Gi faen og gjør det! Gjør det, gjør det, GJENNOMFØR DET!

Hei, fine folka!

For noen uker siden fikk jeg meg en påminnelse da jeg leste blogginnlegget “Du dør bare en gang” på www.christineotterstad.com.
Jeg siterer:
“Du DØR bare èn gang – men du lever hele tiden! Hver dag – om og om igjen! Hver dag, når du våkner opp om morgenen, så lever du. På nytt og på nytt.”

Ja, jammen lever vi ikke hver dag, dere! Hver eneste dag lever vi faktisk!
Vi lever NÅ! I dag! Akkurat NU!!

Jeg kjenner meg så godt igjen i det hun skriver om å leve i fremtiden.
Jeg har gjort det jeg også. I nesten hele livet mitt har jeg gjort nettopp det.

“Bare jeg får kontroll på denne magen, så..”
“Bare forskningen kommer så langt at den kan hjelpe meg, så…”
“Bare jeg får den tryggheten jeg trenger, så…”
“Bare jeg orker å holde ut dette “livet”, så…”

Helt frem til februar 2012 ventet livet mitt på fremtiden.
Det var alt det gjorde; ventet..
Jeg fikk ikke vært den jeg ville være eller gjort det jeg ville gjøre.
Kanskje i fremtiden.
Kanskje.
Hvis jeg orket å holde ut da.
Det fikk fremtiden vise.

Som forfatteren av innlegget spør “Hva om nåtiden fikk hovedrollen i livet ditt?”

“JA!” tenkte jeg da jeg leste det “nåtiden må spille hovedrollen i livet mitt!”

Men så begynte jeg å tenke.
Var det ikke nettopp den ansettelsen jeg gjorde i fjor da jeg selv valgte å få pose på magen?
Var det ikke nåtiden som var på audition da jeg så den triste summen av regnestykket, skjønte hva som var i ferd med å skje, bestemte meg for hvilket valg som måtte tas og innså at jeg selv kunne gi meg selv livet i gave?

Jeg ansatte nåtiden i hovedrollen!
Jeg gjorde fremtid til nåtid, til Linntid, og startet å leve!
Ja, det var akkurat det jeg gjorde!

Men det var godt med en påminnelse, Christine Otterstad, det bør bli enda mer nåtid!
Det skal bli det!

Jeg jager fremdeles spøkelser, men jeg tar også flere sjanser og griper dagen i mye større grad enn tidligere!
Jeg gir faen og bare gjør det! Jeg har det privilegiet nå.

Da min kjære, gode bestemor ble begravet, leste presten en setning som har brent seg fast hos meg.
Hun sa “Lær meg å telle mine dager, så jeg kan få visdom i hjertet”

Jeg skal leve i nåtiden så godt jeg kan og jeg håper hjertet mitt vil romme mer og mer visdom!

 

Fortsatt god sommer, kjære dere!

Stor klem
<3

PS: Husk å gi faen’a 🙂

 

 

Mathallen – nytelse og glede, ikke fravær eller frykt

Hei, fine folka!

Jeg har jo bestemt meg nå for å “practice what I preach” og da min gode venninne Tone ringte meg og spurte om jeg ville være være med på en opplevelse i Mathallen, ja, da var jeg ikke snauere enn at jeg svarte et spontant, entusiastisk og rungende “ja!”

Og mathall ble det.
Sultne som bare det, ville vi spise med en gang og heller ikke da var jeg snauere enn at jeg valgte noe så skummelt og anderledes som blåskjell!
Jeg kosa meg, spiste blåskjell, drakk hvitvin, nøt, var sosial og slappet av!

                                              

Og kvelden var ikke slutt der må du tro. Neida, den hadde bare så vidt begynt. Nå bare det videre til irsk pub. Tenk det; pub etter mat! Og ingen nervøsitet eller frykt, bare god og leken sommerlig glede! Går det ann? Jeg gir meg ende over!
Nye mennesker kom til og ja, nye bekjentskaper ble det!

