Som forfatteren av innlegget spør “Hva om nåtiden fikk hovedrollen i livet ditt?”

“JA!” tenkte jeg da jeg leste det “nåtiden må spille hovedrollen i livet mitt!”

Men så begynte jeg å tenke.
Var det ikke nettopp den ansettelsen jeg gjorde i fjor da jeg selv valgte å få pose på magen?
Var det ikke nåtiden som var på audition da jeg så den triste summen av regnestykket, skjønte hva som var i ferd med å skje, bestemte meg for hvilket valg som måtte tas og innså at jeg selv kunne gi meg selv livet i gave?

Jeg ansatte nåtiden i hovedrollen!
Jeg gjorde fremtid til nåtid, til Linntid, og startet å leve!
Ja, det var akkurat det jeg gjorde!

Men det var godt med en påminnelse, Christine Otterstad, det bør bli enda mer nåtid!
Det skal bli det!

Jeg jager fremdeles spøkelser, men jeg tar også flere sjanser og griper dagen i mye større grad enn tidligere!
Jeg gir faen og bare gjør det! Jeg har det privilegiet nå.

Da min kjære, gode bestemor ble begravet, leste presten en setning som har brent seg fast hos meg.
Hun sa “Lær meg å telle mine dager, så jeg kan få visdom i hjertet”

Jeg skal leve i nåtiden så godt jeg kan og jeg håper hjertet mitt vil romme mer og mer visdom!

 

Fortsatt god sommer, kjære dere!

Stor klem
<3

PS: Husk å gi faen’a 🙂

 

 

Mathallen – nytelse og glede, ikke fravær eller frykt

Hei, fine folka!

Jeg har jo bestemt meg nå for å “practice what I preach” og da min gode venninne Tone ringte meg og spurte om jeg ville være være med på en opplevelse i Mathallen, ja, da var jeg ikke snauere enn at jeg svarte et spontant, entusiastisk og rungende “ja!”

Og mathall ble det.
Sultne som bare det, ville vi spise med en gang og heller ikke da var jeg snauere enn at jeg valgte noe så skummelt og anderledes som blåskjell!
Jeg kosa meg, spiste blåskjell, drakk hvitvin, nøt, var sosial og slappet av!

                                              

Og kvelden var ikke slutt der må du tro. Neida, den hadde bare så vidt begynt. Nå bare det videre til irsk pub. Tenk det; pub etter mat! Og ingen nervøsitet eller frykt, bare god og leken sommerlig glede! Går det ann? Jeg gir meg ende over!
Nye mennesker kom til og ja, nye bekjentskaper ble det!

Og planen var at Linn skulle ta siste toget hjem, men Linn var vill, gal, glad og ville heller sove over hos Tone. For da kunne hun ha det moro i mange timer til.
Og overnatting ble det!

Det høres kanskje ut som jeg er 20 år igjen, og ja,  jeg gjør ting nå som jeg burde gjort da jeg var 20 også, men innimellom må man bli 33 før man har muligheten til å kjenne på livet og glede seg over det fullt ut!

Og liv ble det!

Natti natt, mine venner! Jeg heier på dere 🙂

klemmer <3

PS: Jeg gir faen! Gjør du? Minner du meg på det, skal jeg minne deg på det samme!

 

 

 

Å skynde seg langsomt er ikke fort gjort, men det er fort nok (..og litt utgjort!)!

Hei godtfolk!

Jeg har hele tiden tenkt og sagt at jeg ikke skal skrive blogg bare for å skrive blogg, disse innleggene må ha litt nyttig innhold synes jeg.
Og siden denne hjernen ikke flommer over av kloke ord hele tiden, tro det den som vil, kan det gå litt tid mellom hver gang det kommer noe nytt fra denne kanten. Men nå føler jeg at jeg har litt på hjertet igjen:)

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har kommet langt dette siste året, men at jeg likevel har kjent på skuffelsen over ikke å ha kommet så langt som jeg hadde håpet på. Og ei flott dame sa så til meg at det er noe som heter “å skynde seg langsomt”. Det er kloke ord som jeg jeg har lagt meg på minnet og prøvd å godta og leve etter.

Hele livet mitt har jeg tenkt at “bare jeg får orden på ditt og datt, så skal jeg begynne å leve!” Tiden gikk, måneder ble til år og livet mitt trøblet seg avgårde uten at jeg fant noen løsning Så endelig en dag, etter alt for lang tid, bestemte jeg meg for hva som måtte til. Operasjonen ble gjennomført og plutselig var jeg klar og ivrig etter å starte med å leve og utforske livet mitt! Jeg var klar til å jobbe igjen, gå ut på byen, gå ut å spise, danse, treffe drømmemannen, trene, gå på fjelltur, lære nye ting, være uredd, være leken og fri osv osv.

