Linn – i pose og sekk – om å fokusere på det man kan gjøre noe med og ikke bry seg med alt det andre!

Hei og hopp, flotte folk!

I går ettermiddag da jeg stod hjemme og gjorde meg klar til å dra på trening (Piloxing av alle ting!), kom de gamle redslene, fryktene og strategiene snikende innpå igjen. “Hva om..?” “Tenk om…?” “Hvordan skal jeg komme meg unna?” “Hvordan kan jeg be Therese redde meg under treningstimen?”

Men i hule heite, når skal dette gamle instinket gi slipp på det som en gang var og forstå at det er nye tider nå? Nye tider, gode tider, glade tider!

Tydeligvis skal det ta sin tid å omstille seg og et klokt hode sa til meg at det er noe som heter å skynde seg langsomt. Så det er det jeg nå holder på med, jeg skynder meg med babysteps, lave skuldre og pust som går godt ned i magen. Man blir ikke så trent av det, men man blir nok veldig avslappa og harmonisk!

Men, poenget er at samtidig som jeg skynder meg i dette, dersom man ser bort i fra utålmodigheten, behagelige tempoet, skal jeg gi mer faen! For ei jente som er opplært hjemmefra til ikke å banne, er ikke dette pent å si, men jeg tenker at opphavet tilgir meg når de ser at det brukes til en god sak. Målet helliger middelet!

Hver morgen fremover skal  jeg skule litt lurt på meg selv i speilet og si “Gi litt faen’a, Linn!” Jeg skal gjenta det inni meg mange ganger i løpet av dagen. Jeg skal gi faen i å bry meg om alt, jeg skal gi faen i å tenke situasjoner igjennom i forkant, jeg skal gi faen og ta meg selv mindre høytidelig, jeg skal gi faen og lære meg å trekke mer på skuldrene, jeg skal gi faen og le høyere, og snart, når jeg er klar for det, skal jeg gi faen i å drasse rundt på denne tunge, utdaterte bagasjen fra fortiden.

Min indre gudinne lusker fnisende, rakrygget og nonchalant rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri.

Dere, gi f’a 🙂 Jeg heier på dere!

Klem 🙂

Hei alle sammen!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I morgen er det faktisk et år siden operasjonen! Hurra for meg!

Ett helt år har jeg hatt pose på magen og det året har gått så fort. Vips rips, så var det unnagjort!

Dette året har gitt meg så mye glede, så mange overraskelser og så mange gode opplevelser. Ting har skjedd dette året som jeg ville gått glipp av dersom jeg ikke hadde bestemt meg for operasjon og valgt å investere i livet mitt. Jeg er så uendelig glad for valget jeg tok!

Jeg hadde mange planer for året som nå ligger bak meg. En del har blitt gjennomført, men det er mye jeg ikke har rukket eller hatt ork til også. Det har kostet litt å gjennomføre operasjoner og store forandringer, jeg har i perioder vært veldig sliten, men det kommer seg! I morgen starter år 2 og da skal jeg sørge for å sette i gang med resten av planene og oppgraderer til versjon 3.0 veldig snart.

Jeg har oppnådd så mye dette året, men trodde, for å være ærlig, at jeg skulle ha kommet enda lenger enn jeg har gjort. Målene var nok veldig ambisiøse og de tok nok for seg meg isolert sett. Jeg glemte visst alt annet som skjer rundt omkring med og i livet. Men på den annen side hadde jeg kanskje ikke kommet så langt som jeg har gjort dersom jeg ikke hadde laget slike store, flotte mål å strekke meg etter heller.

Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et “babystep” når jeg helst ville tatt et “giant leap”. Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter.

Noen burde jammen servert meg frokost på senga siden jeg har tilnærmet bursdag i morgen, men jeg får nok ta ansvaret selv siden jeg har glemt å minne mine kjære og nære på at dagen i morgen er en stor dag og at den er min (strengt talt kom jeg på det selv bare for to timer siden!)  🙂

Jeg heier på dere!

Stor klem

<3

Jeg er heldig som har så fin venninne! Fikk denne nydelige blomstebuketten av verdens beste Therese 1.februar <3

Hei alle!

2012 nærmer seg slutten og endelig kan jeg se tilbake på et år og kjenne at jeg er ordentlig stolt av det! Sånn helt inn i sjela, hjertet og beinmargen faktisk!
Og det takket være en liten pose på magen dere, hvem skulle trodd det!?!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I november/desember, år etter år, har den fantastiske søsteren min tålmodig satt seg ned sammen med en tankefull og trist Linn og skrevet ned strategier og forsetter for meg og det året som lå foran meg. “Linns 2008”, “Linns 2009”, “Linns 2010”.. “Dette skal bli Linn sitt år..”
Som de listeelskerne vi er, har det blitt mange flotte og ambisiøse punkter hvert år. Trening, jobb, mestring og kjærlighet har vært gjengangerne.