Og planen var at Linn skulle ta siste toget hjem, men Linn var vill, gal, glad og ville heller sove over hos Tone. For da kunne hun ha det moro i mange timer til.
Og overnatting ble det!

Det høres kanskje ut som jeg er 20 år igjen, og ja,  jeg gjør ting nå som jeg burde gjort da jeg var 20 også, men innimellom må man bli 33 før man har muligheten til å kjenne på livet og glede seg over det fullt ut!

Og liv ble det!

Natti natt, mine venner! Jeg heier på dere 🙂

klemmer <3

PS: Jeg gir faen! Gjør du? Minner du meg på det, skal jeg minne deg på det samme!

 

 

 

Å skynde seg langsomt er ikke fort gjort, men det er fort nok (..og litt utgjort!)!

Hei godtfolk!

Jeg har hele tiden tenkt og sagt at jeg ikke skal skrive blogg bare for å skrive blogg, disse innleggene må ha litt nyttig innhold synes jeg.
Og siden denne hjernen ikke flommer over av kloke ord hele tiden, tro det den som vil, kan det gå litt tid mellom hver gang det kommer noe nytt fra denne kanten. Men nå føler jeg at jeg har litt på hjertet igjen:)

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har kommet langt dette siste året, men at jeg likevel har kjent på skuffelsen over ikke å ha kommet så langt som jeg hadde håpet på. Og ei flott dame sa så til meg at det er noe som heter “å skynde seg langsomt”. Det er kloke ord som jeg jeg har lagt meg på minnet og prøvd å godta og leve etter.

Hele livet mitt har jeg tenkt at “bare jeg får orden på ditt og datt, så skal jeg begynne å leve!” Tiden gikk, måneder ble til år og livet mitt trøblet seg avgårde uten at jeg fant noen løsning Så endelig en dag, etter alt for lang tid, bestemte jeg meg for hva som måtte til. Operasjonen ble gjennomført og plutselig var jeg klar og ivrig etter å starte med å leve og utforske livet mitt! Jeg var klar til å jobbe igjen, gå ut på byen, gå ut å spise, danse, treffe drømmemannen, trene, gå på fjelltur, lære nye ting, være uredd, være leken og fri osv osv.

Men så kjente jeg at jeg var sliten, så forferdelig, forferdelig sliten! Kroppen hadde ikke krefter til alt jeg hadde lyst til. Alle årene med alle de harde kampene hadde satt sine spor og jeg måtte godta å skynde meg langsomt. Jeg kunne ikke oppnå flere mål samtidig, noen måtte vente. Og de ventet tålmodig. Linn måtte lades opp igjen.

Tålmodigheten gav avkastning og kreftene vender sakte, men sikkert tilbake. Jeg har lært meg å lytte til signalene fra kropp og sinn og jeg vet nå hva de forteller meg, men jeg kjenner også at det fremdeles er viktig for meg å prioritere. Hva er viktig og når er det viktig? Hvem og hva gir påfyll?

Det tok lang tid å finne løsning, være i prosess før og etter operasjon, finne igjen krefter osv og vips rips så hadde “alle” fått seg kjærester og barn gitt. Hehe, de man tenkte man skulle finne på haugevis av moro, tull og fanteri med, nei, de har rett og slett ikke tid og mulighet lenger de. I alle fall ikke like mye tid og mulighet som meg selv 🙂 Thihi, nå tror du kanskje denne teksten har en dårlig skjult undertone og at alt egentlig bare er bittert og tårevått, men sånn er det heldigvis ikke altså! Jeg unner av hele mitt store hjerte alle mine venner alle fine kjærester de møter og alle de flotte barna de lager og jeg er så heldig å være tante Linn og i tillegg “tante” Linn til så mange.

