Hvem eier tabuet?

Hei, fine folka!

Det er mye mulig at jeg etter dette innlegget vil sitte igjen med følelsen av å ha stukket handa inn i et vepsebol, men det får stå sin prøve. Jeg er nødt til å få sagt dette som så lenge har kvernet rundt i hodet mitt. Jeg håper vi kan tåle en diskusjon rundt dette, jeg mener ikke noe vondt. Jeg er snill!

"Overalt" leser jeg at "stomi er tabu".
Men er egentlig stomi tabu? Jeg har hatt pose på magen i fire år nå (i denne omgangen), jeg har vært veldig offentlig og åpen, men jeg har aldri opplevd noen si eller mene noe om stomi som kan minne om tabu. Joda, noen har trodd at jeg har hele tarmen snurret rundt kroppen som en hageslange, andre tror at posen er kjempestor eller at den er sydd fast i kroppen. Dette er ikke tabu eller fordommer, dette er ren og skjær uvitenhet. Mangel på kunnskap rett og slett. Ikke vondt ment overhodet.

Jeg er fullstendig klar over og ydmyk for at alle mennesker er forskjellige. Vi har ikke samme utseende eller de sammen kroppene, vi har ikke de samme personlighetene og vi møter og blir møtt av andre mennesker på ulik måte. Vi har ulik alder, ulik bakgrunn og vi har ikke den samme grunnen til hvorfor vi har pose på magen. Kanskje hadde ikke du et valg, mens jeg hadde det.

Noen kan kanskje oppleve at stomi er tabu, men jeg tør vedde mye på at det er mange som ikke opplever det også.

Og hvem er det så eventuelt tabu for?
Er det den som har posen på magen selv som synes, oppfatter og mener det er tabu eller opplever denne personen at menneskene rundt mener og kommuniserer at dette er tabu.

Hvem eier tabuet og fordommene?

Jeg blir irritert og lei meg når jeg leser at "det er så mye tabu og fordommer rundt det å ha pose på magen." For jeg hverken føler eller opplever at det er sånn nå. Allikevel, for 16-17 år siden hadde jeg en annen oppfatning. Den gangen hadde jeg ikke et valg, den gangen måtte jeg få pose på magen fordi en annen operasjon ikke gikk som planlagt. Og da følte jeg meg forferdelig og skammet meg enormt. Jeg skulle starte mitt første år på høyskolen bare noen uker etter operasjonen og selv om jeg var langt på vei til å la være, startet jeg opp. Sta som jeg er! Men et godt skoleår ble det så visst ikke. Jeg ville helst ikke at noen skulle bli kjent med meg, jeg tenkte at de sikkert ville synes jeg var like grusom som det jeg følte meg selv. Og i forelesningene satt jeg med alt jeg fikk tak i av klær lagt oppå magen min for å dempe eventuelle lyder. Fokus var ikke vendt mot foreleser og buskapet derfra. Fokus var på angsten og redselen for at noen skulle finne ut av det jeg tenkte var en overveldende og fæl hemmelighet som ingen ville tåle å få vite noe om.

Fra den gangen, gikk det 15 år til jeg selv valgte og bad om å få pose på magen. I 2011 ønsket jeg meg pose på magen. Jeg ville ha det mer enn noe annet fordi jeg visste det ville redde livet mitt.
Og med den kunnskapen, erfaringen og tryggheten jeg sitter på nå, med ettertankebrillene godt plasser på nesen, skulle jeg gjerne dratt tilbake til meg selv da jeg gikk på høyskolen og fortalte meg selv ett og annet. For det første handlet mine frykter og triste tanker om meg selv. Jeg hadde så mange forestillinger om hva andre mente og tenkte om meg med pose på magen. Jeg malte fanden på veggen og skapte et monster. Men jeg sjekket det aldri ut med mer enn noen få innvidde. Disse fem-seks som jeg lot bli de betrodde, hadde absolutt ingen problemer med å godta meg som jeg var, allikevel hadde jeg ikke tro på at resten ville være like aksepterende.

For det andre, er de aller fleste menneskene rundt oss gode mennesker. Jeg opplever mennesker som rause, inkluderende og nysgjerrige. Og åpne. Langt i fra dømmende eller fordomsfulle. Skulle jeg gitt meg selv et godt råd den gangen, så var det at jeg burde satset på og hatt tiltro til folk. Jeg burde gitt mine medstudenter sjansen til å vise meg at de ikke hadde problemer med å akseptere meg akkurat slik jeg var. Jeg burde fortalt flere, kanskje fått noen til å informere i plenum slik at jeg slapp å være forknytt av angst og frykt i hver bidige forelesning. For jeg tror, nei, jeg er faktisk ganske så sikker på, at de fleste menneskene mener at man er mer enn bra nok selv om man ikke er som alle andre. Og hvem er som alle andre? Vi har alle vårt og det er få, om kanskje ingen, som passer inn i den boksen det står "perfekt" på. Ikke bør det være noe mål å passe inn i den heller. Annerledes er bra det og kan brukes som en fordel.

Hvordan man håndterer det å få pose på magen, avhenger av så mye. Noen har et valg, andre har ikke et valg. Jeg hadde et valg og kunne bruke all verdens tid på å bli klar for å ta dette valget. Jeg måtte bli moden nok, sliten nok, sterk nok, trist nok, ensom nok, gammel nok, deprimert nok osv før jeg var klar for å ta det valget. Nok måtte bli nok, kort oppsummert.

Jeg har opplevd å hate og ha pose på magen og jeg opplever å elske det. Med andre ord har jeg ingen problemer med å forstå de som synes dette kan være vanskelig. Mitt budskap er egentlig bare at vi skal slutte å si at stomi er tabu eller at det finnes så mye fordommer der ute. For dette er ikke en gjens oppfatning eller en konkludert sannhet.

Det har etterhvert blitt mange som blogger om å ha pose på magen og/eller som får muligheten til å fortelle sin historie til media. Og som en forlengelse av historien, uttaler ofte helsepersonell seg om det fagmessige. Og mitt budskap til alle er at det er så skrekkelig viktig at man er inneforstått med hvilken makt man da sitter på. Folk vil tro på det de hører, ser og leser. 

Jeg tror at man ved å si og skrive dette, vanner både tabuer og fordommer. Ikke bare vanner man dem, men først sår man dem og så sprer man dem også.
Det finnes mennesker som ikke vet hva stomi er, men som tilfeldig kan komme over en artikkel, en blogg eller et TV-innslag. Og hvis kunnskapen fra før er lik null og det her blir fortalt at "stomi er tabu", "ja, da er vel stomi tabu da" vil dette mennesket tenke. Og kanskje dette mennesket sier det til andre mennesker igjen. Eller kanskje dette menneske selv havner i en situasjon hvor han eller hun av sykdomsmessige årsaker må få eller av livskvalitetsgrunner bør få pose på magen. Men dette mennesket har jo hørt at stomi er tabu og føler at dette er forferdelig. Kanskje kan dette mennesket ta et valg, slik jeg kunne for å få livskvalitet og verdighet, men lar være fordi man hører at stomi både er tabu og forbunnet med så mye fordommer.

Så, hvem eier tabuet og fordommene og hvem har rett til å konkludere og stadfeste deres eksistens?
Vi er alle forskjellige, både vi som har pose på magen og de som ikke ha pose på magen. Vi er avsendere og mottakere, vi forteller, tolker og analyserer på vår måte. Jeg synes derfor man skal være forsiktig med å si at noe "ER". Ja, kanskje det er det for deg, kanskje du opplever det sånn, mens en annen har en helt annen oppfatning enn det du har.

Det sies ofte at "stomi oppleves som tap av kontroll". Ja, for mange gjør det nok det. Men for mange oppleves det å ha fått stomi som å fått eller gjenvunnet kontroll. Jeg opplever det sånn. Nå har livet mitt kontroll, verdighet, livskvalitet og frihet. Slik var det ikke før.

Jeg mener at stomi, i enkelte situasjoner og for enkelte mennesker, kan og bør anbefales. Stomi lanseres ofte som aller siste utvei, når alt annet ikke har fungert. Leger, kirurger og annet helsepersonell har en stor jobb å gjøre. Når vi treffer dere er vi ofte sårbare og ekstremt mottakelige og formbare. Holdningene dere smitter over på oss pasienter. Vi er utrolige flinke til å fange opp slikt både i ord som blir sagt, i ord som ikke blir sagt og i ansiktuttrykk. Antagelig er det dere som sår de første frøene om tabuer og fordommer og bidrar til å opprettholde en formening om at de finnes. 

Jeg vet at det er mange med meg som opplever lettelse etter å ha fått pose på magen og som kunne spart seg for mye vondt dersom noen hadde anbefalt og hjulpet med prosessen og aksepten på et langt tidligere stadie i livet. 


Siden jeg har det så fint nå, blir jeg lei meg hver gang jeg leser at stomi er tabu og at det finnes så mye fordommer. Jeg opplever det ikke slik og jeg vil ikke at noen skal definere meg eller det som reddet livet mitt på en slik måte. Ei heller vil jeg at mennesker jeg omgir meg med skal høre eller lese at dette er tabu når de selv ikke engang har tenkt tanken.

Så hva vil jeg med dette? Jeg vil at vi skal ordlegge oss litt mer varsomt slik at vi ikke sår noe som fra før ikke eksisterer eller blåser liv i noe som har sluttet å eksistere. Dette gjelder ikke bare poser på magen, men alle andre temaer også.

Vi lever i en tid hvor vi, i mye større grad enn tidligere, er åpne i det offentlige rom. Vi deler privatlivet vårt og setter ord på det som er vanskelig og utfordrende. Vi skaper debatter og vi opplyser. Trå derfor varsomt, er min anbefaling.

Som sagt, vi er alle forskjellige. At jeg er så glad i å ha pose på magen, er fordi livet mitt var slik livet mitt var før og fordi jeg kunne ta et valg om ikke å ha det sånn lenger. Jeg har ingen problemer med å forstå, og jeg er ydmyk for, at andre ikke føler som meg. Det er fullstendig lov å kjenne på andre ting enn jeg gjør nå og det er fullstendig lov å ikke ha et ønske om å fortelle eller dele. Som sagt, jeg har kjent på andre følelser tidligere i livet, den gangen jeg selv ikke kunne velge.

Så kjære dere, ikke misforstå meg, jeg mener ikke noe vondt. Jeg vil bare at vi skal gjøre det enklere for oss selv og for de som etter hvert kommer til å få pose på magen.

Peace and love <3

Linn :)

 

 

 



 

 

 

"Vannet gikk natt til halv fire"

Nei, det gjorde jo ikke det. Vannet gikk ikke natt til halv fire! Det er ingenting som heter "natt til halv fire".

Vannet gikk halv fire natt til søndag 19.juli, men i halvsvime dagen etter fødsel, med veldig lav blodprosent, en herjet kropp, alt for mange opplevelser å fordøye og samvittighet og hjerte revet i stykker av to jenter på hver sin avdeling på sykehuset, klarte jeg ikke konsentrere meg nok til å fortelle sykepleieren som trillet rullestolen min tidspunktet for når vannet hadde gått og når jeg hadde født jentene mine. Flere ganger forsøkte jeg, men hver gang begynte jeg med "vannet gikk natt til halv fire". Jeg hørte jo at det ble feil hver gang, men hode, munn og tunge hadde overhodet ikke noe samarbeid akkurat da. Etter tre forsøk gav jeg opp og forholdt meg taus resten av veien til nyfødtavdelingen for å besøke min lille Anna. Altfor mange tanker, altfor mange inntrykk, altfor sliten og altfor sårbar.

Fordi jeg hadde eneggede tvillinger i magen, skulle fødselen settes i gang tre-fire uker før termin og 20.juli ble datoen å forholde seg til. Men etter en helheltsvurdering på kontrollen 15.juli, ble det bestemt å fremskynde det hele til allerede dagen etter. Prosessen med igangsettelse er lang og kan ta tid fant jeg ut, men natt til 19.juli, cirka klokka 0330, våknet jeg av artig lyd og en rar følelse inni kroppen og jeg forstod raskt at vannet hadde gått. Yes, nå var vi i gang! Nå skulle Joachim og jeg snart få se babyene våre!

Vi visste at tvilling 1, Anna, lå i seteleie og lenge så det ut til at alt skulle gå helt fint. Men da Anna satt fast med hodet sitt, ble alt plutselig vedig dramatisk. Minuttene gikk og de ble mange. Stemningen endret seg og alle jobbet hektisk og stille. Det hele kunne endt veldig tragisk, men heldigvis, takk og lov, gikk alt bra med oss alle. Jentene hadde hatt det godt i magen og var derfor godt rustet til å tåle en tøff start på livet. Anna satt fast med hodet i 6,5 minutt, brakk begge kravebeina, fikk en Apgar-skår på 1 og måtte ha hjertekompresjon og pustehjelp, men prøver viste utrolig nok at hun hadde hatt oksygen hele tiden hun satt fast. Takk og pris for det! Evelyn sin puls økte veldig da det var hennes tur. Hun var stresset og gynekologene hjalp henne ut med tang.  Anna ble født ca 1230 og Evelyn tre timer etterpå. Da Evelyn ble lagt på brystet mitt, kom endelig tårene! Det gikk bra! Vi hadde fått to fine jenter som viste oss alle at de er sterke og tåler en trøkk!

Til tross for dramatikk, sitter jeg igjen med en god følelse. Jeg er utrolig fascinert over hvordan kroppen er i stand til å jobbe og hva den i stand til å holde ut av smerte. Jeg er stolt over å ha født mine to vakre jenter og at jeg klarte å beholde roen da det stod på som verst. Vi er utrolig imponert over fødselsteamet som var med oss og vi er evig takknemlig for alt de gjorde for oss. De gravde veldig dypt i kunnskapen sin og løste den sjeldne situasjonen med "trafikkork" før det var for sent. De reddet liv. Takket være disse flotte, dyktige menneskene gikk alt heldigvis bra og vi følte oss trygge og ivaretatt både før, under og etter fødsel. 