År etter år har jeg måttet se tilbake på det gjennomførte året og resignert og lei meg innsett at “det ble ikke mitt år nå heller”. Nederlag, år etter år.
Dette gav ingen mestring, ingen stolthet og ingen stor lyst til å ta fatt på nok et år.

Jeg ser jo nå at få av punktene på listene vi lagde lot seg gjennomføre med kroppen jeg hadde og situasjonen jeg da var i, men utfordringen var vel at jeg ikke innså eller ville innse hva alt bunnet i, stoppet i og ble begrenset av. Jeg så jo ikke da hva løsningen på alt var. Og jeg visste ikke da at den var så enkel! Litt flåsete å si “enkel” egentlig, for prosessen har vært langt i fra enkel, men da jeg var moden nok, sterk nok, lei nok og forberedt nok, ja, DA var det enkelt! Jeg måtte rett og slett treffe bunnen før jeg så hva som måtte gjøres dersom livet skulle fortsette. For jeg likte jo å leve, jeg forstod bare ikke hvordan før for ganske nøyaktig et år siden!

Løsningen viste seg å være en pose på magen, en utlagt tarm, en liten ommøblering!

2012 har vært planleggingen og gjennomføringens år. 2012 har vært starten på min nye tidsregning.

I 2013 skal gjennomføringen forsette. Planene skal legges og gjennomføres. Drømmene skal realiseres. Drømmemannen skal kapres. Og livet skal definitivt leves! Med sjela, hjertet og beinmargen faktisk!

I år skriver jeg min egen liste for 2013 og jeg gjør det med glede!  Jeg har klump i halsen, men nå er det en godklump.
Jeg er ikke trist på slutten av dette året, jeg ser mulighetene i året som ligger foran meg.  Og jeg møter 2013 med ydmykhet, jeg vet hva jeg har å sette pris på!

Takk for all støtte, tilbakemeldinger, klemmer, heiarop, samtaler, mailer, Facebook-meldinger og tillitserklæringer dere har gitt meg!
Godt nytt år, gutter og jenter! Jeg heier på dere!

Stor klem <3

Hva bruker du din til?
Bruk den klokt, den har stor makt både overfor deg selv og andre.
Bruk stemmen din til å fortelle deg selv at du er super og la andre få høre deg fortelle dem at de er det!

Jeg håper at min stemme i 2013 blir enda sterkere enn det den har vært i år.
Bloggen får stadig flere lesere og mer oppmerksomhet og det er fantastisk stor stas.
Jeg er veldig takknemlig!
På nyåret kommer det to nye artikler om meg; en i Kamille og en i NorilcoNytt, medlemsbladet til Norilco.
Jeg gleder meg veldig og håper de kan ha morsomme og gode ringvirkninger for året som kommer.

Jeg fant dette sitatet i dag “Når forandringens vinder blåser kan man enten bygge seg skjul eller man gå ut å bygge vindmøller.”
Jeg stikker ut jeg! Det blir mange vindmøller på Jessheim fremover nå 🙂 Hvor skal dere bygge vindmøller?

Om to dager, den 22.desember, er det nøyaktig ett år siden begeret var fullt for mitt vedkomne. Da skulle jeg på date, magen var vond, jeg grua meg mer enn jeg gleda meg og det var nesten så jeg gjennomførte vanlig prosedyre; avlysning. Irritert, sinna og frustrert ringte jeg da til Ahus og sa at jeg hadde bestemt meg for operasjon. Og så dro jeg på date! Jeg er fremdeles singel, så utfallet av den var ikke å hoppe i taket for som dere skjønner, men jeg dro da i alle fall 🙂

Jeg er fremdeles fantastisk og ubeskrivelig stolt av prosessen min og posen på magen, men jeg jobber stadig med å bli enda tryggere på min nye situasjon.
28 år med frykter og redsler har satt sine spor og endringen skjer ikke fullstendig på ti måneder har jeg måttet innse, men jeg jobber på og vet jeg er STOLT, LEKEN, GLAD og FRI nå!!

Jeg avslutter stadig innleggene mine med å heie og oppfordre til heiing og dette er intet unntak:

La nyttårsforsettet for 2013 bli å heie mer… høyere.. sterkere! Bruk stemmen din!

Jeg heier på dere og håper dere heier på dere selv og hverandre!

Stor klem

<3

Hei!

Mandag 5.november startet jeg opp i jobb igjen etter å ha vært halvannet år i prosessen min.