Men så kjente jeg at jeg var sliten, så forferdelig, forferdelig sliten! Kroppen hadde ikke krefter til alt jeg hadde lyst til. Alle årene med alle de harde kampene hadde satt sine spor og jeg måtte godta å skynde meg langsomt. Jeg kunne ikke oppnå flere mål samtidig, noen måtte vente. Og de ventet tålmodig. Linn måtte lades opp igjen.

Tålmodigheten gav avkastning og kreftene vender sakte, men sikkert tilbake. Jeg har lært meg å lytte til signalene fra kropp og sinn og jeg vet nå hva de forteller meg, men jeg kjenner også at det fremdeles er viktig for meg å prioritere. Hva er viktig og når er det viktig? Hvem og hva gir påfyll?

Det tok lang tid å finne løsning, være i prosess før og etter operasjon, finne igjen krefter osv og vips rips så hadde “alle” fått seg kjærester og barn gitt. Hehe, de man tenkte man skulle finne på haugevis av moro, tull og fanteri med, nei, de har rett og slett ikke tid og mulighet lenger de. I alle fall ikke like mye tid og mulighet som meg selv 🙂 Thihi, nå tror du kanskje denne teksten har en dårlig skjult undertone og at alt egentlig bare er bittert og tårevått, men sånn er det heldigvis ikke altså! Jeg unner av hele mitt store hjerte alle mine venner alle fine kjærester de møter og alle de flotte barna de lager og jeg er så heldig å være tante Linn og i tillegg “tante” Linn til så mange.

Allikevel, jeg skal ikke legge skjul på at dette tvinger meg til tenke litt nytt, men å gå utenfor boksen å tenke der har vel aldri vært feil det, har det vel? Jeg får i både pose og sekk jeg nå; jeg har gode og fine venner allerede og nå skal jeg ut å finne noen nye fine noen i tillegg 🙂

Nå skal jeg “practice what I preach” og nyte livet slik jeg mang en gang har skrevet om at jeg skal!!

Jeg fortsetter å tenke løsninger. Jeg vil fortsette å se muligheter og ikke begrensninger. Jeg skal ta de mulighetene som byr seg og åpne mange nye dører Det er flere ting jeg gleder meg til utover sommeren og jeg skal jobbe for å kunne skrive inn enda mer i kalenderen!

 

Å skynde seg langsomt er ikke fort unnagjort, men det spiller ingen rolle! Det viktigste er å komme frem til slutt 🙂

Jeg heier på dere!

Stor klem 🙂

 

 

 

 Og min deilige feel-good-sang må være med:

musicnodes
Alicia Keys featuring Nicki Minaj: Girl On Fire

.. og nettopp derfor er det nyttig å ha pose på magen! *fnis fnis*

 

Tjena!

 

Dette er et aldri så lite blogginnlegg om hvordan stomiutstyr løser hverdagslivets tøffe utfordringer kjapt og enkelt 🙂

 

Når du kommer ut fra jobben og oppdager at den hysterisk morsomme kollegaen din har pyntet bilen din slik for eksempel (hevn for å ha sagt “tenk fort!” og kastet en løs snøball i hendene hans på kontoret kanskje?):

Fine, hvite klistrelapper med godt lim på alle bilens ruter.  Herlig!
De klamrer seg desperat til underlaget og nekter å la seg fjerne uten å gå i oppløsning..

Ja, da er det flott å ha kleberfjernerspray i veska si kan jeg fortelle!
Og en liten sveip over med kleberfjernerserviett til slutt..
og vips, rips. borte vekk! (rutene må vaskes da, men det vet jeg om noen som skal få lov til i morgen!)

Den fantastiske sprayen gjør magi også når små jenter synes det er vondt å dra av plasteret på armen eller når du ute på veggen finner maskeringstape fra fjoråret som har valgt å integrere seg med underlaget.

Og skulle man få gnagsår eller trenge plaster, ja, da har jeg jammen en løsning på det blant utstyret mitt også (Brava elastisk tape for kjennere)!

 

Ingen skal fortelle meg at det ikke lønner seg å ha pose på magen!

 

Min indre gudinne skal ta seg en torsdagsøl, gni seg i henda, luske rundt, fnise og planlegge morgendagens faenskap og fanteri!

 

God torsdagskveld!

klem <3

 

 

 

 

Mestrer, men er langt i fra noen verdensmester

Hei, alle flotte mennesker!

1.februar 2012 fikk jeg pose på magen og jeg har skrevet mye om hvordan jeg har mestret tiden etter det.
Men jeg har også skrevet om gamle spøkelser og hvordan de bidrar til at mestringen innimellom har vært frynsete og liten.

Så jeg håper jeg ikke blir misforstått, jeg er langt i fra noen verdensmester.