Evelyn og jeg, og etterhvert også Joachim, lå på barsel og Anna på nyfødt intensiv. Etter fem dager fikk vi familierom på nyfødt og alle ble vi ledsagerne til Anna. Endelig kunne vi være mer sammen alle sammen. Det var godt å kunne slippe den konstante dårlige samvittigheten vi kjente på da vi måtte dele på tiden vi var sammen med jentene våre.

Søndag 26.juli, på min egen bursdag, fikk vi lov å reise hjem! Jeg var forferdelig sliten og det føltes fryktelig skremmende å dra hjem med de to nye, små, skjøre og nydelige jentene, men samtidig var det godt å kunne starte på livet hjemme.

 

Jeg ble gravid da jeg var 35 år. Jeg fryktet at jeg ikke kunne få barn etter cellegiftbehandling og operasjoner, men så viste det seg at det gikk helt fint det! Og jeg skulle blir velsignet med to på en gang!  Først skremte det vettet av meg, men så forstod jeg hvilken gave dette var!

Jeg fryktet at alderen min og kroppen min som har vært igjennom så mange tøffe kamper, skulle gjøre graviditet og fødsel vanskelig for meg. Og plutselig skulle jeg gå å bære på to mennesker også og det er jo heller ikke uten risiko. Så mange tanker og så mange bekymringer, men det viste seg jo at alt skulle gå helt fint!

Ja, jeg var utrolig sliten (tror ikke Joachim så meg oppe i stua hele januar), kvalm som bare f, gikk med kronisk halsbrann, sov aldri mer enn et par timer sammenhengende, gråt av alt og ingenting osv, men dette er ikke mer enn man må regne med som gravid. Kroppen min klarte det bra den! Kroppen min som, på så mange måter over så lang tid, har vært en fiende, viste endelig hva den er bygget av og hvor sterk den er. Jeg visste det forsåvidt fra før, det er en grunn til at jeg fysisk og mentalt har klart meg igjennom alt livet har servert av utfordringer, men nå fikk jeg et endelig og sterkt bevis!

Nå har jeg to friske, nydelige og blide jenter. Joachim og mine jenter! Én pluss én er fire for oss!
Livet er forunderlig og byr på mange overraskelser. At jeg skulle sitte her nå med en fantastisk samboer og to fine barn, hadde jeg aldri kunne sett for meg for bare noen få år tilbake. Jeg kan være sliten og frustrert som fy, men jeg er takknemlig og føler meg veldig heldig!

Jeg har mange ganger tenkt at dersom det er noe jeg angrer på her i livet, så er det at jeg ikke fikk posen på magen mange mange år tidligere, jeg har tenkt at det hadde gjort livet så mye bedre. Men min kjære, kloke Joachim sier det så fint: "Et lite steg i en annen retning, ville ført meg et annet sted."  Og det er jo så sant det han sier! Jeg er helt enig! Alle valg, gode som dårlige, alle opplevelser, erfaringer osv, har ført meg til det jeg har nå og jeg ville ikke byttet det ut for alt i verden!

 

Store klemmer <3

 

En skatt utenpå, to inni <3

 

Thihi!



 

Sommerkroppen 2015. Jeg har aldri vært så stolt og følt meg så fin som da jeg!



 

16.juli, dagen fødselen skal settes i gang, poseres det for å vise den store magen



 

Her står jeg påkledd og klar for å reise på sykehuset (legg merke til veldig hovne ankler!)



Og her er de vakre jentene våre



 

Vår fine firkløver <3



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vil du holde hånda mi?

For en stund tilbake skrev jeg et blogginnlegg som jeg kalte "Smil til meg, medmenneske" (http://linniposeogsekk.blogg.no/1432209506_smil_til_meg_medmenne.html) og dette kan vel anses for å være oppfølgeren.

 

En god ting kan ikke sies for ofte. Som en påminnelse. Jeg har sett mange mennesker i dag som trenger denne påminnelsen.
Eller kanskje er det en oppvekker de trenger. Ikke vet jeg. Uansett skader det ikke å repetere.

En av grunnene til at jeg har lyst på rope ut om smil og hjertevarme igjen akkurat i dag, er at jeg fikk et så tydelig bevis på at det fremdeles mangler.
Hos noen mennesker. Noen steder.

Etter en rutineundersøkelse på et av landets universitetssykehus i dag, satte jeg meg i bilen med klump i halsen og tårer i øynene. Hele veien hjem kjempet jeg med tårene og da jeg kom hjem og fortalte Joachim hva som hadde opprørt og rørt meg, gjorde jeg ikke lenger noe forsøk på å holde de tilbake.

Jeg har et iboende ønske om og behov for å hjelpe og å utgjøre en forskjell og derfor er jeg alltid oppmerksom på både mennesker rundt meg og situasjoner rundt meg som oppstår eller kan oppstå. Mens jeg i dag etter undersøkelsen står og venter på min tur i ekspedisjonen, blir jeg oppmerksom på en eldre dame som leies av en dame i hvitt, tydeligvis ansatt på sykehuset. Den eldre damen kunne nesten ikke hverken se eller høre og hun var helt avhengig av å bli tatt vare på. Damen som leier henne finner en plass til henne og overlater ansvaret til den unge damen i skranken. Det var tydelig at den eldre damen var redd for å bli overlatt til seg selv, men damen som følger henne forsikrer henne om at stafettpinnen er gitt videre til en annen ansatt ved sykehuset.

Selv om jeg var ferdig med mitt og kunne gått der i fra og reist hjem til mitt og mine, ventet jeg. Magefølelsen sa meg at denne eldre damen ville kunne trenge noen og at jeg kunne være denne noen for henne.

Jeg trenger ikke utdype i detalj hva som videre skjedde, men det den eldre damen fryktet, ble virkelighet. Inne på dette store rommet ved ekspedisjonen ble hun overlatt til seg selv. Blant stoler, andre mennesker, kølappsystem og alt annet som hører et slikt rom til, tar hun usikre skritt bort fra skranken for å finne et sted hun kan sette seg ned og vente på taxien som nettopp er bestilt til henne. Hun holder hendene foran seg for å la de gjøre oppgaven øynene ikke lenger klarer så godt. Dette orket jeg ikke å se på og jeg gjorde det jeg mener alle andre i det rommet også burde gjort. Jeg gikk bort til henne og spurte om hun ville holde hånda mi slik at jeg kunne leie henne trygt til en sitteplass.  Hun takket så inderlig og gav meg hånda si. En myk og god hånd slik bare eldre mennesker har. En myk hånd som umiddelbart åpnet skattekisten i hjertet mitt med gode minner om min egen bestemors myke, trygge hånd.

Hun takket igjen da hun hadde fått satt seg og jeg både sa og mente det fra innerst i hjertet mitt da jeg svarte "Bare hyggelig, det skulle bare mangle! Ha det så godt."

Da jeg snur meg, møter jeg flere øyne,
En dame smiler mildt og nikker til meg. En annen har tårer i øynene og hun smiler hun også.
Kanskje var de takknemlige og glade for at jeg gjorde det de ikke selv turte.
Kanskje var de takknemlige for at noen andre brydde seg når de selv lot være.

Da jeg satte meg i bilen var jeg både rørt og opprørt.
Jeg var rørt over å ha fått mulighet til å holde i denne gode hånda og jeg var opprørt over at ingen andre gjorde noe.
Det var ikke mye som skulle til.
En hånd var alt hun trengte.

På veien hjem angret jeg på to ting. Aller først angret jeg på at jeg ikke spurte om det var noe annet jeg kunne hjelpe henne med.
Kanskje kunne jeg ventet med henne slik at jeg var sikker på at hun hørte taxisjåføren si navnet hennes når det var hennes tur.
Dernest angret jeg på at jeg ikke gikk til skranken og sa de noen alvorsord om hvordan man bryr seg og tar vare på.
Selv i en hektisk hverdag med kølapper om venter på sin tur.

Jeg skjelver fremdeles inni meg og hjertet mitt er fremdeles varmt etter å ha holdt denne myke hånda.

Jeg skriver ikke dette for å opphøye meg selv på noen måte, men som en påminner og oppvekker om at vi alle må strekke ut en hånd når noen trenger den.
Vi må ikke være redd for å bry oss. Vi kan ikke gjøre noe feil ved å være et medmenneske og vi kan ikke basere oss på at andre tar ansvar når vi selv ikke gjør det.

Dagens moral og oppfordring fra meg er denne:
Kanskje er du den som utgjør forskjellen i dag for et menneske du møter.
Kanskje er ditt smil, din vennlighet og din hånd det aller vakreste og tryggeste som skjer for et menneske i dag.

Jeg er takknemlig for å ha fått lov til å holde ei hand og for å ha tilbudt trygghet med min i dag. Jeg er glad for at jeg brydde meg. Det var ikke skummelt.

 

- Linn -

 

 

 

 

Smil til meg, medmenneske!

 
Jeg har et brennende engasjement for hvordan mennesker møter andre mennesker.

Jeg er glad i å møte mennesker med et smil og jeg blir glad når andre smiler til meg.

Jeg er glad i å møte mennesker med vennlighet og jeg blir glad når andre møter meg på samme måte.

 

I løpet av en dag, krysser vi veier med veldig mange andre mennesker. Noen kjente, noen fremmede.
Og lite vet vi om disse fremmede menneskene vi møter. Vi kjenner ikke til hvilke tanker, hvilke historier, hvilke kamper eller hvilke gleder disse menneskene har i sine liv. Noe kan vi kanskje lese av ansiktene, noe kan vi gjette oss til, men det meste aner vi ingenting om.


Hos meg strekker dette engasjementet seg til å gjelde alt fra hvordan jeg blir møtt på telefon, til hvordan jeg blir møtt av ansatte i en butikk og til, som dette innlegget skal handle mest om, hvordan jeg blir møtt av ansatte på sykehus.

Nå om dagen er jeg på sykehus av lykkelige omstendigheter og jeg er veldig ydmyk og glad for dette, men opp igjennom livet mitt har jeg trasket langt tyngre, langt seigere og langt flere skritt opp og ned gangene på sykehus.

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått i kø foran en en luke,en resepsjon, på en eller annen avdeling på et eller annet sykehus, Når det blir min tur stiller jeg meg rett foran luka og jeg møter ofte et ansikt som stirret rett inn i en skjerm foran seg, travelt opptatt med å fullføre noe der som er langt viktigere enn å fortelle meg at jeg har blitt lagt merke til.

Og jeg står der og har behov for å bli sett og anerkjent. Alt jeg trenger er et blikk, et smil, et "hei, bare to sekunder, så er jeg klar".

Som så ofte, er kanskje også denne avtalen noe jeg har gruet meg veldig for. Og det har jeg kanskje gjort i dagesvis. Jeg har kanskje gjort forberedelser dagen i forveien eller morningen før jeg dro avgårde. Jeg skulle gjerne sett at veien inn til sykehuset hadde vært enda lenger og knærne mine skjelver på vei fra bilen og inn dit jeg har en avtale. Kanskje har jeg vært på gråten fra jeg stod opp og kjemper nå for ikke å bryte sammen der jeg står foran personen som ikke har viet meg stort til oppmerksomhet enda og som derfor ikke engang hadde lagt merke til om øynene mine hadde vært fulle av tårer. Jeg vet at jeg antegelig må sitte på venterommet en stund. Og jeg vet at jeg ikke vil komme til å være der alene. Jeg vet også at denne rumpa mi som ikke virker er min verste fiende og at den vil yppe til kamp all den tid jeg sitter der. Uhellet og ydmykelsen kan være rett rundt hjørnet når som helst, så jeg vet at jeg, i tillegg til å hanskes med alt det andre, også må opprettholde fluktmodus.

Jeg føler meg liten, avkledd, nervøs, alene, sårbar og oversett der jeg står. Kan du ikke løfte blikket ditt og møte mitt? Kan du ikke møte meg med vennlighet? Det er alt jeg trenger for å få det litt bedre nå. Jeg trenger at du ser meg og anerkjenner meg. Jeg trenger at du er et medmenneske og at du ser meg som et menneske og ikke bare som enda en til i køen som aldri tar slutt. Ditt smil ville beroliget meg og gjort meg godt.

Min historie er ikke unik. Ei heller følelsene og tankene mine rundt det å være pasient.

Dette handlet om meg slik det var før, men dette innlegget skriver jeg for langt flere enn meg selv. Jeg skriver for og til deg som føler deg berørt.

Kanskje er du den som utgjør forskjellen den dagen for pasienten du møter. Kanskje er ditt smil og din vennlighet det aller vakreste som skjer for denne pasienten i løpet av denne dagen.

Jeg mener absolutt ikke å tråkke på tærne dine og jeg ber om unnskyldning hvis du føler det slik. Jeg er overbevist om at du er flink i jobben din, tvil ikke på det.

Jeg ønsker bare å minne deg på det du aldri må glemme; at du alltid må tenke på, at du hele tiden må være deg bevisst, at mennesker, som som oftest ikke er på sykehus fordi de har lyst, men fordi det er nødvendig, fordi de må, er veldig sårbare og fortjener å bli møtt og sett av et medmenneske.
Som et menneske.
Som et menneske som kanskje ikke har det så godt akkurat nå.
Som et menneske du kan gjøre noe for.


Så til deg som jobber på sykehus; løft blikket!
Så slipper du kanskje også å gå glipp av at noen har lyst, akkurat i dag, akkurat nå, til å gi av sine smil og sin vennlighet til akkurat deg.

Smil avler smil og vennlighet avler vennlighet.
Smil til en fremmed..
Vær et medmenneske!

 

 

Men så ta på magen min da!

Hei, fine folka!

Helt siden jeg var liten jente, har jeg gledet meg til å bli mamma. Jeg hadde store planer og godt håp om å rekke det i god tid før jeg var 30, jeg kunne ikke skjønne annet enn at det skulle gå i boks.

Men det gikk ikke i boks.
Årene gikk og venninner og kamerater fikk barn i tur og orden. Ett barn og to barn. Plopp plopp. Jeg beundret og misunte de voksende og struttende magene. Og, høflig, som jeg mener man bør være, spurte jeg pent om lov til å kjenne på de deilige, store magene. Og så klart jeg fikk lov. Jeg spurte og jeg kjente og jeg kjente.