Jeg var veldig motivert og klar for jobb igjen, og selvfølgelig veldig, veldig spent! Sommerfuglene i magen formerte seg i dramatisk stor fart fra søndag kveld til mandag morgen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde på forhånd fokusert på arbeidsoppgavene og -miljøet, men jeg hadde tydeligvis ikke forberedet meg på hvilke utfordringer jeg kom til å møte utover det. For de slo meg litt ut må jeg innrømme.
Jeg har surfet på en god bølge en stund og på mandag ble mye ukjent og uvant igjen. Og det skremte meg.

Plutselig visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle integrere Linn med pose på magen i en jobbhverdag allikevel. Og jeg som har vært så god på så mye i så lang tid nå. Hvor tok mestringsfølelsen veien da?

Det slo meg plutselig at jeg syntes det var letter å fortelle historien og vise bilder i avisen, på bloggen og på Facebook enn å fortelle om posen ansikt til ansikt med de jeg skulle jobbe med hver dag. For jeg hadde på forhånd bestemt meg for at ærligheten, åpenheten og stoltheten skulle fortsette og at jeg på denne måten ville kunne slappe mest mulig av og gjøre en best mulig jobb. Men ordene satt liksom fast i halsen og snubla seg ut. Og så rare de var da de endelig kom ut. Ikke kom de ut i den rekkefølgen jeg hadde planlagt og ikke var de så sterke og trygge heller.

Og utfordringene var flere. Ikke forstod jeg hvor jeg skulle skifte om jeg trengte det, ei heller hvor jeg skulle ha utstyret jeg trengte. Og hva skulle jeg gjøre eller si om jeg måtte ut av et møte for å skifte f.eks? Fra å ha sett muligheter i mange måneder, så jeg plutselig mange problemer i stedenfor.

Noe av det jeg har lært i disse månedene denne prosessen har vart, er å ikke krisemaksimere eller få panikk, men heller ta et skritt tilbake, puste godt og tenke seg om på nytt. Så jeg prøvde det da. Jeg gikk hjem, tenkte for meg selv, diskuterte med familie og gode venner. Og nå, søndag kveld, tror jeg jeg har funnet ut hvordan jeg skal møte tiden som kommer.

At det er litt startvansker i en slik stor overgang er vel noe jeg burde kunne fortutsett. Og ikke er det rart heller tenker jeg. Jeg skal gjøre alt for første gang på nytt. Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u’en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!

Javisst er jeg sikker på det!

Ha en fin søndagskveld! Jeg heier på dere!

klem <3

PS: Hva vil DU legge i papirkurven?

Hei og hopp!

Deler noen av bildene som ble tatt under intervjuet med Romerikes Blad 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klemmer <3

Hei igjen, mine lesere!

Lenge hadde jeg gledet meg til denne helgen og endelig var den der; o’ store SPA-helg!! Det ble fredag 5.oktober og jeg skulle avsted på mitt andre Norilco-arrangement, Med min første deltakelse friskt i minnet, siden det kun var 14 dager siden den opplevelsen, var jeg spent på hva denne helgen ville by på av flotte mennesker, nye bekjentskaper, spennende samtaler og oppnåelse av egne målsettinger.

Jeg gledet meg sånn til å iføre meg mitt nyinnkjøpte badetøy og ta mine første svømmetak med pose på magen. Ikke at jeg bruker å være spesielt komfortabel i badetøy til vanlig, men denne gangen var det faktisk bare moro å ha det på. Posen satt, jeg kunne fremdeles svømme, jeg turte heller ikke nå å stå på henda under vann, jeg hadde god tid, barnslige svømmekonkurranser slo ann og alt var bare stas. Jeg kosa meg rett og slett! Så da svømmehuden var godt etablert, magen var mett nok av klor og øynene hadde fått en fin og udiskutabelt ukledelig rødfarge , krabbet jeg opp på kanten og var fornøyd med egen innsats. Godt gjennomført første svømmetur!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Om ikke lenge blir det besøk i offentlig basseng i nærheten av her jeg bor! Wiii 🙂
Svøm med den kroppen du har 🙂

Fortsett med å heie på hverandre!

Natti natt 🙂

klem 🙂

Hei!

Det var blitt fredag 21. september og det skulle bære avsted til mitt første Norilco-arrangement. Samlivskurs på Tjøme. Og før du lurer for mye på det; ja, jeg dro alene.
Og om du slår deg på lårene, ler og synes det var skrekkelig festlig, skal du få lov til det!
Kan man dra på samlivskurs alene? Ja, såvisst kan man det! Man skal da ikke være alene for alltid, skal man vel? Og da er det vel fint å suge til seg så mye kunnskap på forhånd som man kan klare.