Jeg er stolt av den jeg er nå, med en lykkepose på magen.
Stolt fordi jeg tok styringen over eget liv.
Stolt fordi jeg selv satte i gang en prosess.
Stolt fordi jeg selv tok et valg som reddet livet mitt.

Jeg er stolt fordi jeg bestemte meg for at 28 år med frykt, flukt, begrensninger og tristhet holdt.
Nok var nok! Jeg snudde selv det tunge og vanskelig til solskinn og glede!
Jeg kunne snu livet, det fantes muligheter for meg. Jeg hadde ikke en sykdom, men en skade. Jeg kunne løse alt ved å ommøblere litt.
Jeg kunne selv bestemme og jeg kunne bruke all den tid jeg ville på å gjøre det.

Det eneste som hastet, var å få et liv det var verdt å leve. Det hastet med å starte på livet!
Jeg ivret etter å få være den jenta jeg visste jeg kunne være.

Jeg har nå et liv med en kontroll, en livskvalitet og en verdighet jeg ikke hadde før 1.februar 2012.

Dette er jeg stolt av og dette gir meg mestring. Sammenlignet med tidligere er jeg verdensmestrer, men det er kun i mitt eget liv og kun i min egen verden.

Jeg har pose på magen fordi jeg selv bad om det.
Jeg har full forståelse for at de som ikke selv kunne ta dette valget kan ha andre oppfatninger, følelser og tanker enn det jeg har.
Fordi jeg selv kjente på noe helt annet sist gang en slik pose var på magen enn det jeg gjør nå, forstår jeg det veldig godt.

Det jeg ønsker med bloggen og åpenheten, er å spre positiv bevissthet rundt det å ha stomi.
I mange sammenhenger kan og bør det anbefales.
Det kunne det for meg og det kan det for mange andre også.
I mange sammenhenger betyr en pose på magen starten på et bedre liv.
Ofte får man pose på magen for at livet skal reddes.
Ofte er en pose på magen den eneste løsningen.
I mange sammenhenger er en pose på magen den beste løsningen!

Uansett eget valg eller ikke, pose eller ikke, vær stolt av deg selv og ta grep om eget liv dersom det er mulig.

Jeg heier på dere!

Stor klem <3

 

 

 

Artikkel i Kamille

Hei og hopp!

15.februar 2013 fikk man i både pose og sekk i Kamille! Storveis! Stor stas! Stolt ja 🙂

Håper dette er med på å skape positiv bevissthet!

 

 

klem <3

Glemmer innimellom at jeg skal gi faen!

Hei, alle fine, flotte folka 🙂

En god stund glemte jeg å gi faen og jeg tenker jeg kan skylde bittelitt på forkjølelse, sansefunksjoner satt ut av spill, bomull i hodet og hjerneceller i “gå-sakte-aksjon”.

MEN, så en dag, en tidlig morgen, fikk jeg en sms av et flott menneske.
Der stod det “Linn, gi FAEN!!!!!” Så da gjorde jeg det!

Og så fikk jeg jeg en appelsin av denne personen som fortalte meg det samme.
Og da gjorde jeg det enda mer!

Tom Hanks har sin Wilson i Cast Away, jeg har han her :

 

Mange har lest “Gi Faen”-innlegget mitt og flere har kommet til meg og spurt “Linn, har du gitt faen i dag?!” eller fortalt meg at de også har begynt å gjøre det.
Hehe, det er moro og det er bare fint med påminnelser!

Det er sunt å legge snill-pike-syndromet på hylla og gi litt faen innimellom. Jeg skal gjøre det enda mer fra nå av!

 

Gir faen og heier på dere!

Klem <3

 

 

Holde mitt aller første foredrag. Check!!

Hei, fine folka!

For to uker siden holdt jeg mitt aller første foredrag og det var altså så utrolig stor stas!

Jeg var så heldig å bli invitert til et fagseminar for stomisykepleiere for å snakke om bloggen min.
50 flotte sykepleiere, mamma og min gode venninne Tone lyttet til det jeg hadde å si og hadde masse kommentarer og spørsmål til meg, historien min og erfaringene mine da jeg var ferdig.

Det var et takknemlig og fint  publikum å holde sitt første foredrag for! Som Linn Versjon 1.0 hadde jeg aldri i verden sett for meg at jeg noensinne hverken kunne like eller tørre å  snakke til så mange mennesker, men Linn Versjon 2.0 overrasket og elsket det! Jeg håper de satt igjen med en god opplevelse og at det blir flere slike oppdrag fremover. Jeg har en prosess, et budskap og et tema jeg brenner for nå! 

 I anledning både stomidag hos bandagist og foredraget mitt, fikk jeg laget dette glade visittkortet med solsikka mi på (vel, rett skal være rett, det var tante May sin hage og tante May sin solsikke, men jeg foreviget den med kameraet mitt :)):

 

 

Ha en fin dag!

Jeg heier på dere!

Torsdagsklem <3