Og jeg ble eldre. Ikke fant jeg mannen i mitt liv og i tillegg hadde jeg, siden jeg var tenåring, fryktet at cellegiftbehandlingen og alle operasjoner i buken og både her og både der, hadde gjort det umulig for meg å bli gravid. Jeg fryktet det og turte ikke undersøke hvordan det lå ann. En stund var jeg i ferd med å innse at jeg kanskje ikke kom til å få barn selv. Jeg var i ferd med å akseptere at "tante Linn" og "tulletante Linn" fikk holde. Og det skulle også blitt fint, det er jeg helt sikker på. Da måtte jeg bare bestemt meg for å lage et fint liv uten barn. Det er fullt mulig det også!

Men så kom Joachim min vei og vips rips. På ett år hadde vi hus, felles regningskonto, stasjonsvogn og to bebiser i magen. Jeg har tullet og sagt "Så sent som vi kommer i gang, kanskje det er greit å ta to i slengen!" Og jammen gikk det troll i ord! 1.desember vekte jeg Joachim og holdt stolt opp den positive graviditetstesten med ukeindikator foran han. Joachim leste "Gravid, 1-2". "1-2? Betyr det at det er ett til to barn?" spurte han humoristisk. Han visste ikke da hvor rett han hadde! Jeg hadde en liten magefølelse før ultralyden i uke 6 om at det kunne være to. Men da vi på skjermen så ÉN stor sort flekk med ÉN bitte bitte liten hvit prikk inni, ja, da spurte jeg ikke om det kunne være to og tenke at magefølelsen min hadde rabla et øyeblikk. Men nei da!

Og magen vokser! Jeg har hørt andre si at det både kan være irriterende og invaderende når "alle" tar seg til rette og skal klappe og kose med den voksende magen. Men de store magene er jo som en magneter. Man mååå jo bare kjenne på de!


Kanskje magen min ikke er stor nok til å være en magnet enda, kanskje folk ikke tør fordi de også vet at jeg har pose på magen, men jeg vil også ha alle hendene på magen min. Bare ta for dere! Stryk, klapp og kos i vei! Jag bjudar på! Denne magen har jeg jobbet for og sett frem til hele mitt liv, så den deler jeg gjerne med alle som vil ha noe med den å gjøre! Det er på sin plass å spørre eieren av magen om lov først synes jeg, men får du et ja, ja, er det bare å klappe i vei.

Jeg ventet lenge på at dette skulle skje. Jeg er veldig stolt og veldig glad, men så går jeg også rundt og kjenner på at jeg får dårlig samvittighet for de rundt meg som ikke kan få barn og for de som ikke har funnet den rette enda. Plutselig skal jeg få to i slengen liksom! Jeg er skrudd sammen med samvittighet til langt opp over ørene, ganske mye mer enn jeg har godt av, og jeg vet jo at jeg ikke skal ta dette på mine skuldre, men jeg tenker nå på det allikevel jeg da! Uansett, her er det plass til og hjerterom til mange onkler og mange tanter og vi skal involvere så godt vi kan!

Forrige uke skulle jeg hatt min første time hos stomisykepleier på over to år, men jeg måtte utsette den på grunn av sykdom. Ny time er avtalt og det ser jeg frem til. Jeg merker allerede at det strammer litt rundt og under stomien og det er greit å få oppfølging på dette også. Konveks plate er byttet ut med vanlig plate, bare fordi det føles mer riktig, men det er også foreløpig den eneste endringen jeg har gjort. Jeg aner ingenting om hvilke utfordringer jeg kanskje vil møte på underveis, det tar jeg som det kommer.

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!

Peace and love :)

Stor klem <3




 

 

 

 

"Oi, her var det ikke bare én!"

 

"Oi, her var det ikke bare én!"

Dét tenkte Joachim og jeg og dét sa legen da vi så det første bildet på skjermen under ultralyden 8.januar. Da var jeg åtte uker på vei.

Tenk det! Jeg har TO babyer i magen min jeg, Joachim og jeg skal ha TO babyer på en gang!!

29.januar (12+3 på vei) var vi på ny ultralyd på Ahus for å finne ut av om det var eneggede eller toeggede tvillinger. Legen slo fast at det var eneggede og selv om det var vanskelig å se, mener han med 80% sannsynlighet at det er to jenter.

 


Tuppen og Lillemor med ansiktene mot hverandre. Den ene litt høyere opp enn den andre. Sukk!


Fordi det er eneggede, skal vi følges opp av Ahus hver annen uke fra uke 16. Det føles veldig godt!

Det er mye spennende som skjer fremover og det er veldig mange førstegangsopplevelser på en gang. Det er etterlengtet og spennende å være gravid (og litt forferdelig også siden jeg er så sliten, kvalm og avslutter hver dag med å henge over doskåla :)), det er litt skummelt å ha ansvaret for å bære frem to samtidig med tanke på risiko osv og jeg er veldig spent på hvordan det blir å ha stomi etterhvert som magen sikkert blir gigantisk! Men vi må bare ta alt som det kommer, stole på at legene som følger oss opp vet hva de gjør og at det blir godt samarbeid mellom alle fagfeltene som må inn i bildet her. Denne kroppen har jo vært igjennom litt av hvert og da blir det en del hensyn og valg å ta etterhvert.

Vi krysser fingrene for at alt går bra og at vi får møte to friske, fine jenter om noen måneder.

 


 


Slik annonserte vi den store nyheten på Facebook

 

Linnpinnsolskinn blir snart Linnpinnsolskinnsbolla og det gleder jeg meg til! Bilder kommer så klart :)

 

Store klemmer <3

Linn pakket i pose og sekk, holdt foredrag og dro med kjæresten på SPA!

Hei og hopp!

Det er mange måneder, altfor mange måneder, siden siste innlegg og nå skal jeg ta meg selv i nakken fremover.

Aller først litt oppdatering fra september i fjor.

Jeg har vært så heldig og fått muligheten til å holde to nye foredrag. ConvaTec inviterte meg til å samarbeide med dem og det er så stas!

Første foredraget holdt jeg for medlemmer av Norilco Østfold i Sarpsborg 23.september. Spent og giret dro jeg med meg verdens beste mamma, verdens beste stefar og verdens beste Joachim. Det føltes godt å ha noen i rommet, noen trygge automatfjes, som uansett prestasjon, ville være stolte av meg. Det strømmet på med mennesker og jeg følte meg plutselig så klar og så trygg. Ydmyk fortalte jeg min historie til andre mennesker med pose på magen. Jeg var litt redd for at noen skulle bli støtt eller provosert av det jeg sa, men det var uten grunn. Tilbakemeldingene jeg fikk var utelukkende positive og mange ville slå av en prat med meg etterpå.

Dette fristet til gjentakelse og lucky me! Allerede to dager etterpå hadde jeg en ny avtale med ConvaTec. Tilhørerne denne gangen var helsepersonell og jeg var spent på å fortelle om min bakgrunn og mine opplevelser til de som til daglig jobber med pasienter som meg. Det var godt å få lov til å fortelle om både positive og negative opplevelser jeg hadde fra mitt sykehusopphold og også få lov til å gi råd om hvordan de med gode holdninger og god opplæring kunne gi pasienten en fin bagasje å ta med seg hjem. Også denne gangen var tilbakemeldingene gode og jeg var stolt som ei høne da dagen var over. Hadde Mount Everest stått foran meg, hadde jeg uten problemer løpt helt til topps!. Slik føltes det der og da!

Joachim og jeg dro rett på SPA etter det siste foredraget og her forsatte jeg å klatre på mestringsstigen. Som seg hør og bør før man går inn i et basseng med andre mennesker, må man dusje og vaske seg. Og med fellesdusjen full av andre damer, kledde jeg av meg badedrakten både før og etter badingen. Og der stod jeg, tattaaaa, stolt og formfull, kun iført en lekker, sort lykkepose på magen! Jeg turte ikke kikke meg så mye rundt og møte blikkene til menneskene rundt meg, men samma det, det kan jeg gjøre neste gang!

Det er stor stas å få lov til å holde foredrag og fordi jeg er så heldig at ConvaTec liker at jeg gjør det også, får jeg to nye muligheter i løpet av denne og neste uke.
Stor stas!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!

Peace and love <3

klemmer

 

 

 

Linn pakket i pose og sekk og reiste på lang ferie

Hei, fine folka!

For første gang på flere år, har jeg nå hatt sommerferie..Og for første gang noensinne, har jeg vært på ferie med mestring, stolthet og frihet i bagasjen.

Jeg pakket i pose og sekk, Joachim likeså (det var så mye mestring, stolthet og frihet i min bagasje, så Joachim måtte lage plass til litt klær og sko for meg i sin bagasje, thihi) og så dro vi avsted til Spania. I 12 herlige dager skulle vi være der.

Jeg pakket absolutt alt stomiutstyret mitt i håndbagasjen og forberedte meg på litt motstand i sikkerhetskontrollen. Det var ikke første gang jeg skulle ut å fly med pose på magen dette her, ei heller utenlands, men jeg har alltid innstilt meg på at noen skal protestere på noe. Men ei heller denne gangen var det noen som løftet et eneste øyenbryn.

Jeg har pacemaker i ryggen og kan av den grunn ikke gå igjennom metallscanneren man vanligvis går igjennom i sikkerhetskontrollen. Jeg sier i fra at jeg har pacemaker, viser kortet som forteller det (ei heller det er det noen som gidder å kaste så mange blikk på) og blir så sluset utenom scanneren. Hver gang må jeg kroppsvisiteres og selv om de da alltid tar over magen min, og derfor ikke kan unngå å kjenne at det er noe der, er det ingen som bryr seg. Håndbagasjen min er full av rare ting og ingen bryr seg. INGEN BRYR SEG! Jeg står der proppfull av selvtillit, sterk som en bjørn, med knyttede never klar for en fight, klar til å rope ut om min fanesak, brette opp blusen og vise min skatt..men ingen ypper tilbake. Ikke så vidt en gang! Skuffende, men veldig bra på samme tid så klart!

Min kjære var reiseleder denne gangen og jeg hadde ikke sett et eneste reisedokument. Joachim visste når flyet skulle gå og alt jeg gjorde var å pakke og være klar til avreise kl 0430. For flyet skulle jo gå kl 7, sa Joachim. Og det trodde vi helt til vi glade og fornøyde hadde handlet i taxfree'en og var på vei til en ølkran. Fascinerende ble Joachim stående å kikke opp på monitoren, lenge, og jeg begynte å ane ugler i mosen. Åja, så flyet går 1135 og nå er klokken, ja, skal vi se, jo klokken er 0530! Vi valgte å gjøre det beste ut av det og for de neste seks timene flyttet vi inn i en sofa i nærheten av en tappekran, en kaffemaskin og en disk med mat og fordrev tiden med Geni, bøker og samtaler preget av lavt intelligensnivå pga lite søvn. Budskapet er; det er alltid fint å dobbeltsjekke :)

I Spania kunne jeg endelig nyte hvilke fordeler skatten på magen gir meg på ferie. Så og si hver dag var vi ute og spiste på restaurant. Jeg stekte min egen biff på en 350 graders stenplate, jeg spiste sverdfiskceviche, hare og skalldyr. Jeg spiste god mat, drakk god vin og hadde godt selskap. Jeg nøt alt med full fokus på måltidet, stedene vi var og menneskene jeg var sammen med. Et lite steg for menneskeheten, men et stort og rørende maraton inni denne frøkna :)

Jeg har alltid lurt på hvordan jeg kom til å klare meg dersom jeg måtte skifte pose på et sted der vasken ikke var inne på selve toalettet. Og det fikk jeg testet nå. Jeg var ikke nødt, jeg kunne drøyd det og lett etter et annet toalett, men jeg ville. Med min kjære søster som nestemann etter meg og dermed min klippe, heiagjeng og pådriver utenfor døren, skred jeg til verks. Fordi jeg måtte, det var på tide å ta denne utfordringen også syntes jeg! Jeg knota, skalv og var svett på ryggen da jeg var ferdig (kan også skyldes det faktum at vi var i varme Spania:)), men jeg fikk det til! Check!

Og så var det stranda da. Tankinien kom ikke en gang ut av kofferten på denne turen. I stedenfor brukte jeg vanlig bikinioverdel og en bikinitruse med høyt liv. Den dekket det meste av posen, bare en liten del var synlig helt øverst. Stort sett så lenge jeg var oppreist og da jeg badet, var trusa oppover magen (dette handler kun om disse kosekiloene og har ingenting med posen å gjøre så lenge den er flat, bare så det er sagt :)) Så snart jeg la meg ned, brettet jeg trusa nedover slik at hele posen syntes (jeg hadde ikke gjort det om det var mye innhold i posen altså). Jeg er jo superstolt av posen på magen og synes det er stor stas å vise den frem. Det her høres kanskje rart ut for dere som ikke lever mitt liv, men når jeg ligger der på ryggen og posen vises, så føler jeg meg som den fineste dama i verden! Og mens jeg lå der, kikket jeg spent på menneskene rundt meg. Er det noen som ser meg? Er det noen som stirrer? Er det et nysgjerrig blikk jeg kan møte med et smil og vise stoltheten min til? Er det en nedlatende blikk jeg kan geipe til og vise at jeg gir f?
Nei, ikke et eneste ett. Skuffende, men veldig bra på samme tid så klart!

Søster, svoger og samboer (de tre S'ene :)) lå ved siden av meg og jeg er fremdeles usikker hva de tenker om disse stuntene mine. Selv om de ikke har sagt noe, håper jeg de er stolte som f av meg. Jeg har mest lyst på en høylytt heiagjeng rundt meg hele tiden når jeg opplever slik mestring, men jeg forstår jeg jo at det ikke er slik det fungerer i praksis. Jeg lever vel litt i min egen boble og denne stoltheten er det kanskje vanskelig å forstå for andre, men er det noen som forstår den langt på vei, som kjenner til alt det triste som har vært og forstår litt om hvorfor jeg nå kjenner på det jeg gjør, så er det min nærmeste familie og mine nærmeste venner. De som alltid har vært der!

Sommeren 2014 ble en sommer jeg kan leve lenge på. Denne sommeren understreket og poengterte nok en gang at livet nå, er alt livet ikke var før. Og mere til!

Budskapet er; folk er rause, gi f og strut your stuff!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!