Allikevel, jeg skal ikke legge skjul på at dette tvinger meg til tenke litt nytt, men å gå utenfor boksen å tenke der har vel aldri vært feil det, har det vel? Jeg får i både pose og sekk jeg nå; jeg har gode og fine venner allerede og nå skal jeg ut å finne noen nye fine noen i tillegg 🙂

Nå skal jeg “practice what I preach” og nyte livet slik jeg mang en gang har skrevet om at jeg skal!!

Jeg fortsetter å tenke løsninger. Jeg vil fortsette å se muligheter og ikke begrensninger. Jeg skal ta de mulighetene som byr seg og åpne mange nye dører Det er flere ting jeg gleder meg til utover sommeren og jeg skal jobbe for å kunne skrive inn enda mer i kalenderen!

 

Å skynde seg langsomt er ikke fort unnagjort, men det spiller ingen rolle! Det viktigste er å komme frem til slutt 🙂

Jeg heier på dere!

Stor klem 🙂

 

 

 

 Og min deilige feel-good-sang må være med:

musicnodes
Alicia Keys featuring Nicki Minaj: Girl On Fire

.. og nettopp derfor er det nyttig å ha pose på magen! *fnis fnis*

 

Tjena!

 

Dette er et aldri så lite blogginnlegg om hvordan stomiutstyr løser hverdagslivets tøffe utfordringer kjapt og enkelt 🙂

 

Når du kommer ut fra jobben og oppdager at den hysterisk morsomme kollegaen din har pyntet bilen din slik for eksempel (hevn for å ha sagt “tenk fort!” og kastet en løs snøball i hendene hans på kontoret kanskje?):

Fine, hvite klistrelapper med godt lim på alle bilens ruter.  Herlig!
De klamrer seg desperat til underlaget og nekter å la seg fjerne uten å gå i oppløsning..

Ja, da er det flott å ha kleberfjernerspray i veska si kan jeg fortelle!
Og en liten sveip over med kleberfjernerserviett til slutt..
og vips, rips. borte vekk! (rutene må vaskes da, men det vet jeg om noen som skal få lov til i morgen!)

Den fantastiske sprayen gjør magi også når små jenter synes det er vondt å dra av plasteret på armen eller når du ute på veggen finner maskeringstape fra fjoråret som har valgt å integrere seg med underlaget.

Og skulle man få gnagsår eller trenge plaster, ja, da har jeg jammen en løsning på det blant utstyret mitt også (Brava elastisk tape for kjennere)!

 

Ingen skal fortelle meg at det ikke lønner seg å ha pose på magen!

 

Min indre gudinne skal ta seg en torsdagsøl, gni seg i henda, luske rundt, fnise og planlegge morgendagens faenskap og fanteri!

 

God torsdagskveld!

klem <3

 

 

 

 

Mestrer, men er langt i fra noen verdensmester

Hei, alle flotte mennesker!

1.februar 2012 fikk jeg pose på magen og jeg har skrevet mye om hvordan jeg har mestret tiden etter det.
Men jeg har også skrevet om gamle spøkelser og hvordan de bidrar til at mestringen innimellom har vært frynsete og liten.

Så jeg håper jeg ikke blir misforstått, jeg er langt i fra noen verdensmester.

Jeg er stolt av den jeg er nå, med en lykkepose på magen.
Stolt fordi jeg tok styringen over eget liv.
Stolt fordi jeg selv satte i gang en prosess.
Stolt fordi jeg selv tok et valg som reddet livet mitt.

Jeg er stolt fordi jeg bestemte meg for at 28 år med frykt, flukt, begrensninger og tristhet holdt.
Nok var nok! Jeg snudde selv det tunge og vanskelig til solskinn og glede!
Jeg kunne snu livet, det fantes muligheter for meg. Jeg hadde ikke en sykdom, men en skade. Jeg kunne løse alt ved å ommøblere litt.
Jeg kunne selv bestemme og jeg kunne bruke all den tid jeg ville på å gjøre det.

Det eneste som hastet, var å få et liv det var verdt å leve. Det hastet med å starte på livet!
Jeg ivret etter å få være den jenta jeg visste jeg kunne være.

