Når jeg tar på meg ettertankebrillene mine og ser tilbake på livet mitt slik det var før 1.februar, ser jeg ikke bare hvordan livet serverte meg sitroner, men jeg ser også hvordan jeg i tillegg sådde og dyrket de selv. Gjødslet de må jeg også ha gjort, for de ble mange og store gjennom årenes løp.
Jeg ble for alvor gjort oppmerksom på alle disse sitronene da jeg ryddet i skuffer og skap her om dagen. Og der fant jeg brev, historier og dikt jeg har skrevet til meg selv, til verden, til skjebnen og til livets urettferdighet. Tidligere når jeg har ryddet, har jeg tenkt at alt dette nedskrevne er en del av meg og at det derfor må bevares for å kunne oppleves igjen senere.
Men nå var nok nok! Jeg orket ikke denne klumpen om foten lenger. Alt som ikke var dagbøker ble kastet. Jeg trenger ikke denne påminnelsen om det vonde. Jeg har jo åpnet og gått inn gjennom nye dører og da kan jeg ikke ha fortiden som stadig roper på meg fra andre rom.
Linn som lever nå, ville ikke levd slik Linn levde før, men man må alltid se livet, handlinger, tanker og følelser i lys av den tiden de ble opplevd i. Man er forhåpentligvis mer erfaren og klok nå enn man var før.
Det hjelper ikke meg nå å se tilbake og tenke at jeg burde gjort, skulle gjort eller kunne gjort. Jeg gjorde nok bare så godt jeg kunne der og da.
Man må bli moden nok, trygg nok, sterk nok, lei seg nok, forberedt nok og motivert nok til å begynne å tilsette litt sukker og lage saft av sitronene! Jeg har endelig gjort det og jeg deler gjerne med verden!
<3
Klem