Peace and love <3

 

klemmer

 

 

 


For anledningen iført en sort stomipose

 


Når man skal røyke sigar og ikke har en sigarkutter tilgjengelig, da er det flaks man kjenner noen som har en saks i stomiutstyret sitt kan jeg fortelle!


Fordommer my ass!



Hei og hopp i sommersol!


Må bare kort innpå for å snakke litt om fordommer med dere.

Jeg aksepterer at vi alle er forskjellige, har forskjellig kunnskap, oppfatninger og erfaringer, at vi er og ser forskjellige ut hele gjengen og at vi alle møter og blir møtt av andre mennesker på ulik måte.
Siden februar 2012 har jeg skrevet denne bloggen, jeg har delt den på Facebook, i øst og vest og andre himmelretninger, andre har gjort det samme, jeg har vært åpen med så mange, vært i aviser og på Nettavisen og jeg har fremdeles til gode å oppleve fordommer. Jeg har jo sagt og skrevet så mange ganger at jeg er utrolig stolt av å ha en lykkepose på magen. Jeg håper å skape positiv bevissthet med det jeg gjør. At jeg omtaler dette som lykke er fordi jeg har valgt dette selv og fordi dette har gjort meg sterk og trygg. Samtidig forstår jeg og aksepterer hvis andre opplever det motsatte.

Uansett, på min vei, i to og et halvt år, har jeg enda til gode å oppleve noe negativt. Jeg opplever at mennesker, kjente som ukjente, er rause, interesserte, inkluderende og nysgjerrige. Mange møter åpenheten min med sin uvitenhet og mangelfulle kunnskap og jeg ser dermed gleden i å kunne opplyse. Men jeg har aldri opplevd noe negativt! Jeg har aldri hørt noen si noe om pose på magen som kan minne om fordommer. Ja, de kan tro at man har hele tarmen snurret rundt kroppen som en hageslange eller at noen tror at posen er kjempestor, men dette er mangelfull kunnskap, ikke fordommer. Og da kan jeg fortelle og vise hva alt handler om. Mange møter min åpenhet med å fortelle om andre de kjenner med pose på magen, andre de kjenner med en sykdom eller skade eller de forteller om sine egne utfordringer. Min erfaring er at åpenhet avler åpenhet og at mennesker generellt er rause og åpne for at andre ikke er eller må være som dem selv for å være bra nok. Anderledes er bra det!

Her forleden var jeg på stranda på Ulvøya med Joachim, søster, svoger og nevø. Endelig kan jeg være på stranda og samtidig være avslappet og jeg kosa meg helt enormt! Jeg badet i en tankini, men da jeg la meg ned for å sole meg, bretta jeg toppen opp og trusa, med høyt liv, nedover.
For jeg vil at alle skal se!
Jeg vil at alle skal se at jeg gir faen og stutter av stolthet!

Nå har jeg ferie og jeg akter å fortsette å være stolt. I dag har jeg kjøpt meg en helt vanlig bikini og den gleder jeg meg til å bruke! Og jeg vet at Joachim er stolt av meg der jeg kommer til å ligge å sole meg med posen i været som mitt symbol på hva min livskvalitet, min stolthet og min frihet handler om! Så da får kosekilo, cellulitter og faens oldemor bare være tenker jeg!
Livet er nå og ikke siden!

"Wanting to be someone else, is a waste of the person you are"  sa visst Kurt Cobain og det er så sant så sant!

Jeg er perfekt uperfekt og synes det er alldeles strålende!

Husk å gi faen da dere! Forsøk å fokusere på det dere kan gjøre noe med og ikke bry dere med alt det andre!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til verdens beste Joachim ,skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå og som synes det er deilig å gi litt faen!

 

God sommer <3

PS: En god ting kan ikke sies for ofte; merk dere at dette er MINE erfaringer og MINE synspunkter :D

 

 

 

 


 

 

 

"Kjærlighet har ingenting med poser å gjøre!"

 

Hei i den varme sommerkvelden, fine folka!

 

"Kjærlighet har ingenting med poser å gjøre" siterte Per Fugelli i foredraget sitt "Kilde til helse i arbeid og fritid" 11.juni på Ullensaker Kulturhus.
Hans morsomme historie handlet om barnebarnet, posesaus og hvorvidt hun kom til å bli gift eller ikke.

Jeg tør freidig ydmykt påstå at det er mange og gode grunner til at jeg er et godt koneemne, men matlavning er ikke en av dem.
Så sånn sett er jeg sjeleglad for at kjærlighet ikke handler om poser.
Joachim har sagt til meg at jeg er flinkere til å lage mat enn han hadde trodd jeg var! Bevares, da tør jeg ikke en gang begynne å tenke på hva han hadde fryktet!

Men det er en annen og stor grunn til at jeg trykker denne setningen til mitt bryst og den kjenner dere til.
Før operasjonen, i den evige jakten på løsningen, med en rumpe som ikke virka, tenkte jeg hele tiden at "bare jeg får ordren på denne rumpa, skal jeg endelig starte å leve livet mitt.
Da skal jeg endelig finne Mannen jeg skal dele det med og da skal jeg skal endelig finne den jobben jeg skal trives i og utvikle meg i"

Bare, bare og bare.
Hele tiden var det å vente på at en løsning skulle dukke opp, vente på at gode ting skulle skje, vente på at livet kunne starte,
vente og håpe på at jeg en dag skulle kunne kjenne på frihet, stolthet, mestring, kontroll og verdighet!

Men så gikk det endelig opp for meg at dette måtte skje i omvendt rekkefølge av hva jeg hadde sett for meg i utgangspunktet.
Posen måtte komme først, deretter livsgleden, livskvaliteten, Mannen og jobben. ALT!

Det jeg ikke visste var at Mannen allerede var i livet mitt.
Trofast, god, tålmodig og lojal. Han visste om utfordringene mine den gangen. Han aksepterte alltid, han dømte aldri og han la hele tiden til rette så godt han kunne.
Og han så så godt hvor store utfordringer jeg hadde og hvor mye jeg lengtet etter å kunne leve som jeg ville og være den jeg visste jeg kunne være.

Så da jeg fortalte han at jeg kom til å be legene på Ahus om å operere meg, forstod han avgjørelsen min veldig godt.
Han var nysgjerrig og stilte spørsmål, han hjalp meg å belyse alle sider og å snakke det i hjel.

Og februar kom, jeg fikk pose på magen og jeg strålte i korrioderen på Ahus. Joachim kom på besøk og han så hvor glad jeg var!

Og tiden gikk litt til og så ble det oss! Joachim og jeg!

Joachim synes hver dag at jeg er den fineste dama. Det syntes han før og det synes han nå.
Han bryr seg ikke om posen, jeg tror til og med at han ofte glemmer at jeg har den.
Den er jo ikke til hinder for noe. Null, niks og nada!
Heller tvert om.
Med en sosial og omgjengelig musikerkjæreste, hender det seg at vi på kort varsel hiver oss rundt for å delta på et eller annet.
Kanskje en konsert, en gåtur, et restaurantbesøk, eller kanskje alt på en og samme kveld,
Helt spontant, helt avslappet, alldeles storartet! Posen representerer friheten for meg!

Slikt spontanitet var jo utenkelig før!
I alle fall uten å ha planlagt og sultet i mange dager, tatt på meg lag på lag med truser eller strømpebukser, spist masse Imodium, alliert meg med alle doer rundt omkring og laget utallige fluktplaner oppi hodet mitt allerede før kvelden hadde startet. Og da tror jeg faktisk ikke det kalles spontanitet lenger.
Slitsomt og gledesdrepende!

Så nei, på en måte har kjærlighet ingenting med poser å gjøre.  Kjærligheten bør absolutt ha rom for slikt, slikt som redder liv og gir livskvalitet og verdighet.

Men, på samme tid kan kjærlighet ha alt med poser å gjøre!
I alle fall for en som meg.
En som selv kunne velge seg bort fra livet slik det var og til livet slik det er nå.
For en som hadde en skade og ikke en sykdom.
For en som hadde muligheten til å ta roret og bli skipper på egen skute og dronninga i sitt eget liv.
For en som brukte å ha en rumpe som ikke virka, men som nå gir faen i det!

For en sånn en som meg, har kjærlighet alt med poser å gjøre.
Kjærlighet til meg selv, kjærlighet til et annet menneske, kjærlighet til de små tingene, hverdagene og livet!


Det er juli, det er klamt og varmt og jeg har bakoversveis av vifta ved siden av meg, men jeg får allikevel avslutte slik jeg pleier;

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være helt perfekt uperfekt, dama til Joachim ,skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå!

Peace & love!

Husk å gi faen da dere! (men ikke i å bruke solkrem og redningsvest :))


God sommer!

 

klemmer <3

 

 

 

Fornyet resept

Hei, fine folka!

Jeg har mer på hjertet og denne gangen handler historien om annet enn meg og mitt.

Hei til deg som kjenner deg igjen, hei til deg som vil lære, hei til deg som er politiker og hei til alle dere andre :)

Jeg kjenner et veldig fint menneske.
Ei jente som er klok på kunnskap og på livet.
Ei jente som har et stort hjerte og mye omsorg.
Ei jente som også har en psykisk sykdom.
Ei jente jeg har veldig stor respekt for og som jeg er veldig glad i.

Jeg har kjent henne i ni år.
En av de første gangene jeg traff henne, sa hun noe til meg som jeg har tenkt mye på og forstått mer og mer av etterhvert som årene har gått.
Hun sa;
"Når man er psykisk syk, burde man fått et dyr på blå resept."

For litt under en måned siden, måtte hun ta et valg.
Hun måtte la sin bestevenn dø.
Dyrlegen kunne fortelle at hunden hennes var veldig syk og at ingen operasjon kunne gi god livskvalitet videre.
Valget var hennes og hun tok det av stor og ubegrenset kjærlighet.
Hun satte egoisme og ensomhet til side og lot han få slippe å streve mer.

Og da forsvant alt.

Han var bakken under føttene hennes.
Han var middelet mot ensomheten.
Han var angstdemper.
Han var de livsviktige rutinene,
grunnen til å stå opp,
grunnen til å drive alt videre,
grunnen til å holde det gående.
Han var grunnen til å forte seg hjem.

De var gjensidig avhengig av hverandre.

Han var selskap, nærhet og omsorg.
Han var glede og oppmerksomhet.
Han var tryggheten og stoltheten.
Han var varme.

Han ønsket velkommen hjem.
Han ønsket god morgen og god natt.
Han var bestevenn.

Jeg var der den dagen det hadde skjedd.
Jeg kjenner henne godt, men denne dagen undertreket så mye.
Jeg ble vitne til hennes vanvittige ressurser og hennes enorme, ubetingede kjærlighet.
Hun visste at så mye ville opphøre ved å ta valget.
Da ville to bli til en og hun måtte dra hjem alene.
I sorg.
For øyeblikket litt ødelagt.
Allikevel tok hun valget. Fordi hun satte hans velferd og hans livskvalitet foran seg selv.
Av kjærlighet.

Vi snakket, vi mintes, vi lo.
Og vi gråt. Masse.
Hun ble veldig syk i løpet av kvelden.
Jeg var full av beundring, men fryktet også veien videre.
Jeg burde sikkert vært profesjonell, men jeg klarte ikke. Jeg var glad i han jeg også.
Det var så mye å være vitne til og hennes fortvilelse ble min fortvilelse.
Jeg så kampen og visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe.

For de som ikke forstår hvordan dette fungerer, kan det høres rart hun, men hun visste, hennes familie visste og jeg visste at det hastet å få en ny hund.
Det hastet veldig.

Et nytt alt. En ny bestevenn.

Og det har hun nå.
Ei lita, nydelig og elegant frøken ligger nå i fanget og gir og får kjærlighet.
Det største av alt.

Naturmedisin i sin reneste form.

Jenta jeg har så stor respekt for, har fått fornyet resept.


-Linn-

 

 

 

 

Når gamle spøkelser bare er mestringen som utfordrer og spøkefullt har ikledd seg laken

Hei og hå, fine folka!

Forrige innlegg handlet om det jeg så på som et grusomt møte med gamle, teite spøkelser med kun onde hensikter.
Jeg syntes alt var fælt, så på det hele som nederlag og smisket etter klemmer og heiarop.
Og det fikk jeg! Og jeg fikk kloke ord på kjøpet også.
Og da så jeg det jo; mestringen!

I fire dager hadde jeg vært grinete og lei meg, men etter tilbakemeldingene så jeg alt med nye og klokere øyne!

Da jeg skjelvende og kvalm kom meg inn på do på Sentrum Scene og så inn i mine egne livredde øyne, hadde jeg egentlig to valg.
Jeg kunne sende melding til Joachim om at dette ble for mye å takle og at vi enten måtte dra hjem eller stå å henge bakerst i lokalet der det var luft, plass og fluktruter
ELLER 
jeg kunne ta meg sammen, stå i det og gå tilbake til plassen min.

Faktum var; jeg tenkte ikke en eneste gang at jeg hadde noe valg.
I mitt hode skulle jeg skifte pose, roe hjertet, gre hårene ned, jage elefanten fra brystet, krabbe ut av bomullen, ta meg sammen og gå tilbake til alle menneskene, til ølen min og til Joachim sin trygge hånd.

Og der ligger mestringen jeg ikke så uten hjelp.
Jeg tenkte ikke et sekund på å flykte!
Jeg tok en pause fra situasjonen, men så gikk jeg tilbake rett inn i den.
Før februar 2012  flyktet jeg hele tiden, da hadde jeg ikke noe valg, men nå slo det meg ikke i det hele tatt at å flykte var noe jeg kunne velge å gjøre.

Jeg skulle inn i lokalet igjen, ikke ut av det.
Jeg skulle sitte på stol nummer tre, ikke lene meg mot den bakerste veggen.
Jeg skulle få muligheten til å finne ut av at vi hadde felles kjente med paret ved siden av oss. Jeg kunne sittet her i dag og ikke visst det.
Jeg skulle senere kjenne på mestringen i den tøffe utfordringen, jeg visste det bare ikke akkurat der og da.


Jeg vant på stol nummer tre og jeg skjønte det ikke selv før det hadde gått fire dager.

Og da betyr det vel bare kort og greit at jeg allerede har laget nye fotspor over de gamle.
Instinkt er ikke lenger det det var før.
Jeg skynder meg langsomt, men har tydeligvis tilbakelagt større avstander enn jeg trodde.