Og denne helgen var fin på mange måter. Ikke bare lærte jeg om åpenhet, konstruktiv dialog og sårbarhet, men jeg lærte å kjenne mange andre flotte, unge mennesker med pose på magen eller reservoar. Fra før hadde jeg jo mailet med flere, men i “virkeligheten” kjente jeg ingen andre enn Elisabeth. Nå kjenner jeg mange og de er så fine alle sammen!

Det ligger så mye positivt i det å være del av en støttegruppe. Og da snakker jeg generelt, ikke bare om oss som er stomi- eller reservoaropererte og som er en del av Norilco. Det er støttende, alminneliggjørende, ufarliggjørende, opplysende og sosialiserende å tilhøre en slik gruppe. Det er godt ikke å være alene. Det er godt å være i et fora hvor man er ganske så lik de andre. Det gir stor verdi å kunne føle seg som del av noe.

Så etter denne helgen er jeg beriket med nye vennskap, ny kunnskap, nytt pågangsmot og fornyet tro på at jeg snart skal finne meg en flott mann og skape et godt samliv med ham!

Heia heia støttegrupper, nye vennskap og jakten på kjærligheten!

Klem 🙂

Hei 🙂

I dag har bloggen min eksistrert i syv måneder!

På disse månedene har mange delt sine historier med meg privat. Jeg har ofte tenkt at disse historiene burde være tilgjengelig for andre også da jeg vet at de vil være med på å utgjøre en forskjell.
Min erfaring, som jeg har sagt tidligere, er at åpenhet avler åpenhet. Og når noen har fortalt en historie man kjenner seg igjen i, føles det kanskje ikke så ensomt eller skummelt lenger og man henter motivasjon og inspirasjon til å jobbe videre med egne utfordringer.

Min oppfordring til dere, er å skrive deres historie som en kommentar eller i en privat mail til meg slik at jeg kan videreformidle de i et blogginnlegg. Selvfølgelig anonymt dersom dere ønsker det.
Jeg har lyst å høre deres historier om mestring og åpenhet, uavhengig av type utfordringer og bakgrunn. Jeg vil høre hvordan dere fokuserer på det dere kan gjøre noe med og hvordan dere ikke bry dere med alt det andre!

Målet mitt med denne oppfordringen er å nå enda flere mennesker, skape enda mer positivitet, enda mer mestring og enda mer stolthet! Og jeg vil at flere med dette skal oppleve at man er absolutt bra nok slik man er og at det ikke er noe mål å strebe etter “det perfekte”. Det perfekte er sjeldent i virkeligheten det det oppfattes eller kommuniseres å være utad.

Kom igjen, del med meg slik at jeg kan videreformidle historiene i et blogginnlegg dedikert dere!

Jeg heier på dere!

Stor mandagsklem <3

Hei alle!

Jeg har lyst til å vie et innlegg til dere som følger meg.

Selv om jeg allerede før operasjon hadde bestemt meg for å starte en dønn ærlig og forhåpentligvis noe revlusjonerende åpen blogg, var jeg spent. Spent på mottakelsen og tilbakemeldingene den ville få. Jeg var litt redd for at jeg gjorde noe mindre lurt ved å være så åpen, men det var absolutt ingen grunn til bekymring. Jeg er overveldet og ydmyk takknemlig!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tusen takk alle sammen for at dere leser, liker, kommenterer og deler bloggen min! Jeg vil så gjerne at den skal nå ut til flest mulig og at statistikken viser at den følges av fler og fler, gleder mitt hjerte stort!

Jeg får flotte kommentarer og mailer. Jeg har fått lov til å gi råd, trøste, spille ball og motivere andre. Mennesker som har vært i gamet lenger enn meg, har delt av seg selv og sine tanker og fått meg til å endre noen av mine. Jeg har fått nye venner og blitt bedre kjent med de jeg allerede hadde. Mennesker jeg ikke hadde regnet med, har vist seg å være blant de som heier mest. Plutselig har jeg kontakt med i utgangspunktet perifere Facebook-venner nesten daglig. Noen stanser meg på butikken og forteller at de er trofaste lesere av bloggen. Etter artikler i fagblad og lokalavis har flere tatt kontakt og jeg har fått kjennskap til mange historier, utfordringer og gleder.

Er det noe rart man blir glad, spør jeg! Det er dere som inspirerer og motiverer meg!
Jeg har alltid hatt lyst til å utgjøre en forskjell og jeg tror jeg nå har funnet en måte å gjøre det på.

Og jeg er så glad for at det jeg håpet og trodde skulle skje, skjedde; åpenhet avler åpenhet! Åpenhet fører til gode samtaler og nye vennskap!

Jeg heier på dere og håper dere fortsetter å lese, kommentere og dele!

Stor søndagsklem 🙂