Jeg har nå et liv med en kontroll, en livskvalitet og en verdighet jeg ikke hadde før 1.februar 2012.

Dette er jeg stolt av og dette gir meg mestring. Sammenlignet med tidligere er jeg verdensmestrer, men det er kun i mitt eget liv og kun i min egen verden.

Jeg har pose på magen fordi jeg selv bad om det.
Jeg har full forståelse for at de som ikke selv kunne ta dette valget kan ha andre oppfatninger, følelser og tanker enn det jeg har.
Fordi jeg selv kjente på noe helt annet sist gang en slik pose var på magen enn det jeg gjør nå, forstår jeg det veldig godt.

Det jeg ønsker med bloggen og åpenheten, er å spre positiv bevissthet rundt det å ha stomi.
I mange sammenhenger kan og bør det anbefales.
Det kunne det for meg og det kan det for mange andre også.
I mange sammenhenger betyr en pose på magen starten på et bedre liv.
Ofte får man pose på magen for at livet skal reddes.
Ofte er en pose på magen den eneste løsningen.
I mange sammenhenger er en pose på magen den beste løsningen!

Uansett eget valg eller ikke, pose eller ikke, vær stolt av deg selv og ta grep om eget liv dersom det er mulig.

Jeg heier på dere!

Stor klem <3

 

 

 

Glemmer innimellom at jeg skal gi faen!

Hei, alle fine, flotte folka 🙂

En god stund glemte jeg å gi faen og jeg tenker jeg kan skylde bittelitt på forkjølelse, sansefunksjoner satt ut av spill, bomull i hodet og hjerneceller i “gå-sakte-aksjon”.

MEN, så en dag, en tidlig morgen, fikk jeg en sms av et flott menneske.
Der stod det “Linn, gi FAEN!!!!!” Så da gjorde jeg det!

Og så fikk jeg jeg en appelsin av denne personen som fortalte meg det samme.
Og da gjorde jeg det enda mer!

Tom Hanks har sin Wilson i Cast Away, jeg har han her :

 

Mange har lest “Gi Faen”-innlegget mitt og flere har kommet til meg og spurt “Linn, har du gitt faen i dag?!” eller fortalt meg at de også har begynt å gjøre det.
Hehe, det er moro og det er bare fint med påminnelser!

Det er sunt å legge snill-pike-syndromet på hylla og gi litt faen innimellom. Jeg skal gjøre det enda mer fra nå av!

 

Gir faen og heier på dere!

Klem <3

 

 

Holde mitt aller første foredrag. Check!!

Hei, fine folka!

For to uker siden holdt jeg mitt aller første foredrag og det var altså så utrolig stor stas!

Jeg var så heldig å bli invitert til et fagseminar for stomisykepleiere for å snakke om bloggen min.
50 flotte sykepleiere, mamma og min gode venninne Tone lyttet til det jeg hadde å si og hadde masse kommentarer og spørsmål til meg, historien min og erfaringene mine da jeg var ferdig.

Det var et takknemlig og fint  publikum å holde sitt første foredrag for! Som Linn Versjon 1.0 hadde jeg aldri i verden sett for meg at jeg noensinne hverken kunne like eller tørre å  snakke til så mange mennesker, men Linn Versjon 2.0 overrasket og elsket det! Jeg håper de satt igjen med en god opplevelse og at det blir flere slike oppdrag fremover. Jeg har en prosess, et budskap og et tema jeg brenner for nå! 

 I anledning både stomidag hos bandagist og foredraget mitt, fikk jeg laget dette glade visittkortet med solsikka mi på (vel, rett skal være rett, det var tante May sin hage og tante May sin solsikke, men jeg foreviget den med kameraet mitt :)):

 

 

Ha en fin dag!

Jeg heier på dere!

Torsdagsklem <3

Gi faen!

Hei og hopp, flotte folk!