Det er et stykke igjen, men jeg er på god vei!
Fort nok og godt nok!

Perfekt uperfekt og med rose på magen!


Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som fnisende og rakrygget stolt innser at hun leder godt i kampen mot spøkelsene!

 

Peace and love <3

klemmer :)

 

 

Når helvete banker på og sier "takk for sist, du er i trøbbel!"

Hei og hå, godtfolk!

11.november 2012 skrev jeg følgende:
"Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u'en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!"

31.januar 2013 og i anledning ettårsdagen for operasjonen skrev jeg dette:
"Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et "babystep" når jeg helst ville tatt et "giant leap". Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter."

 

Gamle spøkelser lar seg ikke drive ut så lett og dette er hva som skjedde meg på Valentinsdagen:

Denne fredagen skulle min kjære Joachim og jeg høre Melissa Horn på Sentrum Scene.
Jeg elsker denne deilige, svenske, melankolske stemmen og har gledet meg stort i lang tid! Og endelig var kvelden kommet!

Det var fryktelig mange andre som også ville se og høre Melissa skjønte jeg fort og køene var lange som bare det.
Lokalet fylte seg raskt opp og skulle man få en sitteplass måtte man være rask på labben. Den av oss to som har best greie på lyd, ønsket å sitte nederst og vi valgte oss ut en rad å sitte på.
Et hyggelig par flyttet seg og slapp oss inn på plass tre og fire innenfor dem.
Stolradene var plassert fryktelig tett og gjorde det umulig å passere noen som hadde rumpa si plassert på stolen. Skulle noen inn eller ut av raden, måtte alle opp og bevege seg ut i midtgangen.

Jeg ble rørt et øyeblikk og kjente på takknemlighet over å kunne sitte som nummer tre på en rad uten å få fullstendig noia og jeg takket nok en gang skatten på magen for dette. Jeg var glad for å være på konsert og glad for å være her med Joachim! Dette skulle bli en fin kveld!

Folk strømmet på og snart var midtgangen også fylt opp av mennesker, tett i tett. Og plutselig og helt uventet hogg det i. Den velkjente følelsen som sitter så godt i meg etter 28 år i helvete.
Panikk! Frykt! Vanvittig redsel!
Altfor mange mennesker, for tett, ingen fluktrute, for mange hindringer i veien, ingen trygghet!
Hjertet som raser avgårde i et voldsomt tempo. Elefanten som står på brystet og gjør det umulig å puste. Fokus som forsvinner. Stemmene rundt meg som blir som bomull. Hårene som reiser seg på kroppen. Svetteperlene som renner nedover ryggen. Magen som blir nervøs og setter i gang med å jobbe på høygir.

Prosessen inni meg er i gang. Kartlegging, forholdsregler, trusselmonitorering, krisehåndtering.
Hvor er do? Har de handikapptoalett her?  Er det langt dit? Vil jeg rekke frem? Vil det gå til helvete nå også slik det gjorde da rumpa ikke virka? Hvordan kan vi komme oss raskest mulig hjem? Hvordan skal jeg få puste? Har jeg med nok ting for å begrense skaden? Har jeg snille mennesker rundt meg som vil forstå dersom dette går galt? Kan Joachim redde meg? Hvor stor ydmykelse må jeg takle denne gangen?

Alle disse spørsmålene. I 28 år har jeg levd med en rumpe som ikke virka. Jeg har tatt forholdsregler, jeg har dekket over og gjort mitt for å begrense skadeomfang. Jeg har fryktet, flyktet og vært livredd.
"Læring er varig endring av adferd" husker jeg at jeg lærte på skolen. I 28 år har jeg gjort erfaringer og fått min måte å tenke, handle og agere på. Alt dette har blitt mine instinkter, mine handlingsmønstre, min adferd. Alltid på vakt, alltid et steg foran. Og dette sitter så forbannet godt i altså. Kroppen vil reagere slik den alltid har gjort. Fordi den har dårlige erfaringer, så fryktelig mange og så fryktelig dårlige erfaringer.

Fordi jeg var i den livredde tilstanden jeg var i, begynte magen å jobbe og jeg kjente at jeg ville skifte pose. Jeg sa i fra til Joachim, paret ytterst slapp meg ut og jeg nærmest løp mot do og var overlykkelig da jeg fant et handikapptoalett (som jeg har lov å bruke siden jeg har pose på magen). Vell innenfor døren, møtte jeg blikket mitt i speilet. Jeg så desperat ut. Jeg skalv på hendene og pulsen var ute av kontroll. Jeg måtte virkelig jobbe for å ta meg sammen og få pusten ned i magen. Med ny pose på magen og noe gjenvunnet kontroll, gikk jeg tilbake på plassen min og rakk tilbake tidsnok til å få med meg de første tonene fra bandet på scenen. Jeg hadde en fin konsertopplevelse, men jeg klarte ikke slappe av og nyte slik jeg hadde forventet at jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke kvitte meg med den tunge pusten og redselen som satt som en isklump i magen. Selv ikke Joachims trygge hånd i min høyrehånd eller ølen i min venstrehånd fikk meg til å slappe av.

Når det skjer ting som dette blir jeg veldig lei meg i lang tid etterpå og ser på det som nederlag. Jeg trodde jeg hadde kommet lenger på disse to årene og at jeg hadde fått større avstand til fortiden. 
Alt som skjer handler om tiden før og har ingenting med posen på magen å gjøre. Den er jo min skatt og livredning! Alt handler om det som er så drilla og innøvd fra tiden som var og som ikke enda har sluppet taket.

Det tar visst lang tid å tråkke nye spor over de gamle, i alle fall når de gamle er så mange og dype som de er. Jeg skal prøve å være mer tålmodig og raus med meg selv. Jeg skylder meg selv det!

Jeg trenger litt heiarop og klemmer nå kjenner jeg!
Den indre gudinnen er ikke så fnisende og rakrygget etter fredagen, men jeg skal nok lokke henne ut med faenskap og fanteri snart igjen!
Og sammen med Joachim skal vi rope "GI FAEN" til helvete fra fortiden!

Peace and love, people!

Gode klemmer <3

 

 

 

 

 

 

Med livet i gave i to år, jippi!!

Hei og hå, godtfolk!


I dag er det to år siden Linn versjon 2.0 ble født og jeg for alvor fikk livet i gave!
1.februar 2012 vinket jeg et hjertelig farvell og see-you-never-again til tiden som hadde vært og en rumpe som ikke virka!

Jeg våknet i dag med en god klump i halsen og en stor stolthet i hjertet. Dagen i dag er bedre enn bursdag og skal feires som en merkedag hvert år!
Dagen i dag er en fin og stor dag!
Dagen i dag markerer livet da det fikk en ny start! Jeg er glad jeg ikke gav opp på veien, men at jeg tok styringen og gav meg selv muligheten til å være stolt, leken, glad og fri!

Lykken for meg startet med en pose på magen, en lykkepose! Og den lykkeposen er min deilige stolthet og dyrebare skatt!


Jeg hadde aldri klart å ta det valget jeg gjorde uten trofaste støttespillere i gode venner og nær familie. Dere hjalp meg å snakke ting i hjel og belyse alle sider ved livet slik det var og livet slik det kunne bli. Vi skrev lister over fordeler, ulemper, begrensninger og muligheter. I timesvis, dagesvis, ukesvis og månedsvis. Takk! Uten dere hadde jeg vært hjelpeløs. Så i dag feirer jeg dere også!

I dag skal jeg skåle med min kjære for hva denne dagen betyr for meg og for oss, for huset vi kjøpte for to dager siden og for kapitellet vi nå skal starte på sammen!
Jeg er ydmyk, lettere rørt og veldig glad!

Jeg rister på den rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier nok en gang hipp hurra for å være perfekt uperfekt, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i to år nå!

Peace and love!

Husk å gi faen da dere!

 

God klemmer <3

Og jeg så mitt snitt til å være stolt og fin og kastet håndkleet!

Hei og hå i søndagsluka!

Jeg er jo ikke lengre ufortjent singel jeg nå. Nå har jeg fått meg en så fin kjæreste. Og denne fine kjæresten trives godt med å behandle meg som en dronning.
Men, i fare for å bli for godt vant, høy på pære og storforlangende, har jeg sagt til han at jeg nok ikke kan være dronning hver dag. Dette har han godtatt bare sånn delvis.

For denne januarhelgen hadde han planlagt en overraskelse.
"Du må nok belage deg på å være dronninga mi for en helg" skrev han til meg i SMS.
Jeg fniste litt, pakket tiaraen og gledet meg stort.

Turen gikk til Kiel med flotte Color Fantasy!
Lørdag kl 10 ankom vi Kiel og det var grått og regntungt på den andre siden av vinduet i lugaren. Da vi antok at veldig mange kom til å gå i land for shopping i Kiel, bestemte vi oss for å nyte en mindre folksom båt og tilbringe noen timer i spa- og fitnessenteret. Vi ville trene med utsikt over Kiel, nyte bobler i boblebad, teste om massasjestoler er noe tess og bare nyte å være på tur.

Før vi tuslet avgårde sa jeg til Joachim at det å dusje i en fellesdusj har vært en opplevelse jeg har ønsket å dele med noen og at jeg derfor ikke var sikker på at jeg ville noe mer enn å trene her nå. Dusjing kunne jeg gjøre på lugaren. 


Først misforstod han meg og trodde det skyldes at jeg var utrygg og redd. Han begynte å tenkte praktisk for å  finne løsninger på hvordan jeg kunne slippe å vise meg frem dersom jeg ikke ville.
Jeg skjønte at han ikke skjønte og jeg forklarte hva jeg tenkte om at delt glede er dobbelt glede, at mestring for meg er større når noen ser den osv.

Min beste venninne Therese sa til meg før operasjonen at hun gledet seg til å stå sammen med meg i en fellesdusj, se meg holde hodet stolt hevet og la nysgjerrige blikk være akkurat det de er.

Og det var det jeg visste at jeg ikke kom til å få oppleve i garderoben på båten. Jeg gledet meg, men fikk ikke delt det med noen! Uten å ha spurt tok jeg det nemlig for gitt at det ikke hadde blitt godt mottatt om jeg dro med meg Joachim inn i jentegarderoben for å bevitne mestringen min.

Så da bestemte jeg meg for at det fikk holde meg meg. Selveste meg alene! Selveste dronninga! Jeg fikk være vitne min egen stolthet og heller gjenfortelle den til andre.

Så etter trening gikk jeg spent inn i garderoben for å dusje og ta på meg badetøy. Men hva ser jeg? Ingen andre! Stemmer det, alle andre hadde jo gått i land! Jaja, siden jeg var så godt i gang med å inngå kompromisser med meg selv, bestemte jeg meg for at jeg fikk dusje alene og ha hodet stolt hevet i mitt eget selskap. Jeg var jo i alle fall i en fellesgarderobe og kanskje noen kom etterhvert!

Så da gjorde jeg det; dusjet alene i all min prakt! Men ingen kom, skuffende nok, og jeg tuslet ut igjen med kroppen inntullet i et håndkle.

Men så! Plutselig kommer det en godt voksen, bikibikledt dame inn! Hun skulle overlevere badekåpe og badeslippers fra Joachim til "hun med kort hår". Og det var jo bare meg der, så jeg var lett å finne. Hun tuslet videre mot dusjen og jeg så mitt snitt til å være stolt og fin og kastet håndkleet! 

Og da stod jeg der da! Tattaaaaaa! Naken, med lykkepose på magen og med mine +6 kosenytelevelivetkiloer ervervet etter operasjonen (forsåvidt velfortjent, men dog ganske irriterende)!


Stolt var jeg og stolt var min indre gudinne der hun skålte med meg i champagne og boblet over av latter og faenskap! Og begge hadde vi tiaraen på selvfølgelig!

Damen skulle ikke annet enn å skylle hender og snudde seg snart mot meg igjen. Jeg så ikke på henne, det skal jeg innrømme at jeg ikke turte, men hun ble nok nysgjerrig på meg.
"Det er fint å kunne dusje på lugaren synes jeg" sa hun. Hva hun mente med det vet jeg ikke. Kanskje hun skulle unnskylde hvorfor ikke hun selv dusjet. Kanskje hun rett og slett ikke likte fellesgarderober.
"Jeg synes det er fint å gjøre det her jeg!" kunne jeg svare. Og hun skulle snakke mer; om både spasenter, massasjetilbudet, Kiel osv.
Hva hun tenkte om meg aner jeg ikke. Om hun i det hele tatt forstod hva som traff henne, får jeg heller aldri vite.
Jeg er fornøyd med hva jeg gjorde og jeg håper hun så mestringen, gleden og stoltheten min!

Det hører også med til historien at vi boblet og drakk cava til hender og føtter  var lyserosa og skrukkete, hodet var fylt med berusende bobler og vi var varme og godt fornøyd.
Deretter okkuperte vi massasjestoler til skuldre var litt mindre stive, til vi hadde overhørt nok fagprat om barnevern fra høytsnakkende og tungthørende damer i boblebadet ved siden av og til magen ropte etter påfyll av annet enn cava.

Det er snart to år siden operasjonen som er roten til så mye godt, men jeg nyter fremdeles å kjenne på at jeg ikke er redd, at jeg nå kan kose meg, ha skuldrene nede og ha god tid! Det er så deilig!!

Neste spaopplevelse blir med min kjære søster om noen måneder og da har jeg henne å dele stoltheten og mestringen i garderoben med! Det skal bli bra og jeg klarer nesten ikke vente!
Og frem til det skal jeg og min indre gudinne løpe noen timer på tredemølle slik at +6 kosekilo blir litt færre.

Jeg rister på rumpa og sier nok en gang hipp hurra for å være perfekt uperfekt, skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv (men ikke hver dag da :)) og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i lang tid nå.

Peace and love!

Husk å gi faen da dere!

klemmer <3

 




Når rumpa ikke virker..

Hei alle :)

Når jeg er rundt folk som ikke kjenner meg og historien min, går jeg ofte rundt og kjenner på en stolthet over det som er på magen min, under klærne. Fordi jeg vet noe som ikke de vet! Posen på magen føles som en deilig hemmelighet og en dyrebar skatt. En skatt som har gitt meg livet og verdigheten.
Det er den enorme kontrasten mellom livet jeg lever nå og livet jeg levde før februar 2012 som er årsaken til at jeg kjenner på dette.

Jeg har aldri fortalt helt ærlig hvorfor jeg jeg selv valgte å få pose på magen. Jeg har skrevet at jeg hadde leukemi da jeg var liten, at jeg fikk en skade i mage-/tarmområdene, at jeg har vært mye stresset og lei meg og at livet har vært trist, lite impulsivt og preget av mye hemmelighold.

Jeg har skammet meg og det er grunnen til at ikke så mange kjenner til sannheten.
Jeg har skammet meg så forferdelig mye.
Jeg har skammet meg i alle år. Til og med etter stomioperasjonen har jeg skammet meg over det som var før.

Men jeg føler meg ferdig med det nå.

Fra tid til annen leser jeg artikler om mennesker som sliter med det samme som jeg gjorde.
Fine mennesker som jakter på et helt vanlig, enkelt og godt liv slik jeg også gjorde.
Fine mennesker som ønsker et A4-liv mer enn noe annet i hele verden.


Så for å gi disse plagene et ansikt, for å opplyse dere som ikke forstår og for å fortelle dere som sliter hvordan jeg fikk et godt liv å leve; her er sannheten.

Jeg fikk akutt lymfatisk leukemi (blodkreft) da jeg bare var fire år gammel. Jeg ble behandlet med cellegift og i tillegg til å ta livet av kreftceller,  svekker behandlingen som kjent immunforsvaret også. I tillegg til kreften fikk jeg også en del annet å kjempe mot. Noe var livstruende og måtte behandles umiddelbart. Cellegift ble satt på pause og annen behandling ble iverksatt. En av tingene som oppstod var en abcess, en kul, i endetarmen. Da denne ble fjernet ved operasjon, ble både indre (ikke viljestyrt) og ytre (den viljestyrte, den vi selv kan kontrollere) lukkemuskel ødelagt. Indre ble fullstendig ødelagt, men den ytre hadde jeg 25% igjen av. Og det er ikke mye å skryte av kan jeg fortelle.

Så i en alder av fire og et halvt år, ble jeg inkontinent. Anal inkontinent, Jeg hadde rett og slett ikke kontroll over noe.
Jeg kunne knipe bitte litt. Og kanskje bittelitt til om jeg stod eller satt helt i ro og flettet benene hardt sammen.

Jeg overlevde kreften og skulle få gleden av å leve videre, men i stedet for ubekymret lek og barnslig hverdag, måtte jeg forholde meg til inkontinens, Imodium, bind, mat, salve, grønnsåpebad, bekymring og skam. Jeg hatet gym, svømming, fellesgarderober og klasseturer.
Bindene sa jeg var mamma sine, det var enklere på den måten.
Og når det hadde gått galt, frøken ringte mamma og mamma kom inn på toalettet på skolen for å ta meg med hjem, ja, da var jeg utrøstelig!

Jeg har kommet med så mange forklaringer og unnskyldninger opp igjennom at jeg burde fått en utmerkelse i kreativitet, skuespill og hemmelighold. For alt annet føltes bedre enn sannheten.
Sannheten skammet jeg meg over. Jeg kunne ingenting for at jeg som fireåring fikk en rumpe som ikke virka, men like fullt skammet jeg meg og ville helst at ingen skulle vite.

Jeg har hatt liten tid på meg for å komme til toalettet tidsnok. Noen ganger har tiden ikke strukket til og avstanden vært altfor stor. Da går det galt da.
Til og med når jeg ikke har spist siden dagen i forveien og trodd at jeg har gjort alt riktig, har det gått galt. Og det er så skamfullt! Jeg har grått så mye, skammet meg så mye, unnskyldt meg så mye, prøvd å skjule så mye.

Noen har blitt innlemmet i hemmeligheten, de jeg stolte på og som jeg tenkte ville forstå. Og kjærestene opp igjennom har fått servert en enkel versjon av hemmeligheten på forskjellige vis; i brevform med meg tilstede, i brevform uten meg tilstede eller fortalt av meg sittende gråtende i passasjersetet i bil slik at jeg slapp å se vedkommende i øynene. Bare sånn at de kanskje kunne forstå litt av kampen jeg kjempet hver eneste dag.

Mine aller, aller nærmeste har vært mine allierte, mine alibier, mine fluktplanleggere,mine rådgivere, de som har dekket over for meg, tilrettelagt osv.. Men ei heller de har forstått fullt ut hvordan livet egentlig har vært og hvor mye jeg har kjempet. Ikke fordi de ikke evnet eller av betingelsesløs kjærlighet ville gjort hva som helst for å hjelpe meg, men fordi jeg har vært flink til å skjule, flink til å smile, flink til å stå på. Jeg har vært sterk, veldig, veldig sterk. Kanskje for sterk.

Som dere vet, orket jeg ikke mer til slutt.
Jeg ble lei nok, trist nok, sint nok, sterk nok og moden nok på høsten 2011 og startet da den mentale prosessen med å gjøre pose på magen til noe fint.
En fin forandring som ville gjøre det verdt å fortsette med livet.

Jeg fortalte min fastlege at jeg var i en prosess og antagelig kom til å be om pose på magen. Han uttrykte veldig tydelig at det ikke var noe han tenkte spesielt godt om. "Du vil ikke ha pose på magen!" påstod han. Jeg spurte meg selv hvorfor han var så negativ til det her, en mann som selv hadde jobbet mye med gastro.
Kjente han mange som hadde stomi kanskje? Kjente han mange med samme utgangspunkt som meg som hadde fått stomi? Og kjente han mange som selv hadde bedt om stomi fordi de tenkte at det ville gjøre livet verdt å leve videre? Mitt inntrykk er at stomi av leger og kirurger ofte lanseres som siste utvei og med negativt fortegn. Den aller siste løsningen når ingenting annet har fungert godt nok. Og det blir så ofte sagt og skrevet at "å få stomi oppleves som tap av kontroll".

Ja, mange ganger stemmer nok dette, men la meg sette denne setningen opp mot mine kamper og livet mitt slik det artet seg:
Jeg har vært inkontinent i 28 år. Jeg har ikke hatt kontroll på hverken luft eller avføring. Jeg har vært så mye redd og levd et liv fylt med frykt, flukt og begrensning. Jeg har daglig kjent på enorm panikk mens jeg har kjempet mot tiden og avstanden, kjent at hårene reiser seg på hele kroppen, svetten som renner nedover ryggen, pusten som møter så mye motstand i brystet og tårene jeg ikke har mulighet til å holde igjen. Jeg har lagt ned så mye energi og tid i så mange år på leting etter redningen og løsningen. Jeg har prøvd alt av hjelpemidler, samtale, riktig mat, fravær av mat, skolemedisin, alternativ medisin. Jeg har elektroder og pacemaker i ryggen for stimulering av bekkenmuskelatur. Men jeg var for ødelagt til at noe av dette fungerte.

Dersom jeg ikke selv hadde bedt om å få pose på magen, hadde jeg nå enten vært ufør eller kanskje jeg ikke hadde vært her i det hele tatt. Jeg hadde uansett gått til grunne inni leiligheten min, enten direkte eller indirekte.
For meg oppleves det å ha pose på magen som at jeg har fått en kontroll jeg aldri har hatt. Jeg kan endelig gjøre det jeg vil gjøre og være den jeg vil være.

I 2011 var jeg på mestringskurs på bekkensenteret på Ahus sammen med ti andre damer og en mann som var inkontinente de også. Noen etter fødsel, andre etter kreft eller skader. De var triste, deprimerte, ensomme og usosiale de som meg. Noen måtte bruke bleier. Mange orket ikke utsette seg for mer ydmykelse enn nødvendig og sov ikke sammen med sin kjære. Alle kjente vi på skammen. Det var så mye tårer og vonde følelser i det rommet i de dagene kurset varte. En av kursdeltakerne ringte meg etter å ha lest om meg i Romerikes Blad i fjor. Hun vurderte nå selv å få stomi og trengte noen å snakke med om så mye. Jeg har så lyst til å ringe hver eneste en av de andre også og fortelle om den fine prosessen min og hvor fint og enkelt livet mitt er nå.

Jeg skulle ønske det ble fokusert mer på pasientgruppen jeg har tilhørt. En pose på magen vil redde livet og livskvaliteten til et slikt menneske. Jeg vet at en pose på magen vil gi de tilbake en kontroll og en verdighet det er lenge siden de har hatt. Stomien har gitt meg verdighet, livskvalitet og stolthet.

For når man har en rumpe som ikke virker, er det den som kontrollerer livet og alt man gjør. Det blir altoppslukende og man blir enormt opptatt av å begrense skadene. Derfor lever man i forkant, man planlegger, man uteblir, man utstyrer seg, man leter etter toalett som det første man gjør når man kommer på nye steder. Med inkontinens er man utsatt for et konstant mentalt stress og man er engstelig og stadig på flukt. Og man skammer seg og kjenner på ydmykelser. Selv når man kun er i sitt eget selskap.
Stomien har fritatt meg fra alt dette og erstattet det med kontroll og indre ro!

Jeg skulle ønske helsepersonell snakket om stomi med flere positive fortegn.
For det kan anbefales, stomi kan anbefales! Og jeg vil så gjerne kjempe for dette!
Stomi gir kontroll til de som ikke har det fra før.
Og den kontrollen er livreddende.

Jeg hadde en rumpe som ikke virka, men jeg ommøblerte og nå er jeg glad i den igjen!

Jeg trodde jeg fikk livet i gave da jeg overlevde kreftsykdommen, men det var først i februar i fjor at det ble et liv verdt å leve!
Nå har livet mitt også livskvalitet.
Og livskvalitet er livreddende.

Under klærne har jeg en skatt.
En skatt som reddet livet mitt og gav det verdighet.
Verdigheten er også livreddende.

Kontroll, livskvalitet, verdighet og stolthet!

Jeg har en lykkepose på magen og jeg vil vise det til hele verden!

Så jeg rister på rumpa som det ikke lenger gjør noe at ikke virker og sier hipp hurra for å være skipper på egen skute, dronninga over sitt eget liv og for den indre gudinnen som har vært ute og danset fnisende og rakrygget rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri i snart to år nå!

 

Store klemmer <3

Slutt og fortell meg hvem jeg er!

Hei alle dere fine folka :)

Har noen noen gang påstått om deg at  "Du er.." etterfulgt av en eller annen karakteristikk denne personen måtte ha som sin subjektive mening om eller oppfatning av deg?

"Du er" er en sterk formulering og kan både provosere og såre dersom den brukes feil. "Du er" har stor makt og føles bastant, endelig og definerende.

Jeg blir både lei meg og sint når mennesker skal tillegge meg en personlighet eller væremåte av negativ art og påberoper seg retten til å mene at de kjenner meg godt nok til å starte dette med "Du er".
I alle fall når dette kommer fra noen som ikke kjenner meg, historien min, kampene mine, seirene mine eller alle de mange, fine og stolte skrittene jeg har gått siden februar i fjor.

Jeg har tidligere skrevet at det å få pose på magen gav en slags forklaring. Det ble litt som å vise fingeren og rekke tunge til de som tvilte, undervurderte og bagateliserte meg, handlingene mine og intensjonene mine tidligere. Man velger ikke pose på magen for moro skyld, men fordi man ser at ser at man på denne måten kan leve videre, leve godt og leve stolt. Posen på magen ble mitt utropstegn!

Jeg avlyste ikke avtaler fordi jeg hadde ombestemt meg eller plutselig fant ut at jeg ikke hadde lyst.
Jeg var ikke hjemme fra jobb fordi jeg var lat eller hadde "litt vondt i magen".
Jeg var ikke usikker og tok forholdsregler fordi jeg tvilte på at jeg egentlig kunne få det til.
Jeg var ikke utrygg fordi jeg hadde dårlig selvtillit.
Jeg lot ikke være å gripe mulighetene fordi jeg ikke ville ha dem.
Jeg takket ikke nei til date fordi jeg ikke hadde lyst på kjæreste.
Jeg ville ikke absolutt sove hjemme fordi min seng var bedre enn den du kunne tilby.

Jeg var og gjorde alt dette fordi alt bunnet i et fysisk handikap.
Et fysisk handikap som var tabubelagt og gav fatale og traumatiske opplevelser.

Jeg var livredd pga dette. Og når man er livredd blir man utrygg. Og når man er utrygg blir man usikker.
Og når man er usikker, utrygg og livredd, ja, da føles det godt da å kunne bli hjemme. Alene.
Men inni meg tvilte jeg aldri. Jeg visste jo at jeg kunne, turte, fikk til, ville, hadde det i meg osv.

Så bare si "Linn, du er så usikker du" eller "Linn, du er ikke så tøff du" for jeg vet at dette ikke stemmer.
Jeg er mye tøffere enn du tror og vet. Og jeg er mye tøffere enn du noen gang kommer til å være!

Så slutt og fortell meg hvem jeg er, det vet jeg, min nære familie og mine nærmeste venner mye bedre enn deg.

Jeg er mye mer enn jeg ser ut til å være:)
Det er DU også og la ingen få lov til å mene noe annet!

Ha en fin torsdagskveld!

Jeg heier på dere!

Peace & Love!

Stor klem <3 <3

 

 

 




Gi faen og gjør det! Gjør det, gjør det, GJENNOMFØR DET!

Hei, fine folka!

For noen uker siden fikk jeg meg en påminnelse da jeg leste blogginnlegget "Du dør bare en gang" på www.christineotterstad.com.
Jeg siterer:
"Du DØR bare èn gang - men du lever hele tiden! Hver dag - om og om igjen! Hver dag, når du våkner opp om morgenen, så lever du. På nytt og på nytt."

Ja, jammen lever vi ikke hver dag, dere! Hver eneste dag lever vi faktisk!
Vi lever NÅ! I dag! Akkurat NU!!

Jeg kjenner meg så godt igjen i det hun skriver om å leve i fremtiden.
Jeg har gjort det jeg også. I nesten hele livet mitt har jeg gjort nettopp det.