I går ettermiddag da jeg stod hjemme og gjorde meg klar til å dra på trening (Piloxing av alle ting!), kom de gamle redslene, fryktene og strategiene snikende innpå igjen. “Hva om..?” “Tenk om…?” “Hvordan skal jeg komme meg unna?” “Hvordan kan jeg be Therese redde meg under treningstimen?”

Men i hule heite, når skal dette gamle instinket gi slipp på det som en gang var og forstå at det er nye tider nå? Nye tider, gode tider, glade tider!

Tydeligvis skal det ta sin tid å omstille seg og et klokt hode sa til meg at det er noe som heter å skynde seg langsomt. Så det er det jeg nå holder på med, jeg skynder meg med babysteps, lave skuldre og pust som går godt ned i magen. Man blir ikke så trent av det, men man blir nok veldig avslappa og harmonisk!

Men, poenget er at samtidig som jeg skynder meg i dette, dersom man ser bort i fra utålmodigheten, behagelige tempoet, skal jeg gi mer faen! For ei jente som er opplært hjemmefra til ikke å banne, er ikke dette pent å si, men jeg tenker at opphavet tilgir meg når de ser at det brukes til en god sak. Målet helliger middelet!

Hver morgen fremover skal  jeg skule litt lurt på meg selv i speilet og si “Gi litt faen’a, Linn!” Jeg skal gjenta det inni meg mange ganger i løpet av dagen. Jeg skal gi faen i å bry meg om alt, jeg skal gi faen i å tenke situasjoner igjennom i forkant, jeg skal gi faen og ta meg selv mindre høytidelig, jeg skal gi faen og lære meg å trekke mer på skuldrene, jeg skal gi faen og le høyere, og snart, når jeg er klar for det, skal jeg gi faen i å drasse rundt på denne tunge, utdaterte bagasjen fra fortiden.

Min indre gudinne lusker fnisende, rakrygget og nonchalant rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri.

Dere, gi f’a 🙂 Jeg heier på dere!

Klem 🙂

 

 

 

 

Linnpinnsolskinn versjon 2.0 feirer ett år!

 

Hei alle sammen!

 

I morgen er det faktisk et år siden operasjonen! Hurra for meg!

Ett helt år har jeg hatt pose på magen og det året har gått så fort. Vips rips, så var det unnagjort!

Dette året har gitt meg så mye glede, så mange overraskelser og så mange gode opplevelser. Ting har skjedd dette året som jeg ville gått glipp av dersom jeg ikke hadde bestemt meg for operasjon og valgt å investere i livet mitt. Jeg er så uendelig glad for valget jeg tok!

 

Jeg hadde mange planer for året som nå ligger bak meg. En del har blitt gjennomført, men det er mye jeg ikke har rukket eller hatt ork til også. Det har kostet litt å gjennomføre operasjoner og store forandringer, jeg har i perioder vært veldig sliten, men det kommer seg! I morgen starter år 2 og da skal jeg sørge for å sette i gang med resten av planene og oppgraderer til versjon 3.0 veldig snart.

 

Jeg har oppnådd så mye dette året, men trodde, for å være ærlig, at jeg skulle ha kommet enda lenger enn jeg har gjort. Målene var nok veldig ambisiøse og de tok nok for seg meg isolert sett. Jeg glemte visst alt annet som skjer rundt omkring med og i livet. Men på den annen side hadde jeg kanskje ikke kommet så langt som jeg har gjort dersom jeg ikke hadde laget slike store, flotte mål å strekke meg etter heller.

 

Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et “babystep” når jeg helst ville tatt et “giant leap”. Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter.

 

Noen burde jammen servert meg frokost på senga siden jeg har tilnærmet bursdag i morgen, men jeg får nok ta ansvaret selv siden jeg har glemt å minne mine kjære og nære på at dagen i morgen er en stor dag og at den er min (strengt talt kom jeg på det selv bare for to timer siden!)  🙂

 

Jeg heier på dere!

 

Stor klem

<3

 

Jeg er heldig som har så fin venninne! Fikk denne nydelige blomstebuketten av verdens beste Therese 1.februar <3