"Bare jeg får kontroll på denne magen, så.."
"Bare forskningen kommer så langt at den kan hjelpe meg, så..."
"Bare jeg får den tryggheten jeg trenger, så..."
"Bare jeg orker å holde ut dette "livet", så..."

Helt frem til februar 2012 ventet livet mitt på fremtiden.
Det var alt det gjorde; ventet..
Jeg fikk ikke vært den jeg ville være eller gjort det jeg ville gjøre.
Kanskje i fremtiden.
Kanskje.
Hvis jeg orket å holde ut da.
Det fikk fremtiden vise.

Som forfatteren av innlegget spør "Hva om nåtiden fikk hovedrollen i livet ditt?"

"JA!" tenkte jeg da jeg leste det "nåtiden må spille hovedrollen i livet mitt!"

Men så begynte jeg å tenke.
Var det ikke nettopp den ansettelsen jeg gjorde i fjor da jeg selv valgte å få pose på magen?
Var det ikke nåtiden som var på audition da jeg så den triste summen av regnestykket, skjønte hva som var i ferd med å skje, bestemte meg for hvilket valg som måtte tas og innså at jeg selv kunne gi meg selv livet i gave?

Jeg ansatte nåtiden i hovedrollen!
Jeg gjorde fremtid til nåtid, til Linntid, og startet å leve!
Ja, det var akkurat det jeg gjorde!


Men det var godt med en påminnelse, Christine Otterstad, det bør bli enda mer nåtid!
Det skal bli det!

Jeg jager fremdeles spøkelser, men jeg tar også flere sjanser og griper dagen i mye større grad enn tidligere!
Jeg gir faen og bare gjør det! Jeg har det privilegiet nå.

Da min kjære, gode bestemor ble begravet, leste presten en setning som har brent seg fast hos meg.
Hun sa "Lær meg å telle mine dager, så jeg kan få visdom i hjertet"

Jeg skal leve i nåtiden så godt jeg kan og jeg håper hjertet mitt vil romme mer og mer visdom!

 

Fortsatt god sommer, kjære dere!

Stor klem
<3

PS: Husk å gi faen'a :)

 

 

Mathallen - nytelse og glede, ikke fravær eller frykt

Hei, fine folka!

Jeg har jo bestemt meg nå for å "practice what I preach" og da min gode venninne Tone ringte meg og spurte om jeg ville være være med på en opplevelse i Mathallen, ja, da var jeg ikke snauere enn at jeg svarte et spontant, entusiastisk og rungende "ja!"

Og mathall ble det.
Sultne som bare det, ville vi spise med en gang og heller ikke da var jeg snauere enn at jeg valgte noe så skummelt og anderledes som blåskjell!
Jeg kosa meg, spiste blåskjell, drakk hvitvin, nøt, var sosial og slappet av!

                                              


Og kvelden var ikke slutt der må du tro. Neida, den hadde bare så vidt begynt. Nå bare det videre til irsk pub. Tenk det; pub etter mat! Og ingen nervøsitet eller frykt, bare god og leken sommerlig glede! Går det ann? Jeg gir meg ende over!
Nye mennesker kom til og ja, nye bekjentskaper ble det!

Og planen var at Linn skulle ta siste toget hjem, men Linn var vill, gal, glad og ville heller sove over hos Tone. For da kunne hun ha det moro i mange timer til.
Og overnatting ble det!

Det høres kanskje ut som jeg er 20 år igjen, og ja,  jeg gjør ting nå som jeg burde gjort da jeg var 20 også, men innimellom må man bli 33 før man har muligheten til å kjenne på livet og glede seg over det fullt ut!

Og liv ble det!

Natti natt, mine venner! Jeg heier på dere :)

klemmer <3

PS: Jeg gir faen! Gjør du? Minner du meg på det, skal jeg minne deg på det samme!




 

 

 

Å skynde seg langsomt er ikke fort gjort, men det er fort nok (..og litt utgjort!)!

Hei godtfolk!

Jeg har hele tiden tenkt og sagt at jeg ikke skal skrive blogg bare for å skrive blogg, disse innleggene må ha litt nyttig innhold synes jeg.
Og siden denne hjernen ikke flommer over av kloke ord hele tiden, tro det den som vil, kan det gå litt tid mellom hver gang det kommer noe nytt fra denne kanten. Men nå føler jeg at jeg har litt på hjertet igjen:)

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har kommet langt dette siste året, men at jeg likevel har kjent på skuffelsen over ikke å ha kommet så langt som jeg hadde håpet på. Og ei flott dame sa så til meg at det er noe som heter "å skynde seg langsomt". Det er kloke ord som jeg jeg har lagt meg på minnet og prøvd å godta og leve etter.

Hele livet mitt har jeg tenkt at "bare jeg får orden på ditt og datt, så skal jeg begynne å leve!" Tiden gikk, måneder ble til år og livet mitt trøblet seg avgårde uten at jeg fant noen løsning Så endelig en dag, etter alt for lang tid, bestemte jeg meg for hva som måtte til. Operasjonen ble gjennomført og plutselig var jeg klar og ivrig etter å starte med å leve og utforske livet mitt! Jeg var klar til å jobbe igjen, gå ut på byen, gå ut å spise, danse, treffe drømmemannen, trene, gå på fjelltur, lære nye ting, være uredd, være leken og fri osv osv.

Men så kjente jeg at jeg var sliten, så forferdelig, forferdelig sliten! Kroppen hadde ikke krefter til alt jeg hadde lyst til. Alle årene med alle de harde kampene hadde satt sine spor og jeg måtte godta å skynde meg langsomt. Jeg kunne ikke oppnå flere mål samtidig, noen måtte vente. Og de ventet tålmodig. Linn måtte lades opp igjen.

Tålmodigheten gav avkastning og kreftene vender sakte, men sikkert tilbake. Jeg har lært meg å lytte til signalene fra kropp og sinn og jeg vet nå hva de forteller meg, men jeg kjenner også at det fremdeles er viktig for meg å prioritere. Hva er viktig og når er det viktig? Hvem og hva gir påfyll?

Det tok lang tid å finne løsning, være i prosess før og etter operasjon, finne igjen krefter osv og vips rips så hadde "alle" fått seg kjærester og barn gitt. Hehe, de man tenkte man skulle finne på haugevis av moro, tull og fanteri med, nei, de har rett og slett ikke tid og mulighet lenger de. I alle fall ikke like mye tid og mulighet som meg selv :) Thihi, nå tror du kanskje denne teksten har en dårlig skjult undertone og at alt egentlig bare er bittert og tårevått, men sånn er det heldigvis ikke altså! Jeg unner av hele mitt store hjerte alle mine venner alle fine kjærester de møter og alle de flotte barna de lager og jeg er så heldig å være tante Linn og i tillegg "tante" Linn til så mange.

Allikevel, jeg skal ikke legge skjul på at dette tvinger meg til tenke litt nytt, men å gå utenfor boksen å tenke der har vel aldri vært feil det, har det vel? Jeg får i både pose og sekk jeg nå; jeg har gode og fine venner allerede og nå skal jeg ut å finne noen nye fine noen i tillegg :)

Nå skal jeg "practice what I preach" og nyte livet slik jeg mang en gang har skrevet om at jeg skal!!

Jeg fortsetter å tenke løsninger. Jeg vil fortsette å se muligheter og ikke begrensninger. Jeg skal ta de mulighetene som byr seg og åpne mange nye dører Det er flere ting jeg gleder meg til utover sommeren og jeg skal jobbe for å kunne skrive inn enda mer i kalenderen!

 

Å skynde seg langsomt er ikke fort unnagjort, men det spiller ingen rolle! Det viktigste er å komme frem til slutt :)

Jeg heier på dere!

Stor klem :)

 




 

 

 Og min deilige feel-good-sang må være med:

musicnodes
Alicia Keys featuring Nicki Minaj: Girl On Fire




.. og nettopp derfor er det nyttig å ha pose på magen! *fnis fnis*

 

Tjena!

 

Dette er et aldri så lite blogginnlegg om hvordan stomiutstyr løser hverdagslivets tøffe utfordringer kjapt og enkelt :)

 

Når du kommer ut fra jobben og oppdager at den hysterisk morsomme kollegaen din har pyntet bilen din slik for eksempel (hevn for å ha sagt "tenk fort!" og kastet en løs snøball i hendene hans på kontoret kanskje?):

Fine, hvite klistrelapper med godt lim på alle bilens ruter.  Herlig!
De klamrer seg desperat til underlaget og nekter å la seg fjerne uten å gå i oppløsning..

Ja, da er det flott å ha kleberfjernerspray i veska si kan jeg fortelle!
Og en liten sveip over med kleberfjernerserviett til slutt..
og vips, rips. borte vekk! (rutene må vaskes da, men det vet jeg om noen som skal få lov til i morgen!)


Den fantastiske sprayen gjør magi også når små jenter synes det er vondt å dra av plasteret på armen eller når du ute på veggen finner maskeringstape fra fjoråret som har valgt å integrere seg med underlaget.

Og skulle man få gnagsår eller trenge plaster, ja, da har jeg jammen en løsning på det blant utstyret mitt også (Brava elastisk tape for kjennere)!

 

Ingen skal fortelle meg at det ikke lønner seg å ha pose på magen!

 

Min indre gudinne skal ta seg en torsdagsøl, gni seg i henda, luske rundt, fnise og planlegge morgendagens faenskap og fanteri!

 

God torsdagskveld!


klem <3

 

 

 

 

Mestrer, men er langt i fra noen verdensmester

Hei, alle flotte mennesker!

1.februar 2012 fikk jeg pose på magen og jeg har skrevet mye om hvordan jeg har mestret tiden etter det.
Men jeg har også skrevet om gamle spøkelser og hvordan de bidrar til at mestringen innimellom har vært frynsete og liten.

Så jeg håper jeg ikke blir misforstått, jeg er langt i fra noen verdensmester.

Jeg er stolt av den jeg er nå, med en lykkepose på magen.
Stolt fordi jeg tok styringen over eget liv.
Stolt fordi jeg selv satte i gang en prosess.
Stolt fordi jeg selv tok et valg som reddet livet mitt.

Jeg er stolt fordi jeg bestemte meg for at 28 år med frykt, flukt, begrensninger og tristhet holdt.
Nok var nok! Jeg snudde selv det tunge og vanskelig til solskinn og glede!
Jeg kunne snu livet, det fantes muligheter for meg. Jeg hadde ikke en sykdom, men en skade. Jeg kunne løse alt ved å ommøblere litt.
Jeg kunne selv bestemme og jeg kunne bruke all den tid jeg ville på å gjøre det.

Det eneste som hastet, var å få et liv det var verdt å leve. Det hastet med å starte på livet!
Jeg ivret etter å få være den jenta jeg visste jeg kunne være.

Jeg har nå et liv med en kontroll, en livskvalitet og en verdighet jeg ikke hadde før 1.februar 2012.

Dette er jeg stolt av og dette gir meg mestring. Sammenlignet med tidligere er jeg verdensmestrer, men det er kun i mitt eget liv og kun i min egen verden.

Jeg har pose på magen fordi jeg selv bad om det.
Jeg har full forståelse for at de som ikke selv kunne ta dette valget kan ha andre oppfatninger, følelser og tanker enn det jeg har.
Fordi jeg selv kjente på noe helt annet sist gang en slik pose var på magen enn det jeg gjør nå, forstår jeg det veldig godt.

Det jeg ønsker med bloggen og åpenheten, er å spre positiv bevissthet rundt det å ha stomi.
I mange sammenhenger kan og bør det anbefales.
Det kunne det for meg og det kan det for mange andre også.
I mange sammenhenger betyr en pose på magen starten på et bedre liv.
Ofte får man pose på magen for at livet skal reddes.
Ofte er en pose på magen den eneste løsningen.
I mange sammenhenger er en pose på magen den beste løsningen!

Uansett eget valg eller ikke, pose eller ikke, vær stolt av deg selv og ta grep om eget liv dersom det er mulig.

Jeg heier på dere!

Stor klem <3




 

 

 

Artikkel i Kamille

Hei og hopp!

15.februar 2013 fikk man i både pose og sekk i Kamille! Storveis! Stor stas! Stolt ja :)

Håper dette er med på å skape positiv bevissthet!

 

 

klem <3

Glemmer innimellom at jeg skal gi faen!

Hei, alle fine, flotte folka :)

En god stund glemte jeg å gi faen og jeg tenker jeg kan skylde bittelitt på forkjølelse, sansefunksjoner satt ut av spill, bomull i hodet og hjerneceller i "gå-sakte-aksjon".

MEN, så en dag, en tidlig morgen, fikk jeg en sms av et flott menneske.
Der stod det "Linn, gi FAEN!!!!!" Så da gjorde jeg det!

Og så fikk jeg jeg en appelsin av denne personen som fortalte meg det samme.
Og da gjorde jeg det enda mer!

Tom Hanks har sin Wilson i Cast Away, jeg har han her :

 

Mange har lest "Gi Faen"-innlegget mitt og flere har kommet til meg og spurt "Linn, har du gitt faen i dag?!" eller fortalt meg at de også har begynt å gjøre det.
Hehe, det er moro og det er bare fint med påminnelser!

Det er sunt å legge snill-pike-syndromet på hylla og gi litt faen innimellom. Jeg skal gjøre det enda mer fra nå av!

 

Gir faen og heier på dere!

Klem <3

 

 

Holde mitt aller første foredrag. Check!!

Hei, fine folka!

For to uker siden holdt jeg mitt aller første foredrag og det var altså så utrolig stor stas!

Jeg var så heldig å bli invitert til et fagseminar for stomisykepleiere for å snakke om bloggen min.
50 flotte sykepleiere, mamma og min gode venninne Tone lyttet til det jeg hadde å si og hadde masse kommentarer og spørsmål til meg, historien min og erfaringene mine da jeg var ferdig.

Det var et takknemlig og fint  publikum å holde sitt første foredrag for! Som Linn Versjon 1.0 hadde jeg aldri i verden sett for meg at jeg noensinne hverken kunne like eller tørre å  snakke til så mange mennesker, men Linn Versjon 2.0 overrasket og elsket det! Jeg håper de satt igjen med en god opplevelse og at det blir flere slike oppdrag fremover. Jeg har en prosess, et budskap og et tema jeg brenner for nå! 

 I anledning både stomidag hos bandagist og foredraget mitt, fikk jeg laget dette glade visittkortet med solsikka mi på (vel, rett skal være rett, det var tante May sin hage og tante May sin solsikke, men jeg foreviget den med kameraet mitt :)):

 

 

Ha en fin dag!

Jeg heier på dere!



Torsdagsklem <3



Gi faen!

Hei og hopp, flotte folk!

I går ettermiddag da jeg stod hjemme og gjorde meg klar til å dra på trening (Piloxing av alle ting!), kom de gamle redslene, fryktene og strategiene snikende innpå igjen. "Hva om..?" "Tenk om...?" "Hvordan skal jeg komme meg unna?" "Hvordan kan jeg be Therese redde meg under treningstimen?"

Men i hule heite, når skal dette gamle instinket gi slipp på det som en gang var og forstå at det er nye tider nå? Nye tider, gode tider, glade tider!

Tydeligvis skal det ta sin tid å omstille seg og et klokt hode sa til meg at det er noe som heter å skynde seg langsomt. Så det er det jeg nå holder på med, jeg skynder meg med babysteps, lave skuldre og pust som går godt ned i magen. Man blir ikke så trent av det, men man blir nok veldig avslappa og harmonisk!

Men, poenget er at samtidig som jeg skynder meg i dette, dersom man ser bort i fra utålmodigheten, behagelige tempoet, skal jeg gi mer faen! For ei jente som er opplært hjemmefra til ikke å banne, er ikke dette pent å si, men jeg tenker at opphavet tilgir meg når de ser at det brukes til en god sak. Målet helliger middelet!

Hver morgen fremover skal  jeg skule litt lurt på meg selv i speilet og si "Gi litt faen'a, Linn!" Jeg skal gjenta det inni meg mange ganger i løpet av dagen. Jeg skal gi faen i å bry meg om alt, jeg skal gi faen i å tenke situasjoner igjennom i forkant, jeg skal gi faen og ta meg selv mindre høytidelig, jeg skal gi faen og lære meg å trekke mer på skuldrene, jeg skal gi faen og le høyere, og snart, når jeg er klar for det, skal jeg gi faen i å drasse rundt på denne tunge, utdaterte bagasjen fra fortiden.

Min indre gudinne lusker fnisende, rakrygget og nonchalant rundt med øyne fulle av faenskap og fanteri.

Dere, gi f'a :) Jeg heier på dere!

Klem :)

 

 

 

 

Linnpinnsolskinn versjon 2.0 feirer ett år!

 

Hei alle sammen!

 

I morgen er det faktisk et år siden operasjonen! Hurra for meg!

Ett helt år har jeg hatt pose på magen og det året har gått så fort. Vips rips, så var det unnagjort!

Dette året har gitt meg så mye glede, så mange overraskelser og så mange gode opplevelser. Ting har skjedd dette året som jeg ville gått glipp av dersom jeg ikke hadde bestemt meg for operasjon og valgt å investere i livet mitt. Jeg er så uendelig glad for valget jeg tok!

 

Jeg hadde mange planer for året som nå ligger bak meg. En del har blitt gjennomført, men det er mye jeg ikke har rukket eller hatt ork til også. Det har kostet litt å gjennomføre operasjoner og store forandringer, jeg har i perioder vært veldig sliten, men det kommer seg! I morgen starter år 2 og da skal jeg sørge for å sette i gang med resten av planene og oppgraderer til versjon 3.0 veldig snart.

 

Jeg har oppnådd så mye dette året, men trodde, for å være ærlig, at jeg skulle ha kommet enda lenger enn jeg har gjort. Målene var nok veldig ambisiøse og de tok nok for seg meg isolert sett. Jeg glemte visst alt annet som skjer rundt omkring med og i livet. Men på den annen side hadde jeg kanskje ikke kommet så langt som jeg har gjort dersom jeg ikke hadde laget slike store, flotte mål å strekke meg etter heller.

 

Det har overrasket meg litt i det siste at de 28 årene jeg har levd med frykt, flukt og redsler har satt seg så godt fast som de har. Det har skuffa meg litt faktisk, skuffa meg at jeg innimellom har måttet godta et "babystep" når jeg helst ville tatt et "giant leap". Men, kjære vene, det er babysteps og det går forover! Jeg er veldig glad for at det går den veien og at jeg ikke lenger står stille! Det får være stort nok og godt nok! Jeg gir meg selv lov til å senke kravene, men skal fremdeles ha planer og mål å strekke meg etter.

 

Noen burde jammen servert meg frokost på senga siden jeg har tilnærmet bursdag i morgen, men jeg får nok ta ansvaret selv siden jeg har glemt å minne mine kjære og nære på at dagen i morgen er en stor dag og at den er min (strengt talt kom jeg på det selv bare for to timer siden!)  :)

 

Jeg heier på dere!

 

Stor klem

<3

 

Jeg er heldig som har så fin venninne! Fikk denne nydelige blomstebuketten av verdens beste Therese 1.februar <3









 

 

 

 

 

 

 

 

 

2012 - starten på livet!

Hei alle!

 

2012 nærmer seg slutten og endelig kan jeg se tilbake på et år og kjenne at jeg er ordentlig stolt av det! Sånn helt inn i sjela, hjertet og beinmargen faktisk!
Og det takket være en liten pose på magen dere, hvem skulle trodd det!?!

I november/desember, år etter år, har den fantastiske søsteren min tålmodig satt seg ned sammen med en tankefull og trist Linn og skrevet ned strategier og forsetter for meg og det året som lå foran meg. "Linns 2008", "Linns 2009", "Linns 2010".. "Dette skal bli Linn sitt år.."
Som de listeelskerne vi er, har det blitt mange flotte og ambisiøse punkter hvert år. Trening, jobb, mestring og kjærlighet har vært gjengangerne.

År etter år har jeg måttet se tilbake på det gjennomførte året og resignert og lei meg innsett at "det ble ikke mitt år nå heller". Nederlag, år etter år.
Dette gav ingen mestring, ingen stolthet og ingen stor lyst til å ta fatt på nok et år.

 

Jeg ser jo nå at få av punktene på listene vi lagde lot seg gjennomføre med kroppen jeg hadde og situasjonen jeg da var i, men utfordringen var vel at jeg ikke innså eller ville innse hva alt bunnet i, stoppet i og ble begrenset av. Jeg så jo ikke da hva løsningen på alt var. Og jeg visste ikke da at den var så enkel! Litt flåsete å si "enkel" egentlig, for prosessen har vært langt i fra enkel, men da jeg var moden nok, sterk nok, lei nok og forberedt nok, ja, DA var det enkelt! Jeg måtte rett og slett treffe bunnen før jeg så hva som måtte gjøres dersom livet skulle fortsette. For jeg likte jo å leve, jeg forstod bare ikke hvordan før for ganske nøyaktig et år siden!

 

Løsningen viste seg å være en pose på magen, en utlagt tarm, en liten ommøblering!

2012 har vært planleggingen og gjennomføringens år. 2012 har vært starten på min nye tidsregning.

I 2013 skal gjennomføringen forsette. Planene skal legges og gjennomføres. Drømmene skal realiseres. Drømmemannen skal kapres. Og livet skal definitivt leves! Med sjela, hjertet og beinmargen faktisk!

I år skriver jeg min egen liste for 2013 og jeg gjør det med glede!  Jeg har klump i halsen, men nå er det en godklump.
Jeg er ikke trist på slutten av dette året, jeg ser mulighetene i året som ligger foran meg.  Og jeg møter 2013 med ydmykhet, jeg vet hva jeg har å sette pris på!

 

Takk for all støtte, tilbakemeldinger, klemmer, heiarop, samtaler, mailer, Facebook-meldinger og tillitserklæringer dere har gitt meg!
Godt nytt år, gutter og jenter! Jeg heier på dere!

 

 

Stor klem <3

 

 

 

 

Vi har alle en stemme..

 

 

Hva bruker du din til?
Bruk den klokt, den har stor makt både overfor deg selv og andre.
Bruk stemmen din til å fortelle deg selv at du er super og la andre få høre deg fortelle dem at de er det!

 

Jeg håper at min stemme i 2013 blir enda sterkere enn det den har vært i år.
Bloggen får stadig flere lesere og mer oppmerksomhet og det er fantastisk stor stas.
Jeg er veldig takknemlig!
På nyåret kommer det to nye artikler om meg; en i Kamille og en i NorilcoNytt, medlemsbladet til Norilco.
Jeg gleder meg veldig og håper de kan ha morsomme og gode ringvirkninger for året som kommer.

 

Jeg fant dette sitatet i dag "Når forandringens vinder blåser kan man enten bygge seg skjul eller man gå ut å bygge vindmøller."
Jeg stikker ut jeg! Det blir mange vindmøller på Jessheim fremover nå :) Hvor skal dere bygge vindmøller?

 

Om to dager, den 22.desember, er det nøyaktig ett år siden begeret var fullt for mitt vedkomne. Da skulle jeg på date, magen var vond, jeg grua meg mer enn jeg gleda meg og det var nesten så jeg gjennomførte vanlig prosedyre; avlysning. Irritert, sinna og frustrert ringte jeg da til Ahus og sa at jeg hadde bestemt meg for operasjon. Og så dro jeg på date! Jeg er fremdeles singel, så utfallet av den var ikke å hoppe i taket for som dere skjønner, men jeg dro da i alle fall :)


Jeg er fremdeles fantastisk og ubeskrivelig stolt av prosessen min og posen på magen, men jeg jobber stadig med å bli enda tryggere på min nye situasjon.
28 år med frykter og redsler har satt sine spor og endringen skjer ikke fullstendig på ti måneder har jeg måttet innse, men jeg jobber på og vet jeg er STOLT, LEKEN, GLAD og FRI nå!!

 

Jeg avslutter stadig innleggene mine med å heie og oppfordre til heiing og dette er intet unntak:

La nyttårsforsettet for 2013 bli å heie mer... høyere.. sterkere! Bruk stemmen din!

Jeg heier på dere og håper dere heier på dere selv og hverandre!

 

Stor klem

<3

 

 

 

 

 

 

 

 

Er du sikker på at du vil legge Arbeidstaker versjon 1.0 i papirkurven?

Hei!

Mandag 5.november startet jeg opp i jobb igjen etter å ha vært halvannet år i prosessen min.

Jeg var veldig motivert og klar for jobb igjen, og selvfølgelig veldig, veldig spent! Sommerfuglene i magen formerte seg i dramatisk stor fart fra søndag kveld til mandag morgen.

Jeg hadde på forhånd fokusert på arbeidsoppgavene og -miljøet, men jeg hadde tydeligvis ikke forberedet meg på hvilke utfordringer jeg kom til å møte utover det. For de slo meg litt ut må jeg innrømme.
Jeg har surfet på en god bølge en stund og på mandag ble mye ukjent og uvant igjen. Og det skremte meg.

Plutselig visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle integrere Linn med pose på magen i en jobbhverdag allikevel. Og jeg som har vært så god på så mye i så lang tid nå. Hvor tok mestringsfølelsen veien da?

Det slo meg plutselig at jeg syntes det var letter å fortelle historien og vise bilder i avisen, på bloggen og på Facebook enn å fortelle om posen ansikt til ansikt med de jeg skulle jobbe med hver dag. For jeg hadde på forhånd bestemt meg for at ærligheten, åpenheten og stoltheten skulle fortsette og at jeg på denne måten ville kunne slappe mest mulig av og gjøre en best mulig jobb. Men ordene satt liksom fast i halsen og snubla seg ut. Og så rare de var da de endelig kom ut. Ikke kom de ut i den rekkefølgen jeg hadde planlagt og ikke var de så sterke og trygge heller.

Og utfordringene var flere. Ikke forstod jeg hvor jeg skulle skifte om jeg trengte det, ei heller hvor jeg skulle ha utstyret jeg trengte. Og hva skulle jeg gjøre eller si om jeg måtte ut av et møte for å skifte f.eks? Fra å ha sett muligheter i mange måneder, så jeg plutselig mange problemer i stedenfor.

Noe av det jeg har lært i disse månedene denne prosessen har vart, er å ikke krisemaksimere eller få panikk, men heller ta et skritt tilbake, puste godt og tenke seg om på nytt. Så jeg prøvde det da. Jeg gikk hjem, tenkte for meg selv, diskuterte med familie og gode venner. Og nå, søndag kveld, tror jeg jeg har funnet ut hvordan jeg skal møte tiden som kommer.

At det er litt startvansker i en slik stor overgang er vel noe jeg burde kunne fortutsett. Og ikke er det rart heller tenker jeg. Jeg skal gjøre alt for første gang på nytt. Læringen, tankene, opplevelsene og erfaringene jeg sitter inne med fra før er så negative, så mange, så triste og så lite hyggelige. Utfordringer har jeg tidligere tenkt på som umulig og unngått så langt jeg har kunnet. Og nå må jeg erfare alt på nytt, stryke u'en i umulig, se at jeg klarer, at det går bra og at det funker! Og slikt tar jo tid og er ikke gjort i en fei. Men jeg er i gang jeg altså, dette skal bli bra det!
Mestringsfølelsen skal blir stor og sterk igjen!

 

                                                                                               

Javisst er jeg sikker på det!

 

 

Ha en fin søndagskveld! Jeg heier på dere!

 

klem <3

 

PS: Hva vil DU legge i papirkurven?

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Desember 2015 » November 2015
linniposeogsekk - Linn Kristine Holter Andersen

linniposeogsekk - Linn Kristine Holter Andersen

37, Eidsvoll

Linn heter jeg. Jeg er 35 år og bor på Råholt.. Jeg brukte å omtale meg selv som ufortjent singel, men det slutta jeg med i november i fjor. Nå har jeg en kjempefin kjæreste og samboer! Og, som denne bloggen handler mye om, jeg har stomi, også kalt pose på magen eller utlagt tarm. Jeg ønsket meg og bad selv om dette for å få et bedre liv å leve og det er jeg alldeles strålende fornøyd med! Skriv gjerne en kommentar til meg, det gjør meg glad! Ønsker du kontakt med meg, men ikke har lyst til å skrive en kommentar, send da gjerne en mail til Lkhandersen@gmail.com.